Tor-Erling Fagermoen svarer Svein Femtehjell om hva han legger i begrepet bekjennelseskirke.
–For min lokalmenighet, og kanskje for flere, så drømmer jeg om at vi skal være en bekjennelseskirke for folket. Det betyr at vi er både lærebevisst og livsbejaende, skriver han.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
En bekjennelseskirke for folket
Svein Femtehjell har et innlegg i Magasinet Veien 24 april som jeg har behov for å kommentere.
For det første tror jeg ikke han har rett i at det har skjedd en «betydelig endring» i Frikirken i synet på samlivsteologi de siste to år. På synodemøtet i 2022 var det er stort flertall som avviste Kraftverkets forslag om utredning der målet var endring. Hvis vi skal måle noen utvikling er det de 38 delegatene som stemte for Kraftverkets forslag i første stemmerunde som er av interesse. Det tilsvarer 27%. Hvis vi sammenligner dette tallet med resultatet av menighetsbehandlingen nå i vår, viser det seg at 73% av menighetene støtter samlivsdokumentet. Det er dermed 27% som avviser det, altså ingen endring i forholdstallene. Både synodemøtet i 2022 og menighetsbehandlingen i 2024 sier det samme. Det er et stabilt, stort flertall i Frikirken som ikke ønsker en ny lære om ekteskapet velkommen.
Det har vært en krevende debatt. Progressive har håpet på en endring og er skuffet. Konservative har fryktet en endring og er lettet. Underveis har alle vært spent. Mange står kanskje midt imellom og sier: Kan vi ikke snart gjøre oss ferdige med dette nå? Kristenmedia har fulgt med, og Frikirken har hatt manges øyne på seg knyttet til en sak kanskje ingen av oss tenker er den viktigste vi har. Men menneskene dette gjelder er viktige. Mange har hatt dårlige opplevelser når de selv eller mennesker i nær familie har kommet ut som homofile. Jeg håper og tror at vi vet bedre nå, og at vi kan møte alle mennesker annerledes i menighetene våre fremover. Hvordan dette best skal skje skal vi snakke videre om.
Det andre jeg har behov for å kommentere er vurderinger Femtehjell gjør om hva jeg jeg øyensynlig mener skal definere oss som kirke. Han baserer dette på noen setninger fra et intervju med meg som stod på trykk i Dagen 23. februar, og på det jeg skrev om stemmerett i Magasinet Veien 7. mars. Jeg har nok først og fremst meg selv å takke for inntrykket som har blitt skapt, så tusen takk for muligheten til å oppklare og utdype.
Mine uttalelser om hvem som bør ha stemmerett i medlemsmøter har såret mennesker. Intervjuet i Dagen handlet om avstemningsresultatet i Bergen. I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg på journalistens direkte spørsmål burde latt være å kommentere avstemningsresultatet i Kristiansand uten mer bakgrunnskunnskap enn jeg hadde. Unnskyld til alle som opplevde det ufint. Jeg har også behov for å si unnskyld til alle som er glade i sin lokale frikirke, men som for eksempel på grunn av sykdom eller andre forhold ikke får til å møte opp til gudstjenester for tiden. Jeg mener ikke at dere skal fratas stemmeretten.
Så gav Gunnar Johnsen meg ved sitt innlegg 5. mars anledning til å utdype hva jeg rent prinsipielt tenker om forholdet mellom stemmerett i medlemsmøter og deltagelse i kirkens liv. Det jeg skrev står jeg fortsatt for, og lever greit med at andre tenker annerledes. Men Femtehjell sitt innlegg viser meg at en setning jeg skrev kan skape et feil inntrykk: «Medlemsparsgrafen sier med dette noe om vår forståelse av hva det er å være kirke, selve ekklesiologien vår.»
Til dette vil jeg si: Medlemsparagrafen sier noe, men langt i fra alt om hva det er å være kirke. Hva vi «er» som kirke strekker seg langt utover det som til enhver tid er vårt demokratiske rammeverk. Ekklesiologien har egentlig fint lite å gjøre med hvem som stemmer på menighetsmøter.
Hva mener jeg så skal definere oss som kirke hvis jeg selv skal få sette ord på det?
For min lokalmenighet, og kanskje for flere, så drømmer jeg om at vi skal være en bekjennelseskirke for folket. Det betyr at vi er både lærebevisst og livsbejaende. At vi er både forankret i Bibel og Bekjennelse, og at vi oppleves som attraktive og relavante for de som ønsker å finne ut mer om Gud. At vi er en kirke for dem som vil forandre verden, og at vi er en kirke for de som ikke orker så mye for tiden. At vi er en kirke for alle som elsker Jesus, og en kirke for dem som er underveis. At vi er en kirke for dem som er teologisk bevisste, og for de famlende og feilende, slike som meg.
Jeg drømmer om at vi skal være en kirke som er litt sånn som Jesus: Full av nåde og sannhet. I den rekkefølgen.
Tor- Erling Fagermoen
pastor i Bergen Frikirke