– Det nærmer seg synodemøtet i Oslo i juni. Igjen er spørsmål om samliv og ikke minst likekjønnet samliv, det sentrale temaet. Imidlertid kan det synes som om det i løpet av to år har skjedd en betydelig endring i Frikirkens menigheter i dette spørsmålet, skriver Svein Femtehjell.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Det nærmer seg synodemøtet i Oslo i juni. Igjen er spørsmål om samliv og ikke minst likekjønnet samliv, det sentrale temaet.
Imidlertid kan det synes som om det i løpet av to år har skjedd en betydelig endring i Frikirkens menigheter i dette spørsmålet. I forrige synodemøte i 2021/22 var det en oppslutning på over 90% av delegatene som ga sin tilslutning til synodestyrets forslag som forutsatte en negativ holdning til likekjønnet samliv. Nå viser det seg at kanskje så mange som 30 - 40% av medlemmene i menigheter som har behandlet spørsmålet, sier nei til at dette er et bekjennelsesspørsmål.
Et av argumentene fra de “konservative” er at det i tidligere behandlinger av spørsmålet har vært bred enighet. Sant. Fram til 2021 var saken til behandling i en boble av pastorer, eldste og særlig interesserte. De få som våget å spille ut andre synspunkter, ble behendig plassert på sidelinjen. Til synodemøtet i 2021/22 fremmet så Kraftverket menighet et forslag om at homofile samboendes rolle i Frikirkens menigheter skulle utredes. Dette forslaget ble plassert på sidelinjen av synodestyret. Styret foreslo i stedet et utvalg som skulle utrede en dialogplattform, men altså på grunnlag av et nei til homofiles rett til samliv.
Først da begynte spørsmålet å oppta mange av oss som har menigheten som vår trygge plattform for tro og gudsforhold, men som i det daglige liv har fokus i hverdagslivets utfordringer. Ennå mer skjønte vi det da Synoderådet i november i fjor la fram sitt syn som vil definere nei til homofile samliv som et bekjennelsesspørsmål og dermed lukke samtalen om saken.
Denne innstillingen ble så sendt ut til høring i menighetene som for første gang fikk anledning til å uttale seg Og her har altså synspunktene vært betydelig annerledes enn i det relativt lukkede rom på et synodemøte. Dette har skapt betydelige reaksjoner hos de “konservative”. Særlig etter at Frikirkens største menighet i Kristiansand med stort flertall sa nei til at dette var et bekjennelsesspørsmål i et svært godt besøkt menighetsmøte. Dette på tross av at ledelsen gikk for et ja. Da ble det spilt ut at dette var et kupp og en mobilisering av medlemmer som sjelden var å se i menighetens midte.
Særlig har det vakt oppmerksomhet at pastor i Bergen menighet, Tor Erling Fagermoen, i Dagen og gjengitt i Vårt Land,har gått sterkt ut mot det som har skjedd og kaller det “å bli styrt utenfra". Han vil derfor gå langt for å sikre at det er de aktive medlemmene som styrer menigheten. I intervjuet i Dagen blir han også utfordret på hvordan dette skal skje:
“Han utfordres videre på hvordan man kan vite hvem som er aktive og hvem som ikke er det. – Vi er ikke større enn at vi ser hvem som kommer. Hvis det går år mellom hver gang man er i kirken, så kan man være medlem, men ikke med stemmerett.
På spørsmål om pastoren må «følge med, notere og så frata medlemmer stemmeretten», svarer han «ja».”
Gunnar Johnsen har i en artikkel her i Veien gitt et grundig tilsvar på Fagermoens uttalelser uten at det påvirker Fagermoen til å tenke annerledes. I et tilsvar til Johnsen uttaler han:
“Det kan virke som om Gunnar Johnsen bevisst underspiller formuleringen i forfatningens paragraf 5 som omhandler deltagelse. Men det står altså: «Medlemmer som ønsker stemmerett i menighetsmøte kan oppnå dette etter fylte 15 år. De må (…) ta del i menighetens fellesskap der ord og sakrament forvaltes.»
Den delen av paragraf 5 som Fagermoen utelater og setter i klamme lyder:
“De må bekjenne troen på den Herre Jesus Kristus, gi sin tilslutning til vår kirkes bekjennelse”
På meg kan det virke som Johnsen ønsker en bekjennelseskirke der troen og tilslutning til vår lutherske bekjennelse er det avgjørende, mens Fagermoen ønsker en aktivitetskirke der pastoren har en særlig rett til å registrere og avskilte medlemmer.
For meg er det også underlig at dette ifølge Fagermoen skal definere oss som kirke:
“Medlemsparagrafen sier med dette noe om vår forståelse av hva det er å være kirke, selve ekklesiologien vår. Visjonen til Frikirken handler om fellesskap, ikke om kirkedemokrati.”
Ja, et fellesskap om Ord og Sakrament definerer oss utvilsomt som kirke, frammøte gjør det på ingen måte.
Fagermoen har vært pastor i Frikirken i fire år, etter et langt liv i organisasjonene i Den norske kirke. Kanskje burde han ha besinnet seg på å være den som definerer Frikirken som kirke i det offentlige rom. På meg virker hans ekklesiologi overhode ikke å kjenne bredden og dybden i det å være en menighet, mer som å være leder i en organisasjon.
Svein Femtehjell,
Fredrikstad Frikirke