- Ærlige og åpne samtaler, ikke skyttergraver

- Ærlige og åpne samtaler, ikke skyttergraver Frikirkas syn på ekteskapet og hvordan Frikirka forholder seg til homofile er tema på pastorsamling i juni og på synoderåd framover. Det er på høy tid å legge til rette for denne samtalen i kirkesamfunnet vårt og ikke bare i private settinger.

Jeg har sett at det er vanskelig å stå fram som homofil og tilhøre menighetene våre. Jeg har sett enkeltpersoner og foreldre har kjent seg utestengt. Homofobien har dessverre fremdeles noe plass hos oss. Det gjør det vanskelig for den homofile som vil komme til Jesus og leve underveis blant oss andre som også er underveis i livet vårt.

Samtidig lever vi i et samfunn som radikalt har endret rammevilkårene for hva et ekteskap er, hva kjønn er og hva som er moralsk, kjærlig og rettferdig i denne sammenhengen. Dermed møter ønsket om å arbeide med homofobe holdninger, en forventning om å endre teologi på disse områdene. Blir vi tvunget inn i en diskusjon der premissene enten er å innføre den teologiske spagaten med to motstridende liturgier, eller å fastholde Frikirkens syn på en måte som vil gjøre det enda vanskeligere for homofile å være i fellesskapene våre? Jeg håper og ber om at det kan finnes en bedre vei, og jeg håper at de åpne samtalene framover vil hjelpe oss til å finne den.

Først tror jeg det er lurt at den enkelte av oss setter ord på hva vi er redd for. For min egen del er jeg redd for at de som ønsker å leve i et likekjønnet parforhold ikke skal få plass hos oss, og at de og deres familier vil møte en stillhet som trenger dem bort fra menigheten og i ytterste konsekvens at de mister det fortrolige fellesskapet med Jesus. Jeg er også redd for konsekvensene ved at jeg og mange andre i redsel for å såre noen eller bli hengt ut i media ikke skal tørre å snakke om, veilede og forkynne til hjelp for samlivet mellom mann og kvinne. Jeg mener at vi skal arbeider for å styrke og hjelpe fram mor-far-barn-relasjonen, i stedet for å legge til rette for mangfold i seksuelle relasjoner når det gjelder kjønn og antall. Jeg er redd for å få det mørkemannsstempelet som så lett henger seg ved når meninger som mine blir vurdert i media som både umoralsk, ukjærlig og urettferdig. Derfor er det lettere å være stille.

Så forstår jeg også at det er en bekymring for hvordan samtalene kan være åpne når det er konsekvenser forbundet med å lære og veilede ut fra annet syn enn Frikirken står for. Ordinasjonen forplikter oss til å lære og veilede i henhold til Frikirkens syn. I samtalene og drøftingene må vi legge til rette for at også andre syn kan komme fram. Her må vi i tida framover besinne oss for å dra «det røde kortet» og heller lytte til hverandre og drøfte i de foraene som vår kirkelige struktur legger opp til slik at vi sammen kan finne veien vi skal gå framover som Frikirke.

Anne Mari Schiager Topland