- Vær noens beskyttende molo!

-Jeg vil oppfordre dere alle til å være noe for noen. Vær noens molo, demp bølgene, - så livet blir lettere for den sårbare som er på innsiden. Det er godt når barn som trenger det, møter voksne som kan det.

Hver dag i min jobb i ytterkantene av Lima møter jeg barn og ungdommer. På mange måter minner de meg om norske barn og ungdommer. Deler, leker, tuller og erter, sprer glede og er irriterte, - akkurat som norske barn og ungdommer. Men du skal ikke ha kommet langt ”under huden på dem” før du forstår at mange av dem har en bagasje barn ikke skulle behøve å bære. De fleste av barna og ungdommene  jeg møter i mitt arbeid har ikke en like god oppvekst som det de fleste norske barna og ungdom.

Jeg skal jobbe som frivillig for Strømmestiftelsen i 7 måneder i Lima, via Hald Internasjonale Senter. Nå er jeg halvveis i perioden. Jeg jobber for Strømmestiftelsens samarbeidsorganisasjon, Tierra de Ninos (Barnas land), i det ekstreme nord og det ekstreme sør i en av verdens største slumbyer, Lima, hovedstaden i Peru.

Her prøver jeg å møte de barna og ungdommene jeg treffer, - vise kjærlighet, spre glede og være en trygg person. Jeg er ingen ekspert på bistandsarbeid, men jeg, som alle andre, kan vise kjærlighet og omsorg på en eller annen måte,- være noe for noen.

Fattigdommen, den er til dels ufattelig for ei ung «sarpejente», er ikke det som har slått meg som det største problemet på mine praksisplasser. Det jeg opplever som verre enn ekstrem fattigdom er – vold i hjemmet.  Vold i hjemmet eksisterer over alt i verden, så også i Sarpsborg og i Lima. Uansett i hvilken form, er det ekstremt skadende. Det frarøver et barn solide porsjoner av dets tillit, trygghet og selvfølelse.

Jeg var med på å utføre en stor undersøkelse om vold i hjemmet i en bydel av Lima. Undersøkelsen var støttet av ordføreren. I denne undersøkelsen var det, selv om den selvsagt var anonym, INGEN som svarte at de var blitt  utsatt for vold i hjemmet i løpet av det siste året. Dette kan ikke være  sant! Senere dro jeg til en barneskole i den samme bydelen. Her fortalte jeg at det ikke er lov å slå barna sine i mitt hjemland, Norge.  Barna var sjokkerte! Jeg bestemte meg for å spørre om de kjente noen som ble slått hjemme. ALLE rakk opp hånda. Jeg tok et skritt til inn i dette tabubelagte og sensitive området og spurte om de selv ble slått hjemme. ALLE rakk opp hånda.

Ja, jeg  kjenner barn og ungdommer i Lima som blir eller har blitt kraftig slått hjemme. Jeg har hørt om alt fra knyttnever, steinkasting og belteslag til jernstenger og jordspader. I tillegg er det mye psykisk vold. Her dekker man bordet for at barna blir traumatisert, får  konsentrasjonsvansker og sliter med å tilknytte og tilpasse seg.

Det er ikke tvil om at vi har mye å være takknemlige for i Norge. Det jeg personlig er mest takknemlig for er at jeg har en god familie og gode omsorgspersoner rundt familien som aldri på noen måte har truet meg, men som alltid har vist meg kjærlighet og gitt meg omsorg. Å være en del av en menighet hele oppveksten, har blant annet også gitt meg tilgang til mange trygge voksne. Jeg har blitt sett og fått annerkjennelse både i form av kjærlighet, respekt og tro på at jeg har noe å bidra med. Min gode familiesituasjon og menighet tok jeg som en selvfølge før, men det gjør jeg ikke nå lengre. Selvfølgen har blitt til takknemmelighet. Å måtte dra til en by 1000 mil hjemmefra bør virkelig ikke være nødvendig for å ta dette verdensomfattende og samtidig brutalt nærværende samfunnsproblemet på alvor og for å innse hvor grunnleggende viktig det er å få vokse opp i et trygt hjem og eller i en trygg menighet.

Jeg vil oppfordre dere alle til å være noe for noen. Vær noens molo, demp  bølgene, - så livet blir  lettere for den sårbare som er på innsiden. Det er godt når barn som trenger det møter voksne som kan det.

Ingvild Misund, Frikirke-jente fra Sarpsborg i Lima