- Å ta samtalen eller å ignorere den som lider, det er spørsmålet for Frikirken

(Innlegget står også på trykk i avisen Vårt Land)

Diskusjonen om Frikirkens syn på homofilt samliv har pågått i offentligheten siden oppslagene etter det påbegynte synodemøtet sist juni. Det er lagt fram et rikt mangfold av meninger, og mange med ulik posisjon og bakgrunn har redegjort for sine syn og betenkninger i ulike forum. Debatten pågår, både i mediene, på sosiale medier, i menighetene og i hjemmene.

Forslaget, fra menigheten Kraftverket, som synodemøtet skal stemme over i juni, er å utrede Frikirkens rammer for ekteskap og samliv, teologisk, etisk og praktisk. Det skal altså ikke i 2022 stemmes over om noe av dette skal endres. Forslaget handler om å granske vår lære og praksis i lys av Bibelens tekster og vår egen erfaring. Synodestyret har lagt fram et alternativt forslag, som er både mindre offensivt og langt mer omfattende. Slik Frikirken er ordnet, vil begge forslagene innebære at det føres samtaler på og mellom kirkesamfunnets alle plan.

Årsaken til at saken tas opp, er at homofile Frikirkemedlemmer sier at de lider. Det de forteller, rammer meg dobbelt. For det første vet den som har sparka tåa i et bordbein at det gir store smerter, også i deler av kroppen som i realiteten er uberørt. For det andre utfordres jeg av Jesu og Paulus' samstemte lære om makt-omfordeling. De beskriver begge hvordan alle vi som tror skal avstå fra å sloss oss oppover livets hierarkier. Og mer enn det, vi som har maktposisjoner – enten det er i kirka, i hjemmet eller i samfunnet – bes om å tre til side, bøye oss og underordne oss de vi har fått makt over. Et av livsområdene dette treffer meg på, er som utsending til Synoden. Der sitter jeg i posisjon og har myndighet til å sette grenser for hvem som slipper til og hvem som holdes utenfor. Bibeltekstene lar meg ikke ta lett på det ansvaret.

Apostlene var modige i sin utredning av skriftene, sett i lys av det Jesus hadde sagt og den virkeligheten de møtte. Paulus' og Peters kontroverser er forbilledlig gjengitt i Bibelen, og kampene de kjempet med seg selv og hverandre er smertelig gjenkjennelig. Jeg beundrer dem for hvordan de aksepterte at virkeligheten er kompleks, budskapet grensesprengende og at også meningsmotstandere er sannhetssøkende. Der har vi gode forbilder, vi som er utsendinger i dag. 

Visst er jeg klar over at dette ene spørsmålet om homofilt samliv virvler opp en rekke andre. Det er åpenbart at de enkle svarene ikke rommer hele sannheten. Nettopp derfor er det så avgjørende at vi går fra å levere innlegg på rad, til å snakke sammen og høre etter. Det vi vedtar på synodemøtet i juni må gi håp, både til de i Frikirken som holdes nede, og til de som opplever seg urettmessig anklaget når det bes om endring. 

At forslagene som foreligger fører reaksjoner og debatt, finner jeg helt naturlig og ganske nødvendig. Men det er en gåte for meg at Kraftverkets forslag møter så mye ureflektert avvisning og så aktiv motstand. Spesielt har jeg vanskelig for å forstå at et antall mennesker, i full offentlighet, for lengst er i gang med å diskutere nettopp vår samlivsteologi og -etikk – for så å konkludere med at utredningen og debatten er unødvendig.

Å kappe av ei tå for å unngå at forråtnelse sprer seg og ødelegger hele kroppen, er noen ganger smertelig nødvendig. Men for handa som nettopp har oppdaget at kroppen har en fot, er det både galt og flaut å skrike opp om at foten er feil fordi den ikke er ei hand. Før Frikirken kan konkludere med hva som egentlig gjør vondt, må vi ta oss tid til en skikkelig undersøkelse, der alle involverte får delta og bidra, tale og lytte. Det er vår plikt å stemme for en utredning som utfordrer oss på dypet av sannheten, slik Kraftverket og ordvekslingen det siste året har vist oss at vi trenger. 

Heidi Garvik,
eldste i Sandnes Frikirke og utsending til Synoden 2021-2024