- For en eventyrlig reise

- Jeg har fått oppleve å ha teltmøter sammen med salige Aril Edvardsen, stått i møteaksjoner med Frikirkens legendariske brødreduo Ole og Kåre Ravnå, jeg har sust innover Finnmarksvidda på raske snøscootere kledd i lokal samepesk, og «ridd» inn i solnedgangen med reinsdyr-flokker i det fjerne; der reisemålet var husmøter på steder med eksotiske navn som Suotnju og Láhpoluoppal, sier Jan Rettedal.

Bak seg har han 35 år som ansatt i Frikirken, fem av dem lokalt i Bergen og tredve nasjonalt som Frikirkens landsevangelist. 

Gjennom fellesmøter, sommerstevner, nyttårs- og påskeleirer, pinsekonferanser, menighets-weekender og møteserier har han besøkt det meste av landet. 

- Jeg har hatt gleden av å tale i alle slags gudshus, fra store og flotte kirker til små og stygge bedehus og i mange rare frikirker, sier Rettedal og humrer.

Startet i Frikirken 

Tidlig på 1980-tallet jobbet han som nyutdannet lærer ved en videregående skole i Sogndal. Som medlem av Den norske kirke (Dnk) (daværende Statskirken, red.anm) definerte Rettedal seg som lutheraner, men han var på søken etter en annet kirketilhørighet. Han oppgir usunn dåpspraksis i Dnk og den kirkelige forskjellsbehandling i avskjedssakene mot prestene Børre Kudsen (1993) og Helge Hognestad (1994) som tungtveiende grunner.

- For meg ble det en prinsipiell avgjørelse å gå over til Frikirken, som jeg opplevde at stod for mine verdier, min kirkeforståelse og mitt teologiske grunnsyn.

På nyåret i 1985 hadde Jan Rettedal en samtale med Reidar Paulsen, daværende pastor i Bergen Frikirke. Samme år ble han medlem av Frikirken og ansatt i Bergen menighet i halv stilling, med det pastorale ansvaret for barne- og ungdomsarbeidet der.

- Den andre halve stillingen jeg ble tildelt innebar ansvaret for et plantingsprosjekt sør/sørvest for byen. Målet var å skille arbeidet ut som egen menighet etter fem år, men det gikk raskere. På nyåret i 1989 ble Bønes Frikirke stiftet, og dekket området fra Fyllingsdalen til Sandli/Kokstad. Arbeidet skjedde i tett dialog og samarbeid med Frikirkens Landsmisjon (LM), forteller Rettedal.

- En fantastisk arbeidsform

Som ansatt i Landsmisjonen fikk han nærkontakt med den ekspansive satsingen som fant sted på 1980- og 90-tallet.

- Jeg fikk anledning til å være tett på flere menighetsplantinger i alle presbyteriene, og fikk være med på LM’s introduksjon av de suksessfulle Alpha-kursene som erstattet det trauste EM-opplegget (kurset Evangelisering & Misjon, red.anm). Så fikk jeg oppleve LM’s lansering av det effektive menighetsverktøyet Naturlig Menighetsutvikling (NaMu) utviklet av tyskeren Christian A. Swartz samt hans eminente nådegave-undervisningsopplegg. Og de senere år har prosjektet med Misjonale Menigheter gått sin seiersgang rundt om i Frikirkens menigheter, initiert av i oss Frikirkens Menighetsteam (MT). Med unntak av et titalls menigheter har jeg fått den glede og ære å få gjeste alle Frikirkens menigheter én eller flere ganger på kortere eller lengre besøk, forteller Rettedal.

I over tjue år har han også hatt med seg hundrevis av frivillige medarbeidere i alle aldre, i små og store team.

- Teammodellen var og er en fantastisk arbeidsform. Dette er en av mine fanesaker, en av mine kjepphester. For team er ikke min eller noen andres idé, det er Guds idé! Treenigheten er et team, et velfungerende dreamteam, og Jesus modellerte teambygging og teamdrifting som ingen andre har gjort det verken før ham eller etter ham. Team er Guds måte å arbeide på. 

Ingen A4-pensjonisttilværelse

Synodemøtet i 2017 vedtok Frikirkens målplan for 2018-2023, for å hjelpe menighetene til å sette søkelys på de viktigste tingene i denne perioden. 

- Jeg jublet over målplanen da den kom og tok den den ferske planen med meg til Norvisjon på Evenes i 2018, hvor jeg holdt mine tre bibeltimer om Jesus i hverdagen, Jesus til nye generasjoner og Jesus til nye mennesker. Dette er hva det handler om! Dette er fokuset som legitimerer alt menighetsarbeid! Dette er kronjuvelen i vår formidling av de gode nyhetene til små og store, unge og voksne, kjente og fremmede, sier Jan Rettedal.

Den 28. september går han formelt av som ansatt i Frikirken, to uker etter nådde pensjonsalder. 

- Jeg klarte å grine meg til tre avsluttende menighetsbesøk som var blitt midlertidig utsatt på grunn av koronanedstengningen i vår og det er tre menigheter som betyr mye for meg, henholdsvis Rognan, Bodø og Steinkjer. Jeg har allerede vært i Steinkjer og på Rognan, og det var utrolig fint! Så går turen til Bodø nå i slutten av måneden. 

Jan Rettedal humrer når han unner seg kaffe og mokkabønner under praten med Budbæreren for å markere alderstillegget, men understreker at han ikke har planer om å bli pensjonist på fulltid.

- Bortsett fra at jeg rent fysisk har landet hjemme i Bergen og har lovet kona at jeg ikke skal reise på et år, men ha et sabbatsår, så skal jeg fortsette som frilanser fra neste høst. Noen menighetshelger er allerede på plass i almanakken. Og så holder jeg på med et bokprosjekt, en oppfølger av Jesusboka som kom ut i 2008. Så lenge jeg har helsa, trivselen og kallet intakt, så fortsetter jeg. Men, på et litt roligere spor.