- Debatten som raser på budbareren.no nå om homofilt samliv er viktig, men jeg syns den er viktig først og fremst av andre grunner enn teologi. Jeg syns det handler om respekt for og nød for medmennesker, og det er mangelen på dette fra mange kristne som har provosert meg opp gjennom årene, skriver Knut Vindenes fra Bergen.
Jeg setter stor pris på den tilnærming som synodestyrets nestleder Anne Mari Schiager Topland har vist; hennes innlegg som startet denne debatten var publisert 6.desember på budbareren.no i anledning Kim Friele sin bortgang, og jeg hadde tilfeldigvis et ganske liknende innlegg om samme tema i Vårt Land samme dag. Topland skrev bl.a. følgende i nevnte innlegg, og jeg syns dette er drivende godt formulert og det gir sterk gjenklang i mine egne refleksjoner: «Så spør jeg meg: Hvor var Frikirken på 1960- og 70-tallet? Hvordan stilte menighetene våre opp for de som var redde for å bli kriminalisert, eller kanskje kjente seg presset til å skjule sin legning? Hvor har vi vært de siste ti-årene? Og hvordan er det å være LHBTQ-er blant oss nå?». Egentlig burde jeg sitert mer fra innlegget, fordi det er så velskrevet og Topland er så tydelig på at hun ikke først og fremst utfordrer selve teologien, men snarere hvordan vi møter mennesker.
Jeg tenker at vi ikke møter andre mennesker med en lære slik noen forfekter i denne debatten; vi møter våre medmennesker med holdninger. Holdningene kan være preget av nestekjærlighet og respekt - eller de kan være preget av skepsis og i verste fall fordømmelse. Så bærer vi med oss et teologisk ståsted, og i denne sammenheng knyttet til «homofil praksis» som vi kaller det. Jeg har hatt en reise for min egen del og kommet til at jeg ikke skal forplikte andre med mitt eget teologiske standpunkt. For meg er dette en viktig forskjell. Jeg syns egentlig at vi også skal være forsiktige med å ha kategorisk skille mellom å synde og å leve i synd. Tilsvarende kan skillet mellom homofili og homofil praksis være kunstig og krevende. For livet er komplekst og fullt av nyanser og tydelige skillelinjer gjennom dyneløftingstendenser bærer lite godt med seg… Eksempelvis har det kommet frem historier de siste månedene som illustrerer at en ting er å erkjenne at man har homofil legning; det kan for mange være utfordrende men håndterbart. Så blir det en annen situasjon når man forelsker seg og skal stå frem som et par; da blir det gjerne mer komplisert og krevende.
Så noen flere refleksjoner rundt andre ting som har vært uttalt så langt i debatten.
Er det slik at man «definerer seg» som homofil? Jeg tenker at man er homofil eller lesbisk; man er født med legningen og det er en del av identiteten. Da kan man ikke enkelt omdefinere seg selv og bare velge å leve sammen med en av motsatt kjønn; de aller færreste vil kunne gjøre det uten å gå sterkt på akkord med seg selv. Å gå på akkord med seg selv, selv om det evt skjer med forbønn, kan være mentalt usunt i lengden.
Skjer vårt trosliv isolert fra verden vi står i; vil det være svakhet om tolkningen av Bibelen forandrer seg over tid? Jeg skal være tydelig på at jeg ikke er teolog (jeg er utdannet sivilingeniør), men min inngang til Bibelen er at den må forstås inn i den kultur og kontekst som vi lever i. Jeg tenker at vi som troende mennesker har et ansvar for å kontinuerlig reflektere og be over å forstå Guds intensjon bak Skriften.
Når det gjelder det teologiske knyttet til homofilt samliv, som altså ikke er mitt hovedanliggende med dette innlegget, så har jeg lest «Innspill fra Frikirkens Teologisk Fagråd – Våren 2016» som inneholder gode drøftinger rundt teologien. Drøftingene er ganske balanserte og det argumenteres godt for begge syn. Alle bør lese dette.
Men det aller viktigste er altså hvilke holdninger og raushet vi møter våre homofile og lesbiske medmennesker med. Så håper jeg at det kan bli gode og respektfulle samtaler rundt dette fremover i menighetene og kirkesamfunnet.
Knut Vindenes
Medlem i Bergen Frikirke