– Kan ikke være passive tilskuere

– Det opplevdes meningsfullt å få være en tydelig stemme på vegne av Frikirken. Som kristne kan vi ikke være passive tilskuere til den økende antisemittismen vi nå er vitne til, vi har alle et ansvar for at det skal være trygt å være jøde. Det var sterkt å oppleve at vi stod sammen som et bredt, kristent fellesskap mot antisemittisme, sier Marit Long til VEIEN.

– Norge har en skammelig historie i måten vi har behandlet jødene på. Når vi nå er vitne til en økende antisemittisme både lokalt og globalt var dette en god mulighet til å vise at vi, som kirke, tar et tydelig standpunkt, sier hun.  

Busser var satt opp fra både Lillehammer, Halden og Kristiansand, og til sammen var det ca. 200 fremmøtte på Eidsvoll plass foran Stortinget. Det var Den Norske Israelsmisjon og Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ) som stod bak initiativet til markeringen. 

– Jeg synes det ble en fredelig, verdig markering med musikalske innslag i tillegg til appeller. Det hele ble avsluttet med sangen ‘Hevenu Shalom Alechem’ på norsk og hebraisk, sier Marit Long.

Disse stiller seg bak markeringen, og en felles uttalelse, som ble publisert lørdag. Les hele uttalelsen på hjemmsiden til Den Norske Israelsmisjon. 
 

• Pinsebevegelsen
• Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn
• Frikirken
• Misjonssambandet
• Indremisjonsforbundet
• Ungdom i Oppdrag
• Normisjon
• Misjonskirken
• Den nordisk-katolske kirke
• Den Norske Israelsmisjon
• Kvinner i Nettverk
• Jesuskvinner
• Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem
• Ordet og Israel
• Mgr. Bernt Eidsvig Can.Reg. (Biskop i Oslo katolske bispedømme)
• Ole Christian Kvarme (Biskop Emeritus i Den norske kirke)
• Daniel Sæbjørnsen (Pastor og kommunikator)

Appell fra Marit Long, misjons- og bistandsrådgiver ved Frikirkens hovedkontor: 
- Det er ikke så lenge siden Norge var i krig. Mine besteforeldres generasjon kjempet en kamp mot okkupasjon og for frihet. Bestefar var en av de lokale lederne i hjemmevernet, og han visste at det var med livet som innsats. Som barn gjorde det dypt inntrykk å høre de mange historiene hans fra krigen og ikke minst beretningen om dagen det endelig ble fred. Frigjøringsdagen kom ikke av seg selv, den kom som et resultat av en uselvisk kamp for fellesskapet. Min bestefars generasjon kjempet en kamp som gjør at vi kan nyte et fritt land i dag.

Men hvem er «vi», som bor i Norge i dag? «Vi» er en sammensatt gruppe. I tillegg til etniske nordmenn utgjør gruppen «vi» blant annet mennesker fra Somalia, Syria, Ukraina og Danmark. «Vi» er kristne, humanetikere, muslimer og jøder. «Vi» utgjør det norske samfunnet, og det er oss de kjempet for. Deres kamp er vår frihet.

I et sant «vi» – fellesskap ligger det som en iboende verdi at vi beskytter hverandre og respekterer hverandre fordi mennesket i seg selv har iboende verdi. Dette er ikke det samme som å være enige om alt, eller dele alle kulturelle preferanser – men det handler om at i et demokrati, som Norge, er det rom for ulikhet, også i forhold til religiøs tro og identitet.

Den siste tiden har vi sett mange eksempler på økende antisemittisme, både globalt og lokalt. Når hundrevis av mennesker er samlet utenfor operahuset i Sydney og roper «gass jødene», og en flyplass et annet sted stormes av en sint folkemengde på grunn av et fly fra Israel, framstår det uvirkelig. Men det er skremmende virkelig. Og det gjelder ikke bare andres fordommer andre steder, det gjelder oss nordmenn. Her i Oslo har vi vært vitne til grove eksempler på hets og sjikane den siste tiden, som gjør at det ikke oppleves trygt å være jøde.

Masseutryddelsen av 6 millioner jøder under 2. verdenskrig startet ikke av seg selv, den startet med holdninger og en økende kritikk som ble til hat mot en hel folkegruppe. Fordi de var jøder. I 1940 bodde det ca. 2200 jøder i Norge. Til sammen 773 norske jøder ble sendt til dødsleire under 2. verdenskrig, de fleste med lasteskipet D.S.Donau fra Akershuskaia her i Oslo. Hvor var protestene, hvem turte å si fra? Hvordan er det mulig at vi sendte våre egne rett i døden, i stedet for å beskytte dem? Og hvordan er det mulig at antisemittiske holdninger fortsatt har grobunn i dag? Hva betyr det å være et demokratisk land der vi verdsetter frihet og mangfold?

Forskning viser at de fleste av oss velger å ikke si noe, selv ikke når vi innerst inne vet at noe er feil. Det er lettere å ikke si noe, og håpe at noen andre tar støyten. Men forskning viser også at hvis en person tør å heve stemmen og si imot, skaper det rom for at andre også tør å si fra. Som kristen kirke kan vi ikke være passive tilskuere fra sidelinjen, men vi må stå opp for å verne om menneskeverdet generelt og i dette tilfellet – for jødene spesielt.

Det er mitt ansvar, og vårt ansvar, å sørge for at antisemittiske holdninger ikke får slå rot. Når «jøde» brukes som skjellsord i skolegården, må det få konsekvenser. Lærere, foreldre, enhver arbeidsgiver og arbeidstaker har alle et ansvar for å fremme positive holdninger om jøder som likeverdige medmennesker, som en del av «vi» – fellesskapet i Norge. Det er vårt ansvar å beskytte friheten som generasjoner før oss var villige til å ofre livet for.

Danmark beskyttet sine jødiske borgere under 2. verdenskrig. Det gjorde ikke Norge. Vi sendte dem bort. Dette er en skamfull del av Norges historie. Det kan ikke, og skal ikke, skje igjen. Men Norge oppleves ikke trygt for jøder i dag.  Vi kan ikke gjemme hodet i sanden og håpe at noen andre sier fra, for hvem skal si noe hvis ikke du og jeg gjør det?