"Led oss ikke inn i splittelse"

Som etterfølgere av Jesus står vi i et tilsynelatende spenningsforhold mellom å være fredsskapere (Rom 14,19) og å lyde Gud mer enn mennesker (Apg 4,19b), mellom å bevare enheten i kirken (Ef 4,3) og å beskytte denne enheten ved å ta grep overfor dem som bryter med apostolisk lære (1 Kor 5,2).

Læren i Det nye testamentet er ofte langt mer radikal enn vi er villige til å sette ut i live i praktisk menighetsliv. Bibelen er henholdsvis i Tit 3,10-11 og 2 Tess 3,14-15 ubehagelig tydelig:

«Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham én gang og én gang til. For du vet at den som er slik, er forvent og synder, dømt av seg selv. […] Ha ikke samkvem med ham, for at han må gå i seg selv. Hold ham ikke for en fiende, men tal ham til rette som en bror».

Hvordan skal vi forholde oss til slike Gudsord uten å hoppe bukk over dem? Hvordan skal vi følge Jesus også på dette området? Og det på en måte som harmonerer med summen av Guds ords veiledning?

Frikirkens bekjennelse slår fast at det til sann enhet i kirken er nok å være enige om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene (jf. CA VII. Om Kirken). Spørsmålet er hvordan vi skal forstå uttrykket «evangeliet». Betyr dette Det nye testamentets samlede lære, eller er det snakk om evangeliet i betydning «lov og evangelium»?

Den tyske versjonen av Confessio Augustana har et lite tillegg som langt på vei viser hva som menes. Der blir «evangeliet» forstått som et synonym til «det guddommelige ordet». Dermed er det nærliggende å tenke at uttrykket «evangeliet» i artikkel VII omfatter hele Jesu og Det nye testamentets lære. Det betyr at sentrale etiske spørsmål som ekteskapssyn også er inkludert i kriteriene for hva som kan regnes for kirkesplittende under artikkel VII i CA.

Kristen enhet fordrer uansett enighet om den sentrale læren i evangeliet. Den pågående diskusjonen om likekjønnet samliv er dermed ikke et perifert spørsmål. For i lutherske termer er evangeliets rene lære et levende ord om Jesus som seiret over synd, død og djevel, og som har frelst alle som tror dette ordet.

Velsigner man konsekvent en synd Jesus døde og sonte straffen for, overprøver man samtidig Guds ords lære og bryter med vår felles evangelieforståelse. Dette er definisjonen på vrang lære – der man kaller det onde for godt og det gode for ondt. Skal man kunne forsvare likekjønnet samliv, som en etterfølger av Jesus, er man imidlertid nødt til å motbevise at seksuelt samliv utenfor ekteskapet (mellom én mann og én kvinne) er foreskrevet som syndige handlinger i Skriften.

Tradisjonelt har vi lutheranere skjelnet mellom det Bibelen som en helhet foreskriver (normativt), og det den kun beskriver (deskriptivt). Det deskriptive beskriver hvordan ting er, mens det normative beskriver hvordan ting bør være. I praktisk anvendelse av bibelfortolkning betyr det at når Jesus befaler oss (normativt) å feire nattverd, døpe e.l., så er ikke dette noe som kan vesentlig modifiseres eller endres i lys av egen kultur og tidsånd. Det Bibelen beskriver (deskriptivt) har – noen ganger og andre ganger ikke – paralleller i vår egen tid. Slik som beskrivelser av polygami i Det gamle testamentet. Hvis parallellene finnes, må vi vurdere disse etter det Guds ord faktisk foreskriver.

Da blir det tydelig at patriarkenes brudd med det monogame ekteskapet ikke er normativ kristen lære. Første gang avviket forekommer er etter syndefallet da Lamek tok seg to koner (1 Mos 4,19). Ellers illustrerer Jakobs ekteskap med Rakel og Lea hvilken dårlig idé det er med polygami. Både Rakel og Lea levde ulykkelige liv med rivalisering dem imellom, se 1 Mos 29,31 og 1 Mos 30,1. Abrahams koner var også i stadig konflikt med hverandre (1 Mos 16,3-6).

Kong David og kong Salomo må på sin side ha vært klar over at kongeloven ikke tillot dem å ha mange koner (5 Mos 17,17), likevel valgte sistnevnte å ta seg sju hundre koner og 300 medhustruer (som til slutt vendte Salomos hjerte til andre guder, se 1 Kong 11,4). Men alle slike brudd med Guds opprinnelige vilje er beskrivende tekster. De er unntak som bekrefter regelen, og kan i luthersk sammenheng ikke benyttes som normative tekster i forbindelse med å definere Bibelens syn på ekteskapet.

Jesu yppersteprestelige bønn i Johannes 17,21, «at de alle må være ett», kan derfor umulig være en annullering av Gudsord som foreskriver:

• å holde seg til én ektefelle (1 Mos 2,24; Matt 19,6; Ef 5,31; 1 Tim 3,2)
• å leve seksuelt avholdende utenfor det trofaste ekteskapet mellom én mann og én kvinne (2 Mos 20,14; 1 Tess 4,3; Rom 1,26-27).
• og å skille lag med søsken som skaper splittelse i menigheten (Rom 16,17; Tit 3,10-11; 2 Joh 9-11).

Det er heller ingen som bestrider at liturgi for vigsel av likekjønnede er helt ny lære sett i et kirkehistorisk og bibelsk perspektiv. Å direkte eller indirekte bidra til en lang dialogisk prosess mot to gjensidig utelukkende ekteskapssyn er dermed kirkesplittende angrep på Frikirkens enhet. I stedet skulle vi alle stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt oss (Jud 3).

Som ordinerte er vi kalt til å forkynne Guds ord rent. En «ren forkynnelse» betyr i henhold til Bibel og bekjennelse at ordinerte som «farer med vranglære» (2 Tess 3,14-15), ikke skal få fortsette å volde skade på enheten i lokalmenighet og kirkesamfunn (se også CA, artikkel XXVIII pkt. 23-28).

Guds ord sier:
«Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt mot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem!» (Rom 16,17).

Jeg er derfor svært takknemlig for at synodestyret under Sak 9 foreslår å både vedta en fastholdelse av Bibelens normative definisjon av ekteskapet – mellom én mann og én kvinne – og samtidig foreslår å nedsette et utvalg som skal drøfte hvilke eventuelle konsekvenser det skal få for menigheter og ordinerte som ikke deler Frikirkens syn.

Dette gir håp om en Frikirke med ryggrad!

Håp om at vi i tiårene fremover kan klare å bevare Åndens enhet (Ef 4,3) gjennom praktisk anvendelse av ordningen «Omsorg for liv og lære».
Håp om at Frikirken kan lykkes med å forhindre en ubibelsk og kirkesplittende samlivslære å sementeres i kirkesamfunnet vårt.
Håp om at vi kan fortsette, basert på vårt ekteskapssyn, den viktige samtalen om hvordan vi best kan møte mennesker som definerer seg innenfor LHBTIQ+ i våre sammenhenger.

Øyvind Døvik,
cand.theol. og pastor Randaberg Frikirke

Kilder:

• Bibelen Den Hellige Skrift, Norsk Bibel 88/07.
• Christenson, Larry. Velkommen, Hellig Ånd – Karismatisk fornyelse i kirken. Oslo: Proklamedia, 2018. 126.
• Fast Grunn 1/2016. Led oss ikke inn i splittelse. 42.
• Mæland, Jens Olav. Konkordieboken: Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter. Oslo: Lunde Forlag, 2000.
• Wisløff, Carl Fr. Martin Luthers teologi. Oslo: Lunde Forlag, 1984. 46.
• www.snl.no/deskriptiv, lastet ned 24.05.2022.