- Jeg har lenge følt uro for tendensen til å trekke kristenfolket inn i en kampanjeaktig politisk aktivisme i spørsmålene om ekteskap og seksuell legning. Det skygger for evangelieforkynnelsen og gir folkeflertallet et bilde av kristne som ekstreme og lite nestekjærlige, skriver mangeårig medlem i Bryne Frikyrkje, Øystein Røiseland i sitt innlegg.
Når det gjelder homofili, har jeg på spørsmål svart at Frikirken står for det konservative synet, men at det selvsagt blant enkeltmedlemmer kan være ulike meninger, og spørrerne på mange alpha-kurs har slått seg til ro med dette svaret. Men et regionalt møte i Klepp i 2020 om dette temaet, ble en vekker for meg - jeg trodde ikke Frikirken var så ensidig i sitt syn, og slett ikke at det legges opp til "mer frimodig kamp" for dette syn. Noe jeg ikke kan gå inn i. Men jeg kjenner meg nå forpliktet av samvittigheten til å gi uttrykk også for mitt syn og slik følge oppfordringen om å være en frimodig minoritet.
I møtet i Klepp hadde jeg håpet på en grundig drøfting av det bibelske grunnlaget for Frikirkens standpunkt, men isteden var det lagt så sterke føringer for dette møtet at det bare ville vært skadelig og ført til misforståelser å komme med motforestillinger i den felles, korte avslutningsrunden. Hvis man ønsket en åpen og fri samtale, forstår jeg ikke hensikten med å gi hele regien til Frimodig kirke(uten at jeg her vil kritisere dem og deres gode hensikter), som bare regnet med at alle var enige i deres utgangspunkt.
Det snakkes stadig om "Bibelens klare ord om ekteskapet". Men etter å ha lest Bibelen jevnt og trutt i snart 70 år, greier jeg ikke å se at dette er sant. Gjennom hele GT lever tanken om at kvinnen er mannens eiendom i ekteskapet, kfr. 2. Mos. 20,17 (men at han har plikt til å forsørge henne, og hun er forpliktet til troskap), og at ekteskapsbrudd derfor er som tyveri å regne. Det virker også som flerkoneri kan være fullt akseptert av Gud. Les for eksempel 2. Krøn. 24,2-3 om kong Joasj og hans to koner. Flere Guds menn hadde mange flere. Jeg kan ikke tro at noen mener det er rett å videreføre dette i Norge i dag.
Og hadde homofili vært et så viktig bibelsk anliggende som mange nå gir uttrykk for, så burde det vel vært naturlig at dette var tatt med i listen over forbudte samleier i 5. Mos. 27,20-23? Men det er ikke tilfelle. Heller ikke Malaki, siste profet i GT, nevner dette i sin lange liste over lovbrudd som Herren kommer og vil holde dom over (Malaki 3,5).
Og Jesus selv, som skal komme igjen for å dømme levende og døde, legger vekt på helt andre ting enn homofili og ekteskapsordning i sin beskrivelse av dommen i Matteus kapittel 25, og også når han taler om den rike mann og Lasarus. For meg er disse tekstene de alvorligste i dagens norske situasjon.
NT-teksten Judas v. 7 bygger opp rundt en tradisjon som sier at den store straffedommen over Sodoma skyldtes homofili, og begrepet sodomi er skapt. Men profeten Esekiel sier i Esek. 16,49-50 at Sodomas fall skyldtes hovmot, at man ikke sørget for de ulykkelige og fattige, "og gjorde slikt som jeg (Herren) har avsky for".
Judas skriver at folk i Sodoma og Gomorra levde i hor og unaturlige lyster, og når Paulus skriver om Guds dom over hedenskapet, sier han i Rom. 1,26-27 at kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige, og "på samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn." Jeg sitter igjen med et spørsmål: Hvis den lesbiske og homofile virkelig er skapt slik, og altså ikke gjør noe unaturlig, så vil de vel ikke rammes av disse tekstene? Bortsett fra det som gjelder alle, at Gud straffer utroskap, hor og utukt. Det blir også alvorlig hvis noen da mot sin naturlige legning "normaliseres" ved å gifte seg med motsatt kjønn.
I 1.Kor. 6,9-10 skriver Paulus om mennesker som ikke skal arve Guds rike, og blant dem er "menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette." Slik dette er formulert, må det være grunn til å tro at han her snakker om prostituerte og de som brukte disse. 2. Kong. 23,7 forteller om menn som drev tempelutukt. Flertallsformene "menn som ligger med menn" underbygger dette. Hadde det stått "en mann som ligger med en mann", ville det derimot vært en klar avvisning også av et trofast homofilt ekteskap.
Hvis man tror at Paulus er særlig opptatt av å advare mot nettopp disse syndene, så er det viktig å lese Gal. 5,16-26. Der settes ting i sin rette sammenheng, og ikke mange går fri fra dommen. Vi må heller ikke glemme Matteus 5,21-22, der Jesus sidestiller drap og sinne, og sier at den som sier "Din ugudelige narr" til noen, skal være skyldig til helvetes ild.
For et syndig menneske å bli kristen, er virkelig å bli født på ny, og det er jo grunnlaget for at ekteskapet i NT helt skifter karakter. Nå er det ikke lenger snakk om å eie et annet menneske, for når Kristus, Guds Sønns ånd tar bolig i oss, blir vi alle i Guds øyne sønner, med alle sønnens rettigheter (arverett, vitnerett etc) - altså noe langt mer enn moderne likestilling! Paulus forklarer i Gal. 4,3-7: "..vi levde som slaver under grunnkreftene i verden. Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven, så vi kunne få barnekår. Fordi dere er barn, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper: "Abba, Far!" Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud."
Den samme Paulus skriver i 2. Kor. 3,17 at "til frihet har Kristus frikjøpt oss", og "hvor Ånden er, er frihet". Og oppfordringene til å behandle hverandre med ydmykhet og respekt, ender opp med den klare appellen i Ef. 5,21: "Underordn dere under hverandre i ærefrykt for Kristus!" Det egentlige anliggende for Paulus i Efeserbrevet 5 synes å være å få fram den fantastiske kjærlighets-enheten mellom Kristus og kirken (5,32), men dermed får også ekteskapet en ny glans og status. Samtidig kalles alle kristne for Guds hellige tempel, siden Guds Ånd bor i oss (1. Kor. 3,16-17). Og bildet blir fullkomment ved at menigheten i Johannes Åpenbaring 19,7-9 kalles Jesu brud: "Tiden er kommet for Lammets bryllup! Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin. -Linet er de helliges rettferdige gjerninger... Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid".
Dette er en videreføring av Jesu ord i Matteus 22 om at "Himmelriket kan lignes med en konge som skulle holde bryllup for sin sønn", og kjærlighets-enheten mellom Kristus og kirken får en ekstra dimensjon av Jesu ord om ekteskapet i Matt. 19,6: "Så er de ikke lenger to; deres liv er ett".
Noen bruker Jesu ord i Matt. 19,4-6 som bevis for at ekteskapet bare er for en mann og en kvinne: "Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille". Men dette var jo svar på et spørsmål om skilsmisse, og Jesus beskriver tilstanden før syndefallet. Like etter forteller han at menneskenes harde hjerter (etter syndefallet) var grunnen til at Moses ga lov til å skilles fra hustruen (19,8). Kanskje er utviklingen med stadig større kjønnsforvirring og variasjon i mannlige og kvinnelige egenskaper blant nyfødte, en grunn for Gud til å tillate enda en ny praksis? Jeg bare stiller spørsmålet.
Av to grunner: Jeg har for lenge siden innsett sannheten i 2. Peters brev 1,20-21, der det står at vi framfor alt må vite at en ikke kan tyde Skriften på egenhånd, men trenger Helligåndens åpenbaring. Og jeg greier ikke å forsone meg med at en rett tolkning av skriftord kan påføre så mange mennesker stor smerte og føre til altfor mange selvmord. Dette strir imot all min åndelige erfaring med en ufattelig kjærlig og omsorgsfull Gud og Far.
Enda mer avgjørende: Det viktigste for Gud er hele tiden at alle mennesker skal bli frelst, og derfor venter Jesus med å komme igjen, står det i 2. Peters brev 3,8-9. Hele Bibelen er jo en fortelling om Guds frelsesplan. Men i Norge anno 2022 blir forkynnelsen av evangeliet overskygget av kristnes kamp for et tradisjonelt syn på homofili og politisk kamp imot nye lover på dette området. Det er blitt en snublestein som kan hindre mennesker fra å bli frelst. Derfor vil jeg sterkt advare Frikirken mot å medvirke til at dette blir en enda større kampsak i samfunnet vårt. La oss samle kreftene om vårt hovedoppdrag: Å forkynne Evangeliet om Jesu forsoningsdød og vise alle mennesker Guds kjærlighet. For meg er det også vanskelig å se hvordan et menneske kan oppleve vår kjærlighet gjennom å bli nektet ansettelse, tillitsverv, fellesskap, talerstol og frihet til å leve sammen med den man elsker.
Jeg er klar over at mange vil si at mine innvendinger og spørsmål bare er et forsøk på å bortforklare Bibelens klare ord. Men hvis det nå er slik at vi snakker om synd, må ikke dette da være en sak mellom den enkelte og Gud? NT advarer oss jo sterkt mot å dømme (Matt. 7,1-5).
Noen vil vise til Hebr. 10,26 og tale om å "leve i synd". Og alvoret i dette må ikke gjemmes bort. Men hvem går her fri? Da den rike unge mannen i Matt. 19,16-17 spurte hva som skulle til for å arve evig liv, svarte Jesus: "Selg det du eier og gi det til de fattige. Kom så og følg meg!" Hvor mange kristne i rike Norge følger denne Jesu oppskrift på å arve evig liv? I Matt. 6,19-24 får vi også beskjed av Jesus om ikke å samle oss skatter på jorden. I Jakob 4,17 står det: "Den som vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, han synder". Videre i Jakob 2,10: "For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle".
Går vi tilbake til ordene i 1. Mos. 1,26 om Gud som sier: "La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!", og at han så skapte dem til mann og kvinne, så må konklusjonen bli at Gud er både mann og kvinne samtidig. Eller kanskje heller: Gud har både mannlige og kvinnelige egenskaper. I sitt avskjedskvad (5. Mos. 32,18) beskriver Moses Gud som vår MOR, som fødte oss. Og Jesus bekrefter i Matteus 22,30 at den himmelske verden er helt annerledes enn våre begrensede jordiske forestillinger: "Etter oppstandelsen tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen", sier han. Med andre ord en videreføring av det som står i Gal. 3,28 om vårt nåværende kristne liv: "Her er ikke mann og kvinne. Dere er alle 'en i Kristus Jesus".
Og er både mann og kvinne skapt i Guds bilde, som hans avbilde, så kan også alle løfte hodet som strever med å finne sin plass i det store "kjønnsbildet" på grunn av variasjon i mannlige og kvinnelige egenskaper: Alle er skapt som mennesker i Guds bilde, og da med samme menneskeverd! Det er et godt budskap i en verden preget av kaos etter syndefallet.
Til slutt 1. Kor. 13,12-13: "Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da (når det fullkomne kommer) skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."
(Og så en parentes: Det er trist at kristne snakker vondt om regnbueflagget. Les 1. Mosebok kapittel 9! Det er et viktig kristent symbol. Vi snakker ikke vondt om korset, selv om noen kanskje misbruker det...)
Øystein Røiseland
Bryne