Minneord om Kristina Jølstad Moi

Fredag 24. januar tok vi farvel med Kristina Jølstad Moi i en fullsatt Oddernes kirke. Det var et farvel, men enda mer et på gjensyn. Musikken, sangene, ordene, menneskene – alt var gjenkjennelig, alt var Kristina. Det var så fylt av livet, av håpet, av Jesus. Kristina døde 53 år gammel etter noen års sykdom.

Kristina var en del av menighetsfellesskapet i Randesund Frikirke, her fant både hun og Torfinn sin plass. Hun uttrykte ofte takknemlighet over både å høre til og å bidra på ulikt vis. Kristina var med i en av gudstjenestegruppene, jobbet med tekster og sanger, og hun var solist. Kristina dro i gang, gjerne sammen med flere, ulike prosjekter. Det var salmekveld og markering knyttet til Allehelgensdag, til stor glede for både vår menighet og andre menigheter vi besøkte med de ulike prosjektene. På 1. pinsedag,2024, var det urfremføring av pinsespillet Himmelregn i kirka vår. Det var to forestillinger, helt fullt i kirka begge ganger og ca 60 aktører i ulike roller som presenterte pinsespillet. Det startet med en ide og drøm fra Kristina om å sette opp et pinsespill. Ideen ble delt med eldsterådet og arbeidet var i gang. Jostein Ørum og Jon Kleveland ble utfordret til å skrive tekster og komponere musikk. Begge takket ja, og det ble et musikkspill om pinsen med struktur som en messe. Kristina var en av solistene og hun deltok både på innspillingen og fremføringen.

Kristina har betydd mye for mange. Når ulike mennesker beskriver Kristina handler det selvfølgelig om sangene hun synger, men like mye om en tilstedeværelse. Hun var så til stede, så nær, i alle menneskemøtene, folk opplevde seg sett og verdifulle i møte med Kristina. Og det var tilstedeværelse når hun sang i de mange innspillingene, på gudstjenester og på konserter. Etter at Kristina ble syk ble det enda tydeligere, så nær og til stede i tekstene, i samtalene og i sangene. Hun sa det ofte, dette er viktig, dette må jeg få sagt tydelig – det er håp, og håpet er Jesus.

Det er forunderlig, i hvert fall sett utenfra, at takknemlighet kan være gjennomgangstonen når man er alvorlig syk. Kristina ville selvfølgelig leve lenger, bli gammel, oppleve mer med familien og venner, men så ble det ikke slik. Og midt i slik livet ble, så var Kristina takknemlig. Hun uttrykte det ofte, hun hadde alltid noe å takke for – Torfinn, barna, familien, vennene, troen på Jesus, menigheten og håpet. Hun var en mester i å se muligheter, å lete etter noe å glede seg over, og det kunne vi merke.

Vi savner Kristina, vi savner å høre stemmen, vi savner samtalene, vi savner latteren, vi savner at hun er her sammen med oss. Så takker vi Gud for Kristina, for den hun var, for alle sporene av takknemlighet, vennlighet – alt sammen viser vei til Jesus og fellesskap med Gud og hverandre.

Jeg kommer usynlig (sang fra Himmelregn) 

«Vennene sto der og gråt, det var slutt. Jeg kommer usynlig som trøst. Jeg hører ditt sukk og ditt innerste stønn og samler de tårer du gråter i lønn hver natt når du hvisker din stilleste bønn Jeg kommer usynlig, som trøst. 

Gå inn i byen og vent på meg der. Jeg kommer usynlig som kraft – og går med deg dag etter dag der du går, hvert skritt og hver sving gjennom tider og år, så lenge som soler og verdener står Jeg kommer usynlig som kraft. 

Vent på meg, vit at jeg drar for å bli. Jeg kommer usynlig til deg. Men bare ditt hjerte kan se hvem jeg er og se mine spor: at jeg alltid er her. Jeg går aldri fra deg, men holder deg nær. Jeg kommer usynlig til deg. 

Gå ut på torget, fortell hvem jeg er. Jeg kommer usynlig som vind. La det blåse en håpsbris i verden på dem som ikke vet hvordan de leter seg frem. Blås mildt i de seil som kan føre dem hjem. Jeg kommer usynlig som vind.»

Randesund Frikirke

v/Rigmor Angell Stakkeland