- Vekst avler vekst

- Vi må huske på å be for menighetene i nabolaget og i områdene rundt oss. Et prinsipp i Guds rike er at vekst avler vekst. Hvis du ber om vekst for nabomenigheten din, så ber du på en måte også om vekst for din egen menighet, sier Lars Øystein Folkedal.

Han er leder av SENDT-teamet, som er Frikirkens nasjonale team for menighetsplanting. Teamet består av totalt ni personer, inkludert representanter fra hovedkontoret samt pastorer og andre arbeidere i Frikirken.

- Vi i SENDT-teamet ønsker å fange opp bevegelser, og vi ønsker å være med og inspirere til å plante, sier Lars Øystein Folkedal.

Han håper de kan være med og utvide rammene for hva som er menighetsplanting. Hva som definerer et fellesskap, og hvordan vi kan bygge fellesskapene.

- Så er det noe med at det er Gud som rår. Han styrer utviklingen, og noen av fellesskapene vil utvikle seg til nye menigheter. Kanskje bare fra noe som begynte som ei cellegruppe. Så kan vi utvide rammene, uten at vi skal gå på kompromiss med læren vår, sier Folkedal.

Planlegger for vekst

SENDT-teamet er opptatt av å utvikle noe de kaller en «plantetrakt».

- Det handler om hvor vi kan putte planterne, for at de skal vokse og utvikle seg. De fleste kjenner til lederprogrammene Horisont og Akademiet. Det ferskeste verktøyet for plantere er M4Ready. Sistnevnte eies ikke av Frikirken, men vi har rettigheter til å bruke det og Øivind Augland er sentral i utarbeidingen.

- Disse er fantastisk bra verktøy som hjelper unge ledere å finne ut av om de skal ha en tjeneste som ansatt i en menighet, om de skal være med og bygge noe, eller om dette skal ta mer plass i livene deres enn å være et vanlig menighetsmedlem, sier Lars Øystein Folkedal.

For tjue år siden startet han og kona en menighetsplanting på Karmøy. I dag teller Karmøy Frikirke cirka 120 medlemmer, selv om veksten har stagnert den siste tiden.

- Vi er en uformell menighet, med barn og ungdom som tar og får mye rom. Vi har tre klare forventninger til alle som vil være med, de må være med i tjeneste, i smågruppe og opprette en fast givertjeneste i menigheten. Frem til nå har vi opplevd vekst både økonomisk og i antall medlemmer. Vi ber om vekst, vi ønsker vekst og vi planlegger for vekst, ved stadig å organisere oss til noe større enn det vi er. Det trenger vi hvis vi skal ta imot veksten.

Starter med en drøm

Lars Øystein Folkedal ønsker å dele av sine erfaringer fra arbeidet med menighetsplanting.

- Det starter med en lengsel etter å utbre Guds rike. Å la flere få del i hvilen i den store kjærligheten fra Gud, og gleden over å tilhøre et varm, ekte og livsnært fellesskap. Den drømmen er det mange av oss som har, sier han.

- Så merker vi at desperasjonen og nøden etter å bli flere er helt klart størst i den første fasen, som vi kaller pionerfasen. Det er en viktig erfaring.

Når menighetsfellesskapet begynner å komme opp i et stabilt antall på 60-70 personer, skjer det ifølge Folkedal flere ting. Lederne begynner å miste oversikten, og nye mennesker som kommer til risikerer ikke å bli sett eller møtt. Derfor er man nødt til å ha en organisering og en kultur som er forberedt på dette, mener han. En annen fare er at menigheten blir seg selv nok. Fokuset endrer seg sakte fra utover til innover.

- Hvis de som før hadde blikket sitt rettet utover nå plutselig får blikket rettet mot organisasjonen, kan det rett og slett bety døden for menigheten, advarer Folkedal.

Bønnearbeid

Å bygge en hel menighet fra bunnen av koster store mengder energi, tid og krefter.

- For noen er det utmattende. Så Guds kraft, nåde og velsignelse er helt avgjørende for at noe i det hele tatt skal skje. Ikke minst er menighetsplanting bønnearbeid. Det er selvfølgelig et bønnearbeid før du starter og helt i startfasen, men det er også en ny viktig bønnefase rundt 60-70 mennesker, for der er det som nevnt et knekkpunkt med veldig mye som skjer. Men så er spørsmålet, kan dette gjøres noe enklere? Og kanskje bære enda bedre frukt? Det tror jeg virkelig at det kan, sier Lars Øystein Folkedal.

Han snakker om planting og det organiske ved planting. Og da må vi ut og møte mennesker. Eller ut i hagen om du vil, i hvert fall metaforisk.

- De store trærne i hagen er på en måte suksesshistoriene. De representerer de store, sterke menighetene som har vært der lenge. Disse trærne er kraftige, flotte, imponerende og vakre. Og hvis disse trærne var menigheter, så har vi noen sånne i landet vårt, sånne wow-menigheter. «Sånn vil vi også ha det»-menigheter. Og det trenger vi, for vi trenger noe å løfte blikket opp mot som vi kan bli motivert av og inspirert av, sier Folkedal.

Start i det små

Men så minner han om at akkurat den menigheten der du er og tjener Gud i dag, også en gang har vært en spire. En fersk og skjør plante.

- Det er to helt sentrale og viktige ting du kan ta med deg til ditt liv og din tjeneste. Det ene er å så frø. Snakk om å bygge nye fellesskap, om å bygge noe nytt i Guds rike. Helt i det små. På mikronivå. Inspirer noen til å starte en gruppe, som skal vokse. Det andre er at du følger med. For når frøet har vokst seg til en spire, så trenger den at du tilfører noe mer enn bare vann og gjødsel.

Statistisk sett hersker det ifølge Folkedal ingen tvil om at nye og sunne menigheter når flere mennesker enn mer etablerte menigheter.

- Derfor er det helt avgjørende at disse nye spirene får lov til å vokse under greinene, eller i hvert fall i en tett og nær relasjon til de gamle trærne eller de store og solide menighetene som har gått lenger på veien. Vi gjør så godt vi kan, og så er det Gud som velsigner. Det er han som gir vekst. Så på en måte ligger det en fantastisk hvile i dette arbeidet, hvis vi bare tar imot det.