Mer relasjonsbygging er en av Frikirkens hovedutfordringer i fremtiden. Det var konklusjonen til debattpanelet som besto av representanter fra ulike menigheter, under Frikirkens arbeidermøte på Hånes i Kristiansand. Fra venstre: Jens-Petter Jørgensen, Rebekka Dvergastein Dahle, Lars Øystein Folkedal, Marith Larsen, Knut Ola Topland, Maria Timenes, Kjetil Gilberg og Jarle Skullerud.
Synodeformann Jarle Skullerud ledet panelsamtalen, der sju deltakere bestående av frikirkeveteran Jens-Petter Jørgensen, FriBUs prosjektleder for misjon Rebekka Dvergastein Dahle, Japanmisjonær Knut Ola Topland, pastor i Karmøy Frikirke Lars Øystein Folkedal, pastor i Bryne Frikyrkje Marith Larsen, ungdomsarbeider i Hånes Frikirke Maria Timenes og pastor i frikirkemenigheten Kraftverket i Oslo, Kjetil Gilberg, skulle samtale om Frikirkens fremtid. Relasjonsbygging innad i menighetene og ut i lokalsamfunnene vil bli en av hovedutfordringene i tiden som kommer, konkluderte debattantene.
Omsorg i møte med mennesker
– Hvis vi ser 5-10 år fremover i tid, hva tenker dere er viktig for oss som fellesskap og hvilke utfordringer ser dere for dere, spurte synodeformann Jarle Skullerud deltakerne og ba om konkrete svar. – Et levende fellesskap som er opptatt av mennesker, tror jeg er det viktigste i tiden fremover. Det er viktig at vi tenker, ærlighet, åpenhet, omsorg og kjærlighet i møte med alle mennesker, svarte Jens-Petter Jørgensen, og fikk støtte fra Rebekka Dvergastein Dahle. – Jeg lengter etter å se våre gaver forløst utenfor disse veggene; Gå ut og vær der, sa hun. – Å leve nær Jesus, som er kilden. Midt i alle modeller og tanker, kan Han noen ganger bli litt borte. Det er fryktelig viktig at vi fokuserer på det som er bra og det viktigste; Jesus. Å bygge broer mellom kirkesamfunn og våre settinger, blir viktig i årene som kommer, sa Lars Øystein Folkedal. – Jeg tenker på uttrykket: Se, hvor de elsker hverandre! Vi må være et sted du kjenner deg trygg, blir sett og hvor det er godt å være. Vi må ikke ha for mange aktiviteter, men kunne dele tid med folk vi møter. Vi må ha Jesus i hjertet, og leve nært ham, sa Marith Larsen. – Misjonale menigheter. Jeg er veldig takknemlig for all den lokale misjonsinteressen, og for å kunne være med og jobbe blant de unådde i utlandet. Jeg er stolt av at Frikirken jobber med å nå de unådde, og ser at Gud leder oss inn i et nytt, spennende arbeid i Japan. Men ingen av oss kan døpe eller dele ut nattverd, og det kan være ganske begrensende. Så Frikirken må tenke på hvordan de vil bruke misjonærene fremover. Vi trenger en klar strategi for det, påpekte Japanmisjonær Knut Ola Topland. – Å dele troshistorier og dele liv. Ut ifra det kommer det så mye godt. Tiden vi bruker på hverandre er så utrolig viktig. Det er rørende, og en ære å få høre og dele dette med andre. Tiden vi bruker på å lytte til en ung person, som velger å dele livet sitt, kan være helt avgjørende. Tid, åpenhet og ærlighet er viktig, sa Maria Timenes. Kjetil Gilberg viste til gjestetaler Egil Svartdahl, som tidligere under arbeidermøtet hadde snakket om tradisjoner, på godt og vondt. – Jeg har et inntrykk av at det nok er litt traust i Frikirken. Det er ikke her de verste innovasjonene ligger. Det mangler ikke på bra folk, men hvis du har en glød og brenner for noe, så slipp det løs og la det bli sluppet løs, oppfordret han.
Mer relasjoner og mindre aktiviteter
Lengst erfaring av paneldeltakerne har Jens-Petter Jørgensen, som i sitt sekstiåttende år fortsatt er en aktiv taler og underviser. På spørsmål fra Skullerud om hvilke tanker han gjør seg om de såkalte Ung Voksen-menighetene, svarte han nøkternt at for å nå flest mulig mennesker trengs alle typer menigheter. – Det er min pragmatiske holdning til det. Noe av hovedutfordringen generelt, er at vi er gode på aktiviteter, men at vi må jobbe mye mer med relasjoner. Både til Gud, for å åpne opp og finne et trygt og godt Gudsforhold, men også overfor hverandre. Innad i menighetene må vi tørre å være ærlige og sårbare, og dele styrker og svakheter med hverandre. Så relasjoner er hovedutfordringen, sa han. – Jeg har aldri jobbet med noe som hjelper mennesker og menigheter så godt, som troshistorier. Vi trenger hjelp til å sette navn på livet vårt med Gud og vandringen vår med ham. For vår egen del bør vi unne oss å sette navn på vår reise, og som et kristent vitnesbyrd overfor andre mennesker, er det ærlig og ekte. De trenger ærlige vitnesbyrd om hva Gud har fått bety i livet vårt, utypet Jørgensen. Synodeformann Jarle Skullerud fortalte at han møtte en god blanding av alle slags type mennesker da han var sammen med Karmøy Frikirke på menighetsweekend i fjor høst. – Hva har dere gjort for å få en slik menighetsforsamling? – Jesus møter mennesker med det største hjertet, og det å bli tatt imot på en god måte, og fortelle andre om det, er en god og viktig verdi. Alle er velkommen inn, og de skal oppleve å bli sett og bli tatt på alvor. Det er utrolig viktig at vi sikter oss mot at menigheten er for alle, alltid. At det er en verdi at menigheten er for alle slags mennesker, svarte pastor Lars Øystein Folkedal.
Misjonale menigheter
Bryne Frikyrkje er en av fem menigheter som har blitt med på Frikirkens prosjekt «misjonale menigheter». Under panelsamtalen beskrev pastor Marith Larsen en menighet som måtte stikke fingeren i jorda, da de sto i fare for å miste aldersgruppen mellom 20-40 år. – Jeg har vært med i tjue år og menigheten har bestått av folk fra distriktet rundt. Vi har drevet Alpha-kurs, hvor mange har kommet fra asylmottaket og flere muslimer har blitt døpt. Vi har mange i menigheten som er fra Irak og fra ulike afrikanske land, og på det meste har vi oversatt gudstjenesten til seks andre språk samtidig. På et tidspunkt oppdaget vi at aldersgruppen 20 til 40 år skrumpet inn, og vi søkte om å bli med på prosjektet «misjonale menigheter». Noen ungdommer har dessverre ramlet av, det ble krevende å skulle skrive troshistorier. Men det gjør noe med menigheten, at vi har forpliktet oss på å sette dette veldig høyt. Og det er vi glade for, det er en veldig god oppslutning og glede når vi kommer sammen. Det har oppstått en sånn åpenhet i gruppene, og vi er blitt mer begeistret for hverandre og mer glad i hverandre. Det er et godt utgangspunkt for veien videre, sa Larsen, og la til at dette må jobbes med videre fremover. – Utfordringen er at folk er travle, og at vi kanskje ikke tar oss god nok tid til å la dette bli en del av oss og våre holdninger. Så hvordan vi skal bevare det gode videre, og ha en fortsatt drive, må vi jobbe mer med fremover. Og vi må ha Jesus som fører gjennom hverdagen. Da er det spennende å leve. En gang i måneden står vi på et kjøpesenter, og deler ut kaffe og prater med folk. Det gir ringvirkninger. Senest før jul fikk vi flere nye medlemmer, og jeg tror det er mange utenlandske som vil komme til oss i tiden fremover.