Karin Riska skriver første adventskalenderbidrag, fra Betlehem.
Jeg befinner meg i Betlehem i det som vel nå også offisielt kan kalles Palestina. I skrivende stund har nettopp FN stemt for, med overveldende flertall, at Palestina skal oppgraderes til en stat med observatørstatus i FN. Palestinerne feirer i gatene utenfor. Det lyder roping fra høytalere, fyrverkeri og konstant tuting med bilhorn (en del av feiringen). Denne feiringen skjer på samme sted i Betlehem hvor det var kraftige sammenstøt, tåregass, slåssing og skyting for bare noen dager siden, pga situasjonen i Gaza. Den palestinske presidenten, Abbas, tror dette kan hjelpe i veien mot fred, mens Israel tror det motsatte. De aller fleste er derimot enige om at situasjonen i dagliglivet for den jevne palestiner ikke endrer seg. Krigen i og rundt Gaza som ble avsluttet forrige uke er allerede gammelt nytt, livet går videre på Vestbredden nesten som om ingenting her hendt. Palestinerne trekker resignert på skuldrene og sier ”What can we do?” Men i kveld feires det, og forhåpentligvis er det noen som finner ut at de kan gjøre en positiv forskjell. Selv om, når de våkner i morgen, så er de tilbake i den brutale hverdagen igjen.
Palestinerne feirer en seier i kveld, og det er flott. Det at en vet det kommer en ny kjip hverdag i morgen, bør ikke hindre oss i å feire det vi kan feire i dag. Når det gjelder denne Midtøsten-konflikten så er det mest tapere, for som kjent, i krig er alle tapere. I dag tok jeg en vandretur langs den berømmelige muren her i Betlehem. Mye grafitti er skrevet på muren, faktisk ikke bare om hat og elendighet, men også om håp, fred, osv. Min absolutte favoritt er denne: ”Love wins.” En kort setning med et mektig budskap. Om noen uker skal vi feire noe virkelig stort som skjedde nettopp her i Betlehem for 2000 år siden, da Guds kjærlighet manifesterte seg på jorda ved Jesu fødsel. Og nettopp den kjærligheten vant over dødsrikets krefter påsken 33 år senere.
I Midtøsten-konflikten og andre konflikter kan det være verdt for noen og enhver av oss som er Jesu etterfølgere å minne oss selv og andre på at kjærligheten skal seire. Ikke minst er det viktig å vise det. Under krigingen i og rundt Gaza nylig vegret jeg meg til tider for å åpne Facebook-profilen min. Det var så mye hatsk som ble skrevet om den ene eller andre sida i konflikten, så mye destruktivt. Det var ikke bare fra de direkte involverte, også fra de som står på sidelinja og heier på den ene eller den andre sida. På den måten forårsaker fanskaren på begge sider at kløften blir dypere, og sårene vondere, i stedet for å bygge broer og helbrede sår, som nettopp kjærlighetens gjenskaperkraft kan gjøre.
Om det skulle bli aldri så mørkt rundt meg og i meg, håper jeg at jeg klarer å løfte frem som et banner for meg selv og andre, som et fyrlys i mørket: ”Love wins.” Punktum! Det gir håp for fremtiden det!