Igår ble vi igjen påminnet hvor viktig og enkelt det er å ta et initiativ, gi et ekstra smil, en hjelpende hånd. Vi trenger det i kulda her nord.
”Kom så springer vi over sammen”. Vi kom fra gudstjenesten i Oslo Østre, på vei til en rask middag med barn og barnebarn før julespill i Filadelfia. Ei dame sto på samme fortau og skulle over gata. Det var da jeg tok Gro i handa og ropte til den andre. ”Kom, så springer vi over sammen!” Det virket som den fremmede tok imot en invitasjon til å fortsette en samtale. Så gikk vi videre bortover mot Storgata, småpratende som gamle kjente. Vi vet ikke hva hun het, hvor hun bodde, bare hvor hun skulle og at hun var barnefri i helga. Hun skulle på julemarked i nærheten. Vi fortalte hva vi skulle. Det var helt greit å fortelle om det, hun virket interessert og litt nysgjerrig. Dialekten røpte en oppvekst på Nord-Vestlandet. Da vi kom til krysset Hausmannsgata/Storgata skiltes våre veier, og litt spøkefullt sa hun idet hun gikk; Det kunne jo nesten vært hyggelig å spist middag sammen med dere….
Vi hastet mot vår avtale, og hver for oss tenkte vi samme tanke. Det kunne vært artig å treffe denne ukjente damen igjen. Kanskje krysses våre veier igjen, hvem vet?
Men søndag fikk vi igjen en erfaring med hvor lett det er å få til en fortaus prat, og hvor åpne vår medmennesker er for litt kontakt. Vi ble igjen påminnet hvor viktig og enkelt det er å ta et initiativ, gi et ekstra smil, en hjelpende hånd. Vi trenger det i kulda her nord. I Filadelfia avsluttet de julespillet med å fortelle om motivasjonen for dette arbeidet. De ønsker å gjøre Oslo til en varmere by.
Arnfinn Løyning