For en tid siden hvisket noen i øret mitt, at enkelte synes jeg var for opptatt av miljøet og de menneskeskapte klimaendringene. For noe tull! Jeg burde vært mye mer engasjert og mye tydeligere. Jeg burde utfordret meg selv og Frikirken sterkere.
Jeg kan ikke si som enkelte andre: ”Til Blokksberg med hele klimaet”
I fjor glemte vi nesten klimaet. Det var jo så kaldt i Norge. Tabloidavisene var mer opptatt av helsegevinsten ved blå gulrøtter og strømprisene som steg
Men nå får vi smake ekstremvær, og da er klimaendringer førstesidestoff.
Det er små forventninger til klimatoppmøtet i Durban. Da kan vel vi også slappe av. Når ikke de stor gutta greier å bli enige, hva hjelper da det lille vi kan bidra med.
Likegyldighet er så fristende. Men jeg sier til meg selv; ”Ikke tillat deg makeligheten og en besteborgerlige latskap. Engasjer deg, bry deg, Arnfinn!”
For en måned siden var jeg på seminaret ”Tro til forandring” på Diakonhjemmet. Jeg diskutert kirken og klimaspørsmålet med en av SVs lederkandidater. Denne uken skal jeg sammen med flere andre overlevere mange tusen underskrifter hvor vi krever en rettferdig klimapolitikk, til Erik Solheim før han drar til Durban.
Jeg hører motforestillingene. ”Hva hjelper det, Arnfinn? Du er for naiv.”
Noen klimahelt er jeg ikke, det er for mye inkonsekvens i mitt litt, men jeg hater å være likegyldig. Derfor utfordrer jeg deg som leser til sammen med meg å gjøre litt mer enn før. Protestere heftigere, ta klimavennlige valg der hvor du kan, i innkjøp, transport, oppvarming osv. Stemme frem politikere og større organisasjoner som våre vegen kan bety en forandring.
Jeg vil ikke si: Til Blokksberg med hele klimaet.
Jeg kan ikke se mine barnebarn inn i øynene om tjue år og si: Bestefar brydde seg ikke, og nå må dere bære konsekvensene. Jeg vil la klimautfordringen påvirke hjertet mitt.
Arnfinn Løyning