"Det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg".
For noen kvelder siden leste jeg boken «Piken med svovelstikkene» av H.C. Andersen, for min 6 år gamle sønn. Han kjenner historien fra før, men denne gangen ble vi sittende og snakke lenge sammen om det vi hadde lest. Vi snakket om barn som verken har mor eller far, og om barn som gruer seg til jul. Gruer seg fordi de er alene, fordi de ikke har noe sted å bo eller fordi de ikke får ta del i alt det fine som oss andre.
- Du, tenk om du så ut av vinduet en kveld, også fikk du se ei lita jente som gikk barbeint og alene ute i snøen. Hva ville du gjort da, spurte jeg.
- Da ville jeg ropt at hun måtte forte seg og komme inn til oss, også skulle hun fått sokker og sko og lue og skjerf, også skulle hun fått låne senga mi, for jeg kan jo ligge inne hos deg og mamma.
Så rørende, umiddelbart og konkret som bare et barn kan si det.
Når jeg ser av tallene fra UNICEF, at det bare i Sør Amerika finnes 40 millioner gatebarn, er det lett å bli motløs. Disse barnas harde virkelighet står i grell kontrast til min sønns trygge hverdag. For mange av oss er juletiden fylt av kos og hygge, og samvær med venner og familie. Og det skal vi ta vare på. Men vi må aldri bli så komfortable i våre egne lune hjem, at vi glemmer dem som sitter utenfor og fryser. Én kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe én. Jesus sa «Det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg» (Matt 25:40). En enkel handling fra deg og meg, kan være helt avgjørende for et annet menneskes liv.
Geir Arne Johansen