2022. Menighetsmøtets myndighet.

Del 4: 2022. Menighetsmøtets myndighet.

Hva sier Guds ord om Menighetens rett og plikt?

Hva sier Martin Luther om det allmenne presteskap?

Jeg er nå pensjonist, etter mange fine år som kateket og prest i Den norske kirke. og etter gode år som pastor i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. 

Nå står menigheten vår foreløpig uten pastor, og det er dumt. Men som jeg skrev i min siste årsmelding, det er ikke farlig. Det som er farlig, er om menighetslemmene, det allmenne prestedømme og det myndige lekfolk i vår menighet «går ut i pensjon» Da blir det få eller ingen naturgaver og nådegaver igjen. Da er også Frikirkemenighetens øverste myndighet ute av drift, nemlig Menighetsmøtet.

Hva sier vår kirkefader om Menigheten og hvilke Bibelord bruker han? Han skriver i 1520, «Til den kristne Adel» 

• Enhver som er krøpet ut av dåpen, er innviet til prester. Hver enkelt skal være til gagn og stå til tjeneste for de andre, med sitt embete eller sin arbeidsinnsats. 
• Pavekirken tilkjenner seg ene-autoritet, og gjøgler ganske uforskammet at paven ikke kan ta feil.
• Men Paulus skriver,» dersom en sitter og hører en annen utlegger ordet, og får noe bedre åpenbart, skal den som taler, gi plass for den andre. 1 Kor 14.30

Hvem sitter med læreansvaret, spør Martin Luther i sitt skrift «Om menighetens rett til å bedømme lærespørsmål og kalle prester» 1523. – han skriver:

• For det første: Vi har et pålitelig løfte fra Gud i Jes 55.  Mitt ord sier Gud, det som går ut fra min munn, skal ikke vende tomt tilbake. Mitt ord skal utføre alt det som jeg sender det til!»
• Derfor kan vi være overbevist om at det må være kristne der evangeliet går sin gang, hvor få de enn er, hvor syndige og skrøpelige de kan være.
• For det andre: Når det gjelder å bedømme om læren og innsette eller avsette lærere og sjelesørgere, må en ikke bry seg om menneskelig lov eller rett. 
• En kristen forsamling eller menighet har rett og makt til å bedømme enhver lære og til å kalle, innsette og avsette lærere.  Traktat om Menighetens rett år 1523.
• Når menneskeord har fastsatt at det å bedømme lærespørsmål tilhører biskoper, lærde menn og kirkemøter og dette blir bevist som pavens ufeilbarlighet eller den pavelige kanoniske rett, går det til storm mot Guds lov og ord. 

Luther begrunner fra Guds Ord.

• Kristus fastslår nemlig det motsatte i Joh 10.4. «Sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed stemme følger de ikke, for de kjenner ikke stemmen hans. De flykter fra ham, for de kjenner ikke den fremmedes stemme.
• Her ser du ganske klart hvem som har rett til å bedømme læren. Det er sauene, som skal bedømme om det biskoper, pave, lærde og prester lærer! Guds ord skal ikke vike for gammel skikk og sedvane og biskoper og kirkemøter? Vi har Guds ord på vår side. 
• Kristus sier i Matt 7.5; Vokt dere for falske profeter! De bærer saueham, men er glupske ulver. 
• Paulus sier i 1 Tess. 5.21. Prøv alt og hold fast på det gode! 
• Alle bedømmelser er fratatt lærerne, det er de som skal prøves. I Guds Rike er det slik at enhver er sin nestes dommer, men også undergitt sin neste/likemann. 
• Jesus sier i Matt 24. 4 «Se til at ingen fører dere vill! For det vil komme mange i mitt navn og si; Jeg er Messias, Og de skal villede mange!» 
• Så vi trekker den slutning at hvor det er en kristen menighet, har det ikke bare rett og makt, men også plikt til å sky disse og avsette dem. 

Mine to første frikirkemenigheter, opplevde at pastor og eldsteråd, snakket seg fram til at de ville stå for en annen lære. Det ble virkelig vanskelige tider, for alle fikk vite at nå var det skille mellom de andre og Jesu «sanne etterfølgere» som naturligvis trodde at de eide de praktfulle kirkebyggene. Det ble mange tøffe dager og en svært tung tid, både for menighetslemmer og for de av eldsterådet som fastholdt det gamle, og ikke dette nye, som ikke var evangelisk luthersk lære. 

Heldigvis, Tilsynsapparatet samlet Menighetsmøtet, og ved hjelp av forfatningen og kirkeretten, ble de som ville, satt fri til å forlate, mens kirkehuset og alle eiendommene forble hos menigheten og dets medlemmer. Menighetsmøtet, de som kaller og lønner pastor og andre arbeidere, som bestemmer over alle innkjøp og materielle ting, som f.eks kirkebygget, hadde fortsatt myndighet, kontroll og samlet bestemmelse. Da forsto jeg hvor viktig det var å ha en organisasjon. Jeg opplevde begge gangene, hvor trygt det var med en menighetsmøtebasert grunnmur. Det står i vår forfatning at «Menighetsmøtet er menighetens øverste beslutningsorgan, med endelig myndighet i alle vesentlige saker som ifølge forfatningen skal avgjøres på menighetsplan.» 

Når flere i en menighet, møter/hører mange nye tanker og nye ideer, en helt annen teologi, ved at lærebøker og forkynnere ikke samstemmer med evangelisk luthersk lære; da blir mange av «sauene urolige», de føler sterkt at denne stemmen kjenner de ikke, de gjenkjenner ikke læren sin om Gud, og sauene føler sitt ståsted og det de har basert sin tro på, truet av den nye lære. Da må de tilkalle tilsynet.

På den tida, som nytt frikirkemedlem, forsto jeg godt hva en pinsevennleder sa til Vårt Land, etter første runde i Knutby;    Så lenge vi ikke har innsyn og tilsyn, kan vi ikke forhindre at vi får et nytt Knutby. I mange menigheter er det nemlig ingen organisasjon, med fastlagt innsyn eller tilsyn. 

Noen menigheter står som «en trekant på hodet», det hviler på en person, på pastor, som velger selv sitt råd. Det kan gå bra, men det kan også gå virkelig galt, og da er det ikke så lett å gripe inn utenfra. Peter Halldorf sa til Vårt Land, «Der det mangler en organisasjon, er det ofte duket for manipulerende og sterke ledere, som ønsker mye makt.

Da jeg kom som pastor i Frikirka, bladde jeg i protokollene og leste tilsynsmann Bjerkholt sine ord i januar 2000, der var kun skrevet i protokollen, på skrå over to sider; Menighetsmøtet er menighetens øverste myndighet. Da all virksomhet var lagt ned, utfordret han det allmenne prestedømme til å ta tak, velge nye ledere etter de som hadde forlatt, og ba menigheten fortsette sin oppgave, å forkynne Guds Ord og forvalte sakramentene. En hellig alminnelig menighet vokste fram, og mange sluttet seg til. Da ble jeg virkelig glad for vår forfatning, den har en grunnmur, som sier at det myndige lekfolk i menighetsmøtet, velger sine ledere og på lik linje med dem, pastor.        

Vi ser rundt oss hvordan dette bryter på dypt vann, når beslutninger tas av enkeltmennesker, når en mann leder etter egne visjoner eller profetier, som ikke har sitt grunnlag i medlemsmassen og mangler gjenklang i menigheten med doble stadfestelser. Slik kan menigheten fort sitte igjen med store bekostninger av ulik art, ikke minst økonomisk.

Derfor, ordene i vår forfatning, om Menighetens rettigheter og plikter, er noe vi som evangelisk luthersk frikirke gjerne kan være stolte over, kjempe for og være takknemlig for! Jeg ber om et godt og velsignet synodemøte.

Hilsen «gammelpastor» Anne Græsli Nordvoll

Levanger