-Som pastor står jeg overfor mange store utfordringer. Jeg ønsker å være med å bygge et menighetsfellesskap som oppleves relevant, trygt og inkluderende for alle som kommer i kontakt med oss. Det inkluderer det store flertallet av mennesker i Norge som ser på likekjønnet samliv som en selvfølgelig menneskerett. Jeg ønsker ikke å stå for en samlivsetikk som oppleves ekskluderende, og som får folk til å distansere seg fra menigheten – og i verste fall fra troen, skriver Per Eriksen i dette innlegget.
I Frikirken – som i de fleste kirkelige sammenhenger – er spørsmålet om likekjønnet kjærlighet og samliv en varm potet. Meningsutvekslingen er engasjert, og hentydningene om manglende bibeltroskap er mange.
Kjetil Gilberg skrev i Vårt Land (og budbareren.no) om noe av det ubehaget han kjenner som pastor med tanke på hvordan Frikirken møter homofile. «Jeg synes det er utfordrende å kommunisere at skeive er velkomne på andre premisser enn andre», skriver han blant annet. Som Kjetil Gilberg har jeg selv både lange slektsbånd, og det meste av mitt yrkesaktive liv, innen Frikirken. Og som ham bærer jeg på en sterk uro for at vi ikke har maktet å møte homofile på en frigjørende og inkluderende måte i møte med menighetslivet.
Som pastor og menighetsleder kjenner jeg meg 100% igjen i Gilbergs beskrivelse, selv om min menighet i Fredrikstad dessverre har hatt mindre direkte kontakt med problemstillingen enn Kraftverket i Oslo.
Samtidig opplever mange at selve samtalen om likekjønnet kjærlighet tar for mye energi og får for stor oppmerksomhet. I Vårt Land 29. juni sier pastor Ingebrigt Kvam at han blir matt av «hele greia», og ønsker å bruke tiden sin til å gjøre disipler heller enn å diskutere homofili. Hvilken pastor ønsker ikke det?
Saken er imidlertid ikke bare at debatten er her, og at vi som ansvarlige hyrder og kirkeleder er forpliktet til å ta den, sammen med alle engasjerte medlemmer i menighetene våre. Saken er også at dette gjelder mennesker som vi ønsker å inkludere i våre menigheter, og som ennå opplever å bli møtt med dobbel kommunikasjon.
Dessuten er det en debatt som bryter seg vei nedenfra. I mange menigheter vil det store flertallet være klar for en nyorientering av Frikirkens tradisjonelle standpunkt. Jeg har snakket med flere medlemmer hvis engasjement henger i en tynn tråd fordi de opplever Frikirkens standpunkt som vanskelig. For tenåringer er det ofte en stor nok utfordring å stå for en kristen tro i en sekulær kontekst i skole og utdanning. Å bli identifisert med det mange vil oppfatte som en kirke som diskriminerer homofile er en ekstra belastning.
For mange skaper dette en troskrise. Hvordan kan de tro på en Gud som har regler som skader mennesker? Spørsmål knyttet til likekjønnet samliv kan derfor også handle direkte om menighetsbygging og «disippelgjøring».
Som pastor står jeg overfor mange store utfordringer. Jeg ønsker å være med å bygge et menighetsfellesskap som oppleves relevant, trygt og inkluderende for alle som kommer i kontakt med oss. Det inkluderer det store flertallet av mennesker i Norge som ser på likekjønnet samliv som en selvfølgelig menneskerett. Jeg ønsker ikke å stå for en samlivsetikk som oppleves ekskluderende, og som får folk til å distansere seg fra menigheten – og i verste fall fra troen.
Dessuten ønsker jeg å kunne forkynne tydelig i det som er vår tids store etiske utfordringer, ikke minst knyttet til miljø, likeverd, menneskeverd og rettferdighet. På disse områdene utfordrer Guds ord oss både individuelt og som samfunn.
I den forbindelse oppleves spørsmål knyttet til likekjønnet samliv som relativt perifert, både i forhold til Guds ord og dagens virkelige utfordringer.
Jeg har sett nok engelsk krim på TV til å kjenne uttrykket: «Barking at the wrong tree». Det er når etterforskerne har satt seg fast i et spor, de bruker tiden på feil gjerningsperson, de ser ikke hva saken virkelig dreier seg om. Jeg føler mange ganger at for mange kristne i Norge også bjeffer ved feil tre. De har satt seg fast i tanken om at likekjønnet samliv er det største og viktigste etiske spørsmålet. Jeg håper vi så snart som mulig kan komme videre. For jeg tror at verden trenger varme og tydelige menigheter som er i stand til å møt dagens utfordringer. Ikke minst trenger unge mennesker en kirke de kan oppleve som relevant i møte med deres virkelighet.
Per Eriksen
Pastor Fredrikstad frikirke