Analyse av Terje Hegertuns «det trofaste samliv»

Terje Hegertun ga våren 2021 ut sin bok «Det trofaste samlivet». Overordnet sett presenterer Hegertun en teologi for samlivet, en kjærlighetsteologi med utgangspunkt i Guds grunnleggende karakter og egenskap, kjærlighet (s51-54). Dette er et viktig og nødvendig startpunkt for ethvert bidrag til samlivsamtalen. Det er for mange bidrag som ganske enkelt går rett til tolkning av bibeltekstene, uten å forsøke å svare på hva et ekteskap (eller som Hegertun kanskje ville sagt: trofast samliv) er og kan inneholde. Her starter Hegertun riktig. 

Utspringet for Hegertuns argumentasjon er spørsmålet: «forutsetter GT og skapelsesberetningen kjønnspolaritet i sin ekteskapsteologi, eller er det etiske trofasthetsidealer som er forutsetningen for ekteskapet» (s71)? Han lander på at det er enheten i det rent menneskelige som gjør fellesskapet mellom mann og kvinne godt, ikke at de var ulike som mann og kvinne. Å «bli en kropp» handler om å gi seg selv fullt og helt i tillit til et annet menneske. Slik jeg forstår Hegertun er det altså likheten og komplimentariteten i det at det er to likestilte mennesker som finner hverandre, som utgjør utgangspunktet for forståelsen av samlivsteologien i skapelsesberetningen og moseloven. Dette er ett av argumentene som gjør at han lander på at det er etiske trofasthetsidealer som forutsettes i ekteskapet, ikke kjønnspolaritet.  Videre legger Hegertun ut sin etiske profil som utgjør en av tolkningsnøklene i arbeidet med NT-tekster. Jeg skulle allikevel ønske at Hegertun hadde tatt seg bry med å gjøre et grundigere arbeid med sin eksegese, da disse blant annet utgjør grunnlaget for hans etiske profil og tanken om trofasthetsideal. La meg gi et eksempel på et problem Hegertun ikke forholder seg til i sin eksegese: 

I 1 mosebok kap. 2,20 leser vi «Til seg selv fant mennesket ingen hjelper av samme slag». Hjelper av samme slag oversettes av fra det hebraiske «ezer kenegdo» (עֵ֖זֶר כְּנֶגְדּֽוֹ).  Kenegdo er et sammensatt ord bestående av Ke og Neged, der Ke betyr lik, lik som og Neged betyr motsatt, imot, foran. Denne hjelperen skal altså være lik, men motsatt, annerledes. Dette leder oss til at denne hjelperen ikke er å forstå som noe annerledes forstått som forskjellen mellom dyr og mennesker. Nei, denne hjelperen er noe grunnleggende likt, men og grunnleggende annerledes. Det gir god mening å forstå dette som et menneske (grunnleggende likt) av et annet kjønn (noe motsatt og annerledes).

Ved å gå i dybden av det hebraiske språket finner man raskt slike eksegetiske problemer. Skulle eksegesen vært troverdig, burde Hegertun drøftet denne og andre eksempler. Det forundrer meg, når han så bastant konkluderer med hva tekstene sier og ikke sier. At trofast samliv er GT´s primære siktemål klarer ikke Hegertun å forsvare godt nok. Dermed blir grunnlaget for hans etiske profil for svakt. Det gir følgefeil videre i eksegesen av tekster fra NT. Hegertun sier i Vårt Land (20.12.2021) «Å mene at bibeltekstene som omtaler homoerotikk rammer trofaste og forpliktende samliv, er å gå ut over det tekstene selv inneholder.» Det er en kraftig påstand. Jeg mener at Hegertun ikke argumenterer godt nok for å konkludere med dette, igjen fordi det er så mange elementer ved bibeltekstene han ikke drøfter, også i NT:

1. I romerne 1,27 står det: «På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre». Nettopp begrepet hverandre beskriver en gjensidig attraksjon. Svært mye av Hegertuns argumentasjon bygger på forståelsen av den romerske kulturen der den med makt kunne benytte seg av hva hvem han ville, altså misbruk av makt. Allikevel gir ikke Hegertun en god løsning på denne tydelige gjensidigheten i romerne 1. En slik gjensidighet tiltrekning virker å motsi at det er maktmisbruk teksten adresser.  
2. I det greske språket hadde man flere ord for seksuell utnyttelse og maktmisbruk, som ville beskrevet mange av de forholdene Hegertun mener romerne og resten av Paulus sine tekster egentlig omtaler. Jeg mener det er sakssvarende å spørre hvorfor Paulus ikke benyttet seg av kjente begreper som beskriver nettopp det Hegertun synes å lese inn i teksten. I stedet bruker han sammensatte, og kompliserte ord vi knapt kjenner til (se nedenfor).
3. Et annet eksempel er hvordan vi skal forstå arsenokoitês, som oversettes med «menn som ligger med menn» (1 kor. 6,9). Forskere har så langt ikke funnet ordet brukt noe annet sted. Man tror Paulus har konstruert ordet, og oversettelsen og tolkning av ordet er omstridt. Hegertun tolker det basert på romersk kultur. Jeg mener det ville vært mye mer naturlig å lese Paulus her som den lærde jøden han er. Arsenokoitês er satt sammen avarsenos og koiten, to ord man finner i septuagintas (gresk oversettelse av den hebraiske bibelen) 3. mosebok kap 18 og 20, nettopp i omtale av likekjønnede seksuelle relasjoner. Er det da den lærde Paulus som skrive ut ifra sin bibelske virkelighetsforståelse, eller det romeren Paulus som skriver? Det er et avgjørende spørsmål, for svaret vil prege om den romerske kulturelle konteksten skal være så premissgivende som Hegertun lar den være. 

Det er altså flere sider ved Hegertun sin eksegese som mangler nyanser, drøftinger og mangler godt eksegetisk grunnlag. Dette gjør at konklusjonen hans virker anstrengt og bygger på sviktende grunnlag. 

Hegertun presenterer en «ny» teologi for ekteskap og samliv. Da er det også svært forunderlig at han ikke forholder seg til Jesu egne ord om ekteskap og skilsmisse i matteus 19. Ja, tekstene omtaler ikke likekjønnede relasjoner, men kjønn er tydelig en del av språket. Derfor burde Hegertun inkludert dette. 

God teologi kjennes på frukten ifølge Hegertun. Hva denne frukten er kan man finne på side 147 i boken: «Hver generasjon må tolke den bibelske veiledningen om ekteskap og samliv i lys hva som er godt og gagnlig for den enkelte, og i lys av nyere innsikter om hva som er gode livsvilkår for oss». «Leder det oss til et godt og oppreist liv» spør han videre på side 149. Eller som han sier på side 29: «Det som er Guds gode vilje med et menneske kjennetegnes av at det nettopp ikke truer livskvaliteten..». Her mener jeg vi finner Hegertuns lakmustest for god teologi. Problemet er at det blir opp til hvert enkelt menneske å definere hva som er godt og gagnlig, og Guds vilje kan bli dyttet til periferien.

Gud vil for eksempel ikke at vi skal fornekte han. Det har gjennom kirkehistorien ført til tusenvis av martyrer. Jeg tviler på at de opplevde det godt å lide og dø. Det truet definitivt livskvaliteten, men de gikk ikke på kompromiss med Guds vilje og bekjennelsen for det. Når menneske selv får definere hva som er godt og tjenlig, blir mennesket herre i sitt eget liv. Teologien Hegertun presenterer er i mine øyne antroposentrisk. Menneske blir satt i sentrum av eget liv. Dette er en fallgruve vi må passe oss for. God teologi leder mennesker til nytt liv, ny identitet og ny virkelighet i Jesus, ved dåpen og troen – der Gud er helt og holdent sentrum av det hele, også i ekteskapet. 

Terje Hegertuns bok blir beskrevet som et viktig bidrag til en frikirkelig samtale om likekjønnede ekteskap. Jeg mener boken ikke er et viktig bidrag, fordi boken mangler nyanser og konkluderer på sviktende grunnlag. Skal Frikirken samtale om samlivsteologi må  samtalten bygge på bedre teologi en det Hegertun presenterer i boken sin. 

Eirik Austeng,

Pastor i Hamar Frikirke