–Bergprekenen, en disippelmanual

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn til VEIEN.

Bergprekenen, en disippelmanual

Jesus hadde tatt over stafettpinnen etter døperen Johannes. Han fortsatte døperens forkynnelse til omvendelse: «For himmelriket er kommet nær!»^[i] Og på samme måte som store folkemengder oppsøkte profeten, oppsøker de nå Jesus. Han velger seg ut disipler og reiser rundt med budskapet om omvendelse og himmelrikets konsekvenser. Det er ikke lenger nødvendig å leve et liv bundet av Satan, synd og død! For himmelriket er virkelig kommet nær! Dette stadfester han med helbredelser og demonutdrivelser.

Så stor blir hans popularitet at han knapt kan bevege seg fritt. Folkemengdene stimler seg om ham over alt! Og det er her Bergprekenen begynner. Det vil si, ikke i folkemengden. Men når Jesus ser denne mengden av mennesker som ønsker hans oppmerksomhet, forlater han dem! ^[ii]  Ting er blitt snudd på hodet i løpet av kort tid. Folkemengden, som har hørt Jesu kall til omvendelse, krever nå at Jesus skal oppfylle deres vilje!

Men disiplene ser plutselig at Jesus er på vei vekk og opp det bratte fjellet. Skal de gå etter ham, eller skal de bli værende i mengden hvor forventningene er store og stemningen høy? Heldigvis bestemmer de seg for enda en gang å forlate normalen. Nylig har de forlatt sine jobber og familienes forventninger. Nå følger de ham igjen. Men det koster. For ved å gå i Jesu fotspor må de vende folkemengden ryggen og gå på en ukjent vei.

Når de endelig tar ham igjen, har Jesus satt seg. Han puster ut mens disiplene samler seg om ham. Disiplene følger nøye med og ser Jesus åpne munnen. Hva gjør han? Sitter han der og har en lang innånding? Så sier han, det som disiplene senere forstår er pilaren for Jesu sitt virke og budskap: «Salige er de fattige i ånden^[iii], for himlenes rike er deres.»^[iv]

Jesus sitt budskap er et omvendt budskap. Himmelriket er et annerledes rike. Verdens ledere viser styrke ved å heve seg selv opp og tråkke andre ned. I Guds rike, der imot, er man sterk ved å være svak.^[v] Og på samme vis blir man fylt av kraft ved å tømme seg selv.

Pust, ånde, ånd, Ånd og vind. Alle disse ordene favnes i det ene greske ordet pneuma. Man kan være fattig i sin egen ånd, eller kanskje på Guds Ånd? Man kan være fattig på pust og mangle «vind i seilene». Rett og slett være «helt pumpa» og utmattet. Luften har gått ut av deg, for å si det slik. På denne måten begynner Jesus sin «disippelmanual». Ikke med krav om styrke og disiplin. Men en saliggjøring av de som er «fattige i seg selv».^[vi] Nå er vi på rett plass i forhold til Guds rike! Dette kommer ikke av deg selv, men er en Guds gave!^[vii] Vi kan bokstavelig talt puste ut når vi kommer til Jesus. Neste åndedrag fyller oss deretter med Guds Ånde og himlenes rike er vårt!

Siden fortsetter Jesus med å beskrive Guds rikes borgere. De er lykkelige, ikke på grunn av sin vellykkethet, men fordi himmelriket er kommet nær gjennom Ånden. De lever og ånder for dette nye riket! Det kan rett og slett ikke skjules! ^[viii] Selv om omstendighetene vil slukke lyset, fortsetter det å brenne. Ikke bare det, men provoserende nok, vil disiplene løfte lyset opp for all verden å se! De lar heller ikke saltet miste sin kraft, men sprer det utover slik at jordsmonnet kan få kraft til å vokse og gro rundt seg. På den måten har landbruket brukt saltet som gjødsel i trange tider. Og slik skal Guds rikes medborgere være- for, som Jesus, å bringe liv til verden.^[ix]

Disiplene ser med store øyne på Jesus. Kanskje har også de åpnet sin munn i forventning om hva som skal komme nå. Og, uten å vite det, puster de inn Guds skapende ord gjennom Jesu tale på berget. Det er som regn. Regnet kommer med en hensikt; væte jorden slik at den blir klar til å bære frukt. Slik sett vender ikke Ordet tomt tilbake, men gjør det Herren vil!^[x]

Hva er så vår rolle i det hele? Åpne vår munn, våre ører og vårt hjerte for Guds skapende ord. Lik Maria; underordne seg Guds budskap, bevare Ordet i sitt hjerte og se Guds rike vokse.^[xi] Her står Maria i en lang tradisjon helt tilbake til kong David. For salmeboken hans starter med å understreke hvor viktig og grunnleggende det er for en troende å ha sin «glede i Herrens lov». Vi ser ikke med motvilje og skepsis på Guds lov. Tvert imot så har vi «glede i» den! Den er vår lyst, vår rettledning, vår kraft og vårt håp. Det er Guds skapende Ord! Denne loven, sier kong David, skal vi grunne og mumle på «dag og natt». Da blir vi lik Maria og «gir frukt i rett tid». ^[xii]

Denne frukten har jeg lengtet etter! Jeg tenkte på nabolaget mitt. Jeg så mitt eget liv. Er det egentlig noen forskjell på meg som aktiv troende og andre? Er ikke livene våre til forveksling like? I møte med Bergprekenen ble det så alt for åpenbart. Mitt liv ligner ikke på Jesus sin visjonære tale. Og jeg visste at dette klarer jeg ikke gjøre noe med! Men da å kunne hvile i forvisningen om at Gud kan skape hva han sier, ga meg frimodighet på Ordets vegne. Så jeg begynte å lese. Hver dag leste jeg disse tre kapitlene. 10-15 minutter tar det. Jeg leste i én måned. Tre måneder. Etter ett år var jeg fremdeles ikke fornøyd, og fortsatte ett år til. Nå er Bergprekenen blitt mine briller i møte med Bibelen, menighet og livet generelt. Jeg er langt fra kommet i mål. Men jeg, som Paulus, «strekker meg etter det som er foran».^[xiii] For denne talen er en beskrivelse av Guds rike. Der vil jeg gjerne være med! Alt jeg kan gjøre er å ta imot invitasjonen fra Jesus om å komme til ham og motta hans «åk».^[xiv] På den måten får selv jeg retten til å være et Guds barn.^[xv] Nå kan jeg puste ut mitt eget og fylles av Kristi Ånd.

Det blir en pause. Beskrivelsen av Jesu etterfølgere er så overveldende og overraskende, så annerledes, at disiplene begynner å se en ny visjon. Guds rike, som Skriften har profetert om siden Adams dager, er nå endelig kommet! Moses sine lover er ikke lenger nødvendige. For nå er vi salige, nå er vi salt og lys. Alt vi trenger å gjøre er å puste inn Guds Ånd og verden vil bli et bedre sted!

Jesus ser på dem og vet at dette blir ikke siste gangen han trenger å trekke dem tilbake på jorda. Og for første gang^[xvi] snakker han om tro. Ja, det er faktisk også den eneste gang han nevner tro i hele Bergprekenen.

Jeg satte meg i den uthulede stammen av en kano. Det var i Etiopia og jeg skulle krysse Blånilen sammen med noen lokale menn. Kanoen lakk litt, så de tok gjørme for å «tette» hullet. I elven fantes det både krokodiller og flodhest. Kroppen min var i spenn og gjorde at kanoen var i konstant urolig bevegelse. Jeg greide ikke ha tillit til denne uthulede trestammen. Det ble min siste tur over Blånilen. Min kone, derimot, var trygg i kanoen og tok turen over flere ganger den perioden vi bodde der. Tro er din innerste overbevisning, din drivkraft, ditt fundament som du har tillit til. Når det gjaldt de lokale kanoene var hun og jeg på forskjellige steder. På grunn av sin trygghet og tro på overfarten fikk hun utrettet og opplevd så mye mer enn meg på andre siden av elven!

Kanskje begynte disiplene å håpe at med Jesus var alt det gamle over. Nå var det ikke lenger nødvendig med moralske leveregler og bud. Med Jesus kunne de endelig legge bak seg loven og profetene! Og det er her Jesus begynner å tale om tro. For troen er det som driver deg. Troen er din overbevisning, måten du forstår livet på og hvordan du lever. Det som enten får deg over Blånilen, eller ikke… Så hva er det da Jesus ønsker disiplene skal tro? Overraskende nok er det hva de ikke skal tro Jesus trekker frem, og sier: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.»^[xvii] Jesus har ikke kommet med en ny tro, en ny religion eller et nytt livssyn. Han har kommet med oppfyllelsen av Skriftens løfter! Det er om ham hele Skriften dreier seg om!^[xviii] Det er han som er den nye Moses.^[xix] Med dette som trosgrunnlag kunne Jesus vise hvordan loven fullkommengjøres i og med ham. For bare i Kristi rettferdighet og med hans Ånd, er dette mulig.^[xx]

Jesus viser disiplene sine hvordan man skal lese Skriften. Ikke ved å avfeie den. Heller ikke adlyde den på en lovisk måte, men ved å ha «sin glede» i den og se bakenfor ordene. Se lovens hjerte. Menneskenaturen ønsker å gjøre det lett for seg selv, finne utveier og løsninger. For eksempel var ikke samliv noe enklere for dem enn for oss. Derfor kom den tidens bibeltro menn, fariseerne, en gang til Jesus med spørsmål om skilsmisse. De visste godt om Guds ordning for ekteskapet. Men de visste også at Moses hadde gitt en vei ut av det, dersom det skulle bli for vanskelig å leve sammen. Jesus møter deres ønske om en progressiv tolkning av Skriftene med å gå til begynnelsen. Nemlig intensjonen med ekteskapet. Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» ^[xxi] Jesus oppfyller og fullkommengjør loven. Det er dette han er kommet for, sier han til disiplene som er samlet rundt ham.^[xxii] Derfor er det ikke Lovens bokstav han er ute etter, men dens ånd, dens intensjon og dens fylde. Det holder ikke med å overholde loven i det ytre, som fariseerne. Nei, hans etterfølgere skal langt overgå dette.^[xxiii] Disiplene skal la dens Ånd og hensikt være vinden i sine seil og luften de puster.

Men hvorfor taler ikke Jesus mer om tro i sin «disippelmanual»? Det er fordi troen, vår indre drivkraft og overbevisning, alltid viser seg gjennom livet som leves. Derfor er det at resten av Bergprekenen gir eksempler på hvordan vi skal forstå Skriftens intensjon gjennom praktiske handlinger.^[xxiv] Gjerningene viser vår tro, og troen viser seg i handling!^[xxv] Eller som Dietrich Bonhoeffer så genialt uttrykte det, før han døde som martyr under nazi-Tyskland: «Bare den troende er lydig. Bare den lydige tror.»^[xxvi]

Bergprekenen fikk straks en unik rolle i Kirkens liv.^[xxvii] Den preget disiplene og vi finner stadig spor etter den i Det nye testamentes skrifter. Men hvordan er den ment for oss i dag? Skal den vise oss vår tilkortkommenhet? Ja, for bare Jesus er oppfyllelsen av «loven og profetene»! På den måten blir vi tvunget til å se vår egen fattigdom og ta imot hans Ånd. Og nettopp på den måten er vi tilbake til starten av Bergprekenen. For ved å gi avkall på alt vi eier, inkludert egen selvgodhet, vil Jesu rettferdighet fylle vår fattigdom og himmelriket er vårt!^[xxviii] Dermed vil livet bære preg av vår avhengighet av ham: Jesu liv, Jesu hjerte, Jesu intensjon, Jesu Ånd virker gjennom vår fattigdom. Men nettopp derfor er ikke Bergprekenen likevel først og fremst et redskap til å gi oss dårlig samvittighet og vise vår synd. Den er ment til å høres og praktiseres! For ellers blir vi lik disse som roper «Herre, Herre», men ikke «gjør min himmelske Fars vilje».^[xxix] Eller som husbyggeren på ustabil grunn; da stormen kom, falt huset. I motsetning har du han som bygget huset på stabil grunn. Det ble stående! Begge hørte ordet, de hadde altså samme hustegning, men praksisen var forskjellig. For det var huset til han som ikke bare hørte, men også gjorde Guds vilje, som tålte stormen.^[xxx] Spørsmålet er da hvordan vi, i våre stormer, kan bli stående? Les Bergprekenen, så får du se!