Bibeltro?
Jeg har gått å grublet en del over hva vi legger i ordet bibeltro. Det har dannet seg et mønster på at bibeltro blir brukt med ikke som forstavelse. Ikke bibeltro blir ofte brukt om kvinner og sex. Altså kvinnelige hyrder, all sex bortsett fra heterofilt ekteskap og om jomfrufødsel. Dette er typiske emner som får de bibeltro mennene til å ta frem «ikke bibeltro» båsen og så putte noen inn i den båsen.
Av Tormod Budal i Ukas blogger
Publisert onsdag 17. oktober 2012
Hvis du tror jeg er spydig mot andre så må jeg nok skuffe deg, jeg er en av dem. Ja, jeg prøver å være bibeltro. På 80-tallet så gikk jeg ut av Den norske kirke nettopp grunn av at de erstattet bibelens ord med politisk korrekte synspunkter på sex og kvinner. Men jeg ønsker ikke å gro fast i konservative tankemønster. Jeg ønsker å være like opprørsk mot menneskelige tradisjoner som Jesus var. I den senere tiden så har jeg begynt å tenke litt videre. Er disse emnene virkelig egnet til å skille «bibeltro» fra «utro mot bibelen»?
Er dette så sentralt i bibelen at det virkelig kan skille ut de som ikke er bibeltro? Hor og diverse seksuelle avvik? Kan de brukes. Bibelen er krystallklar, så den saken er for så vidt grei. Den som er kristen og som samtidig forsvarer et seksualliv som er i strid med bibelens ord, er utro mot bibelen. Når det gjelder kvinnelige hyrder så er det mere et tja ……………. Jeg tror at bibelen er klar nok til at jeg tror hyrdene skal være menn. Synspunktet på kvinnelige hyrder, sier litt om tolkningsprinsippene til de som er tilhengere av kvinnelige hyrder, men stort mer kan vi ikke lese ut av det. Jeg tror faktisk dette emnet ikke er sentralt nok til at det er egnet til å si at noen er «ikke bibeltro».
Det jeg i alle fall er overbevist om, er at disse emnene er feil emner hvis du ønsker å finne de som virkelig er bibeltro.
Så hvilke emner er da velegnet? Jeg tror faktisk vi må helt in til kjernen for å finne de bibeltro. Så hvor er kjernen? Jeg mener kjernen er forsoninga. Jesu døde for mine synder og sto opp fra grava for å gi meg nytt liv, det er og blir kjernen i min tro. Så hvis kjernen i min tro er bibeltro så er i alle fall grunnmuren riktig. Da har jeg i det minste en god grunnmur å bygge min bibeltroskap på.
Ok så bygger jeg livet midt på den grunnmuren og søker å leve etter bibelens ord. Hvis jeg lever i pakt med bibelens ord så burde fruktene komme. Følgende burde skje i følge Joh. 14.12 «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far.» Så hvis jeg var bibeltro så burde døde våkne til live, syke bli friske og menneskene jeg møter burde vende om til Gud.
For å si det enkelt så kan jeg ikke vise at jeg er bibeltro utfra mitt liv. Ut fra denne standard så må jeg derimot innrømme at mitt liv er en fiasko. Mitt liv stemmer ikke med fasiten. Så da er det bare å gå tilbake til forsoningen og erkjenne at jeg er en synder som trenger nåde og tilgivelse, og i det jeg gjør dette så blir Kristi rettferdighet tilregnet meg, og jeg står skyldfri, ren og bibeltro foran Guds trone. Ser du det grensesprengende i evangeliet, bare Jesus er egentlig bibeltro, og vi blir kun bibeltro, når vi ikler oss hans rettferdighet.
Så den eneste måte vi kan være bibeltro på er å leve ut forsoningens under, i daglig omvendelse, og ydmykt underordne oss under Guds ord.
Så langt har det vært enkelt å skrive denne bloggen, men nå kommer det som er vanskelig. Det er når vi begynner å snakke om bibeltro og ikke bibeltro menigheter og kirkesamfunn at jeg synes ting begynner å bli komplisert.
I Johannes evangelium ser jeg en sammenheng som fikk meg til å våkne. I kapittel 6 og fra vers 22 så snakker Jesus om at han er den mat disiplene skal spise. Det er ingen tvil om at det er nattverden Jesus peker frem mot.
Da Jesus innsetter Peter som hyrde i Joh 21.15 ff, så spør Jesus om Peter elsker han tre ganger og hver gang så svarer Jesus med et utsagn som varierer litt for hver gang.
Fø mine Lam!
Vær hyrde for mine sauer!
Fø mine sauer!
For meg ser det ut som om Jesus setter likhetstegn mellom å være hyrde og gi mat til saueflokken. Jeg er ikke noen teolog, men når jeg sammenholder dette med Johannes 6 så ser det ut som om hyrdenes primære oppgave er å sørge for at flokken får nattverd. I tillegg er det en overført betydning, der mat betyr åndelig mat i form av forkynnelse, men jeg tror faktisk hyrdenes primære oppgave er å sørge for at flokken får nattverd. De første kristne feiret nattverd rundt om i hjemmene som et daglig høydepunkt Apg 2.46 «De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene brøt de brødet, og de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede.» Det var slik de de troende feiret nattverd, den gang Peter var hyrde.
Paulus sier om nattverden i 1 kor 11.26 «For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer.» Ser dere hvor tett knyttet nattverden er til å forkynne kjernen i evangeliet, forsoningen. Den knuten er så tett at nattverd og forsoning ikke kan skilles fra hverandre!
De siste dagene så har det vokst frem et bilde inne i mitt hode. Der er menigheten en bil, og gudstjenestene hjulene. Akselen midt inne i hjulnavet er forsoningen og hjullageret er nattverden. I det bildet er det nattverden som holder gudstjenesten sentrert om forsoningen. Nattverden og forsoningen er så sammensveisa at de til sammen danner hjul-navet. På det forsonings-navet kan vi montere gudstjeneste-hjulene. Slik jeg ser bildet for meg, så består hjulet av hele evangeliet. Her er det både bønn, faste, lovsang, nåde, omvendelse, syndsbekjennelse, fred, glede, kjærlighet, tro, evangelisering, sosial etikk og så videre ……. Hvis vi forkynner et balansert evangelium, så får vi velbalanserte hjul som roterer om forsoningen. På slike nav og hjul tror jeg menigheten kjører trygt og godt.
Hva skjer hvis vi ikke har nattverd / forsoning som nav i gudstjenestene våre? Da tror jeg det fort blir pastor og eldstebrødres fokus som blir sentrum. La oss si at pastoren elsker lovsang og eldstebroren brenner for evangelisering. Kan vi da ende opp med to lovsangs-nav, et evangeliserings-nav og nattverd bare hver fjerde søndag. Kan slike hjemmesnekra hjulnav føre til en ubalansert ferd mot uklare mål? Kan det føre til at vi får en feilernært saueflokk?
I min ungdom så bodde jeg en sommer i en liten landsby i Østerrike. Den eneste kirka i landsbyen var en katolsk kirke. Der feira de nattverd opptil flere ganger om dagen. Uansett ukedag så var det bare å stikke bort på en eller annen messe, så fikk jeg nattverd, selv om jeg var lutheraner. (Vi hadde avklart nattverd med presten på forhånd).
Jeg forteller dette for å få deg til å tenke. Finnes det alternativer til den nattverdpraksis du har i din menighet? Har veien grøfter på begge sidene? Lider katolikkene av nattverds-bulimi og vi av nattverds-anoreksi? Jeg har ikke alle svarene, jeg har bare begynt å nøste på en løs ende og så fikk jeg en følelse av at en del illusjoner begynte å rakne.
Jeg har ofte kritisert katolikkene for å sidestille tradisjonen med bibelens ord, og mener fremdeles at dette er feil. Teoretisk sett så har vi Lutheranere bibelen som eneste rettesnor, så vi er teoretisk sett rimelig bibeltro. Men når det kommer til nattverden, så har jeg fått en uggen magefølelse av at vi har rotet oss bort i lite bibeltro tradisjoner. Lignelsen om bjelken og flisa har faktisk begynt å surre rundt i bakhodet mitt.
Tormod Budal