Det er i Budbærerens papiravis blitt debatt om håndtering av ulikt syn på ordinasjon. Leif Gunnar Sandvand sendte brev til Synoden og ledelsen i Nordre presbyterium. Her kan du lese brevet og to av svarene. Bli med i debatten.
- KANSKJE LITT MER YDMYKHET OG RAUSHET I LEDELSEN FOR NORDRE
Høsten 1978 hadde jeg gleden av å bli ordinert til pastor i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Ordinasjonen fant sted i Nordre Presbyterium, nærmere bestemt i Kåfjord Frikirke i daværende Altafjord menighet. Jeg ser tilbake på mine første år som pastor, i Alta, med stor glede og takknemlighet. Der møtte jeg den raushet, ydmykhet og gjestfrihet som det nord-norske folkelynnet er så kjent for. Videre har jeg som nestformann i Frikirkens Synodestyre gjennom 12 år hatt gleden av å overvære mange flotte presbyteriemøter i Nordre.
I første nummer av Budbæreren etter sommeren kan vi lese referat fra sist presbyteriemøte under følgende overskrift: «Tok opp kritisk forstandersituasjon». 8 av 18 menigheter i Nordre står pr. dags dato uten pastor; altså nesten halvparten av menighetene. Dette er naturligvis en svært utfordrende situasjon som kaller på hele kirkens oppmerksomhet. På denne bakgrunn er det ganske forstemmende å lese den nyvalgte presbyterieformannens svar når Budbæreren stiller han følgende spørsmål: «Har dere fått forespørsler fra kvinner som vil inn i pastortjeneste»? Presbyterieformannens svar er følgende:
«Nei, ikke som jeg vet. Vi er enige i styret om hva vi tror tjener menighetene. Der er frikirker hvor deler av ledelsen eller menigheten er åpne for kvinnelig ordinasjon. Vi har fått en veldig dyktig kvinnelig pastor i Anne Nordvoll i Levanger. Men vi må spørre oss om hva som er tjenlig, for når kvinner ansettes, vil det være folk i menighetene som vil finne dette vanskelig fordi de mener det ikke er forenlig med Bibelens lære. For mange er dette et teologisk spørsmål som går på skriftsyn, og i menigheter der kvinner ordineres, skaper det derfor grobunn for samvittighetsproblemer i relasjonen til sin egen pastor eller eldste».
Så langt «biskopens» svar. Min kommentar er følgende:
Presbyterieformannen i Nordre innrømmer riktignok at menigheten i Levanger nylig har fått «en veldig dyktig kvinnelig pastor i Anne Nordvoll «( I Tromsø er der som kjent også en kvinnelig eldste i synodestyrerepresentant Heidi Aarmo Lund) men han er rask med å legge til hva som er tjenlig og velger ikke å sette ord på at de i Nordre som er åpen for ordinasjon av kvinner, også mener at dette er et teologisk spørsmål som går på skriftsyn. Det kan sogar hende at det blant dem også finnes noen som sliter med samvittighetsproblemer i forhold til nåværende praksis. De medlemmer i menighetene i Nordre som har slike samvittighetsproblemer får altså ingen hjelp av eller beskyttelse av sin egen presbyterieformann. Tilsynsmennene er etter luthersk forståelse av tilsynsembetet tilsynsmenn for alle medlemmene i det aktuelle distriktet og ikke bare for de medlemmene i de aktuelle menigheter som i dette spørsmål tenker likt med tilsynsmennene. Slik presbyterieformannen her ordlegger seg synes han å uttrykke at han bare er tilsynsmann for de medlemmene som tenker som han. At presbyterieformannen er rask med å understreke at alle i det nyvalgte presbyteriestyret «er enige om hva vi tror tjener menighetene» gjør ikke saken bedre. Tvert om! På denne bakgrunn er det at jeg etterlyser mere ydmykhet, raushet og realitetsorientering hos Bjørn Roger Stien og Thomas Bjerkholt og deres meningsfeller i ledelsen for Nordre presbyterium. Jeg tenker videre at den posisjoneringen som ledelsen i Nordre her legger for dagen gjør det betimelig å stille synodestyret v/synodeformannen følgende spørsmål: Hvordan vurderer Frikirkens ledelse den forståelse og utøvelse av tilsynsfunksjonen som tilsynsorganet i Nordre her legger for dagen?
Leif Gunnar Sandvand.
Tidligere pastor i Nordre presbyterium.
Her er to av svarene Sandvand fikk. Disse står i Budbæreren nummer 17.
- MER YDMYKHET OG RAUSHET I LEDELSEN FOR NORDRE?
Pastor Leif Gunnar Sandvand formaner tilsynsmennene i Nordre til mer ydmykhet og raushet. Den formaningen tar vi til oss. Spørsmålet er dog om Sandvand formaner oss på rett grunnlag.
Intervjuet etter Presbyteriemøtet i Nordre gjengis på en måte som kan få leserne til å tro at styret i Nordre vil overprøve menighetenes kall av forstander - utover det som forfatningen krever. Det er da ikke tilfelle. Vi vil øve tilsyn innen de rammer som forfatningen pålegger oss. Det er alltid en utfordring å ordlegge seg riktig og at dette blir gjengitt riktig i et hastig intervju over telefon i etterkant av presbyteriemøtet.
Vi vil derfor her si litt om vår situasjon i Nordre.
-
Det er uenighet rundt spørsmålet ordinasjon av kvinner. For oss er dette et samvittighetsspørsmål som går på forståelsen av ”kefale” i Guds ord. Dette innebærer også vår store smerte; Det kan være vanskelig å være tilstede under en ordinasjon i eget tilsynsområde, når en kjenner dypt i sitt indre at dette strider mot ens egen samvittighet. Vi er derfor takknemlig for at vi kunne be en annen tilsynsmann i vårt kirkesamfunn om å foreta og innsettelsen i Levanger. Både synodestyret, Levanger menighet og Anne Nordvoll viste forståelse for dette.
-
Samtidig må vi som tilsynsmenn i Frikirken respektere at andre har en annen forståelse av de skriftsteder som omtaler kvinners tjeneste. Der menigheter lokalt finner det riktig å kalle kvinner til hyrde/læretjeneste, må vi som tilsynsmenn akseptere dette. Tilsynsmennene i Nordre har derfor valgt å ikke gjøre forskjell på våre menigheter når det kommer til selve utførelsen av tilsyn. De som har kalt, ordinert og innsatt kvinner til tjeneste, vil få samme tilsyn av ledelsen i Nordre, som i alle andre menigheter. Vi synes det er noe voldsomt fra Sandvands side å insinuere at vi ikke øver tilsyn for alle våre medlemmer..!
-
I intervjuet får jeg (Stien) spørsmål om vi har mottatt forespørsler fra kvinner som vil inn i pastortjeneste. Her opplever jeg at jeg blir sitert feilaktig. Saken er den at presbyteriestyret aldri har tatt opp som sak; ”kvinner som ønsker tjeneste i Nordre”. Det er den enkelte menighet som ut fra forfatningen vår avgjør hvorvidt de skal kalle kvinner eller ei. Innad i styret kan vi ha ulike meninger om hva som tjener menighetene best. Og i mitt svar, var det min (Stien) personlige refleksjon jeg gav til kjenne. Slik dette blir fremstilt i Budbæreren, ser dette ut som om det skulle være lederskapet i Nordre sitt ”vedtatte” syn. Det er ikke riktig.
-
Kritisk forstandersituasjon i Nordre. Dette er en uttalelse som kan virke lite nyansert.
Alle menigheter i Nordre har forstander! Alle menigheter i Frikirken må ha eldste, for å kunne være en menighet. Og alle våre menigheter må ha en ansvarlig forstander, der det ikke er lønnet pastor på plass. Derfor ser vi at våre menigheter i Nordre har et jevnt godt arbeide i sine respektive menigheter med dyktige ansvarlige forstandere som gjør sin tjeneste gjennom sitt eldstekall.
-
Det er riktig at vi pr dags dato mangler lønnede pastorer i 9 av 18 menigheter. I 4 av disse er det likevel lønnede menighetsarbeidere. For en menighet er dette en inngang til mulig pastortjeneste etter en tid. Et forsøk på rekruttering! Så ser vi at 3 av menighetene i Nordre er etter hvert blitt så små at det er større behov for nye medlemmer enn en lønnet pastor.
-
Så tror vi at en menighet uten lønnet arbeider/pastor, har en begrensning i muligheten til vekst/nå ut. Mennesker som søker Guds rike og som besøker en menighet, vil også se etter menigheter som har en betjenende prest/pastor. En menighet trenger et synlig ansikt utad. Vi ønsker derfor at vi så langt som mulig skal legge til rette for at menigheter som ønsker å kalle og ansette pastor, må få hjelp fra presbyteriet.
Til slutt er det vår bønn! ”Herre, gi meg visdom og kraft til å tjene Ditt rike – slik du ser at det tjener saken best.”
Vi må stå sammen om oppdraget.
Bjørn Roger Stien Thomas Bjerkholt
Tilsynsmann tilsynsmann
Nordre Presbyterium Nordre Presbyterium
Utøvelse av tilsynsfunksjonen i Nordre Presbyterium.
Svar på spørsmål fra Leif Gunnar Sandvand.
I Budbæreren nr 16. 2013 stilles et konkret spørsmål til synodestyre v/ synodeformannen. ”Hvordan vurderer Frikirkens ledelse den forståelse og utøvelse av tilsynsfunksjonen som tilsynsorganet i Nordre her legger for dagen?
I dette nummeret av Budbæreren kommer tilsynsmennene i Nordre Presbyterium med en forklaring og presisering som plasserer utøvelsen av tilsynsansvaret innenfor det vi vil se på som en akseptabel og forsvarlig praksis, sett i lys av de vedtak som er fattet i ordinasjonsspørsmålet.
Det er jo ikke slik at Frikirken nå har ett syn i spørsmålet om ordinasjon av kvinner. Synoden har ikke stemplet ”det gamle synet” som feil, og ”det nye synet” som rett. I Frikirken har det vært og skal det fortsatt være mulig å komme fram til ulik konklusjon i dette spørsmålet.
Frikirken gir rom for at to syn skal få leve side om side i kirken.
Synoden 2005 fattet følgende enstemmige vedtak i saken om ordinasjon.
” I spørsmålet om ordinasjon av kvinner er det viktig at det fortsatt vises respekt for de ulike standpunkt som finnes i vår kirke.
I henhold til vår forfatning (§ 2) er Bibelen og vår kirkes bekjennelsen, den eneste regel og rettesnor for tro, lære og liv. I spørsmålet om ordinasjon av kvinner anerkjenner vi hverandres rett til å trekke ulike konklusjoner av bibeltekstene. Dette må skje på bakgrunn av et arbeid som har sin grunn i bibeltekstene og som er i overenstemmelse med vår skriftsynserklæring. En læreavgjørelse forutsetter ut fra bekjennelsen en læremessig enhet i Den nye testamentet, slik også Frikirkens skriftsynserklæring sier (jfr s 9 i utredningen)
Synodens bønn og mål er at Den Evangelisk Lutherske Frikirke skal bevares i en enhet som har sin basis i troskap mot Guds ord.”
Når flertallet i synoden er blitt overbevist om en ny skrifttolkning og forståelse av spørsmålet om hvem som kan ordineres i vår kirke, påhviler det oss som flertall et stort ansvar i å gi rom og raushet overfor mindretallet.
Samtidig påhviler det mindretallet et betydelig ansvar i å strekke seg så langt som mulig for å finne gode praktiske løsninger i menighet og kirkesamfunn.
Vi ønsker å ta synodevedtaket på alvor, og vise respekt og tillit til begge sider i dette spørsmålet. Jeg vil berømme menighetene, eldsterådene og tilsynsmennene for måten de har bestrebet seg på å finne smidige løsninger i et krevende terreng.
Avslutningsvis vil vi understreke det mål og den bønn som synoden 2005 vedtok enstemmig.
Synodens bønn og mål er at Den Evangelisk Lutherske Frikirke skal bevares i en enhet som har sin basis i troskap mot Guds ord.
Arnfinn Løyning
Synodeformann