– Kirkesamfunnet vårt er igjen i medias søkelys. Jeg er utrolig glad i dette kirkesamfunnet som jeg får være en del av. Kanskje det er derfor jeg blir litt trist, når jeg leser i Vårt Land om vår elendige debattkultur, skriver Laila Foldvik. – Er debattkulturen god, kan det være både meningsfullt og spennende å delta. Men en dårlig debattkultur, med mistenkeliggjøring og stråmannsretorikk kan være ødeleggende for noen og enhver. Men skal Guds menighet være en arena for debatt, spør hun.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken.
Denne spalten heter YTRING. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Kirkesamfunnet vårt er igjen i medias søkelys. Jeg skal ikke her gå inn på siste ukens leie hendelser. Jeg er utrolig glad i dette kirkesamfunnet som jeg får være en del av. Kanskje det er derfor jeg blir litt trist, når jeg leser i Vårt Land om vår elendige debattkultur.
For hvem søker seg egentlig til en menighet, på grunn av den gode debattkulturen? Vi er da vel ikke et politisk parti?
Selv har jeg flyttet mye i mitt seksti år lange liv. Både rundt i Norge og ulike steder i Frankrike. Overalt hvor jeg kom, var førsteprioritet å finne en god, evangelisk kirke å gå i. Etter noen flyttinger og med erfaring fra ulike menigheter og kirkesamfunn, slo det meg at enhver forsamling har diskusjoner på gang om veien videre, hva neste skritt er for dette kirkesamfunnet, det være seg å åpne opp for kvinner i tjeneste, eller annet. En liten evangelisk menighet i Alpene opplevde splittelse hver gang noen av medlemmene ønsket en form for styre, enten i form av et eldsteråd eller menighetsstyre. Det kom ikke på tale, mente pastoren og hans fru. Der var det nemlig de som bestemte! Dermed oppsto det en rekke små, evangeliske forsamlinger i denne byen, som et resultat av disse, stadig gjentagende, konfliktene. Det var kanskje her jeg bare bestemte meg for å ganske enkelt styre unna slike diskusjoner, når jeg kom til en ny forsamling. Det var ikke derfor jeg trengte en menighet. Jeg trengte å lytte til forkynnelse og undervisning av Guds ord. Jeg trengte det kristne fellesskapet!
Slik tenkte jeg også da jeg begynte i Brunlanes Frikirke for tjue år siden. I sidesynet kunne jeg observere at tematikk som «kvinner i eldstetjeneste» og «samlivsspørsmål/homofiles plass i menigheten», begge var aktuelle diskusjonstema. Men prinsippfast som jeg var, skygget jeg elegant unna slike tema, som på noen som helst måte kunne være kilde til konflikt. Ok, jeg var nok litt konfliktsky også! Debattere kan man gjøre i politikken, tenkte jeg, og var plutselig valgt inn i kommunestyret. Der oppdaget jeg imidlertid at debatten slett ikke var så skummel og vanskelig som jeg hadde fryktet. På kommunestyrets talerstol lyser et rødt lys når taletiden er over. Da er det bare om å gjøre å få avsluttet innlegget man har forberedt, og komme seg ned til plassen sin igjen. Alt var så strukturert og tilrettelagt, at man kommer fort inn i systemet med hvordan debattene skal foregå i ordnede former. Det kan være både spennende og givende å delta i den politiske debatten, ikke minst hvis man tar på seg et politisk verv, og går «all in». Her handler det imidlertid om vinnere og tapere, hestehandel og kamelsvelging. Systemet er rigget for debatt og diskusjoner. Er debattkulturen god, kan det være både meningsfullt og spennende å delta. Men en dårlig debattkultur, med mistenkeliggjøring og stråmannsretorikk kan være ødeleggende for noen og enhver.
Men skal Guds menighet være en arena for debatt? Det være seg god eller dårlig debattkultur? Handler ikke debatt om vinnere og tapere? Er ikke menigheten et sted for enhet, tross alle våre ulikheter og ulike meninger?
Jeg er takknemlig for synodestyrets fokus på dialog. Mange av oss har gjennom dette lært litt om forskjellen mellom debatt og dialog. For den forskjellen er egentlig ganske stor. Psykologisk.no definerer dialog som «en samtale mellom to eller flere personer preget av gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid.» I en dialog betrakter man hverandre som venner og partnere, mens debattanter ser sine samtalepartnere som fiender og motstandere, leser jeg videre på Psykologisk.no
Dermed må da vel «dialog» høre hjemme i menigheten, blant våre brødre og søstre? Her kommer vi med våre styrker og svakheter, seire og nederlag. Innfor Herren er vi alle like. Takket være Jesu sonoffer på Golgata, blir vi frelst. Bare derfor får vi leve dette nye livet i Guds rike, sammen i menigheten. Likevel er vi ikke helt like. Vi er alle lemmer på Jesu kropp, vi har ulike nådegaver og ulike funksjoner. Men takket være Guds ord og Den Hellige Ånd, som dag etter dag veileder oss, finnes det så mange fine Jesus-felleskap, eller menigheter, både rundt om i landet vårt, og i hele verden. Riktignok så har også vi, i Frikirken, styrer og råd, medlemsmøter, årsmøter, presbyteriestyre og synodestyre. Dette er både rett og godt, men selve meningen med det å være menighet er så uendelig mye større enn det å ha en velfungerende organisasjon!
Vi representerer Jesu kropp her på jord, med alle dets lemmer og ulike funksjoner! Det betyr at hver enkelt av oss kan hver dag våkne opp og vite at også denne dagen ligger i Herrens hender. Også denne dagen vil Han lede meg i ferdiglagte gjerninger. (Ef. 2, 10) Kanskje skal jeg møte en kristen bror eller søster som trenger noen trøstende ord? Kanskje jeg skal få dele et ord fra Gud til noen som trenger det akkurat i dag? Guds rike består i «rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd», står det i Rom. 14,17.
Det er lett å irritere seg over hverandres manglende evner eller forståelse. Men hvorfor ikke heller lete etter gullet i hverandre? Hvorfor ikke forsøke å se hvilke gaver vår Far har lagt ned i våre brødre og søstre? Hvorfor gå rundt og irritere seg over at øyet ikke er hånd, og heller aldri vil bli det? Øyet er er jo virkelig til nytte i menigheten. Det var det Gud hadde tenkt. (1 Kor. 12, 12-30)
Jeg synes ikke vi skal bekymre oss så mye over manglende debattkultur i kirkesamfunnet vårt. Den kan politikerne ta seg av!
Men ja, vi skal fortsette å tilrettelegge for dialog! Også de vanskelige samtalene skal vi ta! Men de må skje i en ramme av kjærlighet!
La oss bære hverandres byrder, lytte til hverandre, se hverandre og sammen gjøre Jesu navn kjent der vi bor. Da kan det hende mennesker som trekkes inn i menighetene våre, vil kunne si «se hvor de elsker hverandre»!
Laila Fresjarå Foldvik
Eldste i Brunlanes Frikirke