I år markerer vi at Firkirken har vært 40 år i Mali. Søndag 23 august vil Frikirkens menigheter bli oppfordret til å be for Mali. Av sikkerhetshensyn kan vi ikke dra til landet, men gjennom MELM er Frikirken til stede for fulanier i naboland de har flyktet til. Vi møter Frode Brügger Sætre, utsending for NMS, som Frikirken arbeider tett sammen med.
I år markerer vi at Firkirken har vært 40 år i Mali. Søndag 23 august vil Frikirkens menigheter bli oppfordret til å be for Mali og det vil komme en egen bønnefolder om dette. Hele Frikirke-Norge, NMS og vår samarbeidskirke i Kamerun, skal sammen løfte opp Mali denne dagen. Vi vil samle inn penger til arbeidet blant fulaniere. Pga sikkerhetssituasjonen kan vi ikke reise til Mali. Elfenbenskysten er stedet hvor MELMs representant, Frode Brügger Sætre oppholder seg. Frikirken støtter to familier fra Nigeria som en fortsettelse av Frikirkens arbeid for denne folkegruppen. Mange fulaniere har flyktet fra eget land, Øst -Guinea. Derfor er våre to familier fra Nigeria, nå plassert akkurat der.
I 2026 vil det komme flere Mali-artikler og filmer, fra et mediateam som har vært i Afrika nylig. Dette skjer i samarbeid med NMS, som Frikirken står tett sammen med, gjennom i MELM.
Sætre er utsending for Det Norske Misjonsselskap (NMS) blant Fulanifolket og en Frikirken også har samarbeidet mye med.
Tradisjonelt har de vært regnet som et seminomadisk folk med løse røtter over en stor del av Vest-Afrika.
Det norske misjonsarbeidet blant Fulanifolket i Mali har røtter tilbake til 1980-tallet med utgangspunkt i Kamerun.
Sætre reiste ut i 2008. Lenge arbeidet han i Mali, men en stadig forverret sikkerhetssituasjon i Mali har gjort at han har måttet flytte til Elfenbenskysten, der han nå har base nordvest i landet, på en misjonsstasjon eid av Norsk Luthersk Misjonssamband.
NMS-utsendingen er takknemlig for at Gud har ledet han til en del strategiske personer i regionen han arbeider i.
- Jeg føler jeg kan hvile i de relasjonene. De gir energi og tapper ikke, forteller han og legger til at det er slike ting som gjør at han kan stå i rollen over tid, leve, bo og jobbe der.
Han trekker særlig frem vennen «Seydou», en fulaner som har åpnet dører for evangeliet.
«Dersom du en gang i fremtiden, som pensjonist, ser tilbake på arbeidet du har vært en del av – hva håper du da å kunne være takknemlig for å ha oppnådd?»
- Jeg ønsker at jeg sammen med «Seydou», eller flere andre kristne fulanere har bygd opp et eller flere fredssentre for fulanifolket.
Han beskriver visjonen som en fulaniplass med mye dyr, for fulanerne liker dyr. Han ser for seg kyr, melk og te man kan drikke, matter på bakken man kan ligge og slappe av på. Her skal være en mulighet til å komme, en åpen dør der folk kjenner seg velkommen, enten for kortere eller lengre tid – uansett med fokus på fellesskap.
- Det må være en tydelig fulaniplass, men også et sted hvor man møter kristen spiritualitet, forteller den hengivne misjonæren fra Austrheim, nord for Bergen, mens han forteller om hvordan stedet kan brukes til å spre evangeliet blant fulani-muslimer.
Han forteller om bruken av tidebønner som et virkemiddel for å nå muslimer.
- De er jo vant til liturgiske bønner til faste tider. Og det har også lange røtter i kristen tradisjon, lenge før islam.
Han drømmer om en plass preget av en kristen bønnerytme hvor fulanere kan få kristen undervisning eller yrkesopplæring. Han håper også å kunne sende evangelister ut fra senteret.
- Hvis vi får til noe sånt, da kommer jeg til å føle at livet mitt har hatt mening, sier Frode.
Han søker å leve etter Filipperne 2, vers 5-11, hvor Paulus skriver om å la Kristi sinnelag få være i oss. Jesus tok på seg en menneskeskikkelse og ble en tjener. Frode tenker at misjonsarbeidet begynner med å stige ned.
- Som misjonærer må vi gi avkall på vår egen kompetanse, sier han ettertenksomt.
For egen del har han opplevd dette særlig når det kommer til språk, ved å komme ulærd til en ny kultur.
- Man blir gjort til et lite barn. Og det er en litt smertefull prosess, en slags nedstigning, hvor man blir en ny person og må vokse opp i en ny sammenheng.
Han legger til at fristelsen for misjonærer er at man ønsker rollen som den sterke og kompetente som skal gi noe til andre.
- Men dersom vi bare tar den rollen tror jeg ikke vi klarer å få sunne relasjoner, sier han og understreker at de gode relasjonene er preget av gjensidighet.
Den norske misjonæren praktiserer dette ved å gi rom for at hans analfabetiske venner får lære ham om kyr, deres kultur og språk. Det har gitt resultater. Misjonstidendes utsendte fikk være med da en landsbysjef blant Fulanifolket takket ja til å ha bibelundervisning hos ham.
Det var Frodes venn «Seydou» som rett frem spurte landsbysjefen om tillatelse. Frode var tilskuer til at døren åpnet seg for Guds rike i den enkle jordhytta.
Artikkelen har stått på trykk i Misjonstidende, NMS