Media er klare til å «disskere» styrekandidatene foran valget på Synoden, og er først og fremst interessert i ett spørsmål. Les hva lederkandidatene har svart på andre viktige spørsmål. I tillegg har VEIEN stilt noen egne spørsmål. Den nye synodelederens største utfordring blir å holde kirkesamfunnet sammen.
VEIEN har stilt lederkandidatene noen flere spørsmål. Men først kan det være lurt å se hva de svarte på spørsmålene alle kandidatene til synodestyret og synoderåd, fikk. I synodepapirene har kandidatene svart på følgende spørsmål:
- verv / rolle i menigheten og ellers i Frikirken.
- saker kandidaten særlig vil arbeide for:
- hva kandidaten mener blir viktig for kirkesamfunnet fremover.
- hvilke teologiske spørsmål kandidaten anser som viktig, og eget ståsted i disse spørsmålene.
- hvilken erfaring og kompetanse kandidaten kan bidra med.
Svarene Tor Erling Fagermoen og Erhard Hermansen ga, kan du lese i sin helhet Frikirkens nettside.
For eksempel svarte kandidatene slik på spørsmål 3. «hva kandidaten mener blir viktig for kirkesamfunnet fremover». Tor Erling Fagermoen svarte følgende: – Vi har den siste tiden hatt krevende tider som kirkesamfunn. Noen vil bruke ordet krise. Men krise betyr muligheter. Vi tror på en Gud som kan snu det vonde og vanskelige til noe godt. Jeg vil oppfordre alle som vil Frikirken vel til å nærme seg problemstillingene vi står ovenfor nå med ydmykhet og i bønn.
Evangeliet er Guds kraft til frelse. Der er ingen ting som er umulig for Gud. Det er han som bygger sin menighet på jorden, og det er hans rike vi ber komme. Gud arbeider allerede i mennesker som ikke har kommet til tro ennå, i våre lokalmiljø og alle steder. Han lengter etter at nye skal møte hans kjærlighet, komme til tro og bli satt fri og invitert inn i det nådens felleskap vi kaller kirke. Jeg vil arbeide for at vi aldri skal bli oss selv nok innenfor menighetens vegger. Jeg vil arbeide for at vi holder trykket oppe på evangelisering og menighetsplanting i Norge, Europa og blant de unådde. Jeg vil særlig trekke frem FriBU sitt arbeid med hjem-kirke og tweensarbeidet. Det er i hjemmet det meste av livet leves. Det er før fylte tjue år flest kommer til tro. Jeg vil også fremheve Frikirkens misjonsarbeid som med små ressurser når langt. Jeg ser flere muligheter for gode synergier her fremover.
Skal vi lykkes med det store oppdraget må vi selv respondere på Jesu invitasjon til å følge seg. Hva det betyr i vår tid må vi finne ut sammen, og vi må gjøre det sammen. Jeg vil drømme om å se at hver enkelt av oss lever og leder fra et sted av liv og overflod i Den Hellige Ånds kraft, i vissheten om at vi er elsket av Gud og tilgitt og satt fri gjennom evangeliet om Jesus, sier Fagermoen.
Erhard Hermansen svarte slik på samme spørsmål: – Å ikke bli seg selv nok, nå ut til enda flere, og se oss selv som en del av et større bilde. Å arbeide for kirkens enhet. Det er en enhet på tvers av meningsmangfold, fordi vi først og fremst er et kjærlighetsfellesskap. Jeg er overbevist om at vi er bedre sammen enn atskilt – og at summen av det vi er, er mer enn enkeltdelene. Fellesskapet gir nye og viktige perspektiver. Når vi gjør det sammen, utvides vårt perspektiv og vi ser mer av Guds storhet og godhet, og gjennom denne enheten, «sammen med alle de hellige ...», blir vi bedre i stand til «… å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap» (Ef. 3). Å gjøre noe alene, begrenser oss. Når vi gjør det sammen utvides vår forstand og vi får til mere.
Jesus ba i Joh. 17.21 «Må de alle være ett - for, at verden skal tro at du har sendt meg». Vil vi ta Jesu befaling om å gjøre disipler på alvor, må vi gjøre det som den enheten han har kalt oss til å være, en enhet som sammenlignes med den enhet som er mellom faderen og sønnen. Vi er mange og vi er forskjellige, men troen på Jesus Kristus forener oss. Gjennom synlig kjærlighet, i ord og handling, vil vi kunne lede mennesker til Jesus. «På dette skal alle skjønne at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre».
Frikirkens magasin, VEIEN har stilt noen tilleggsspørsmål som vi mener det er viktig å få presisert.
VEIEN: I etterkant av oppslag i dagspressen og ytringspalten i VEIEN. Etter år med artikler fra undertegnede om hellig hverdagsliv/misjonalt liv, er det behov for å oppklare: Fagermoen, du har uttalt deg om at kun «aktive medlemmer» bør ha stemmerett. Skal vi tilbake til søndagen som eneste dag vi «teller» folk? Eller tar vi innover oss dette med hjemmekirke, «kristen hele uka» osv. som FriBU og andre har snakket om? Skal vi da telle alle kirkemiddager, husfellesskap, misjonale grupper og kaffeprater når vi skal måle om folk er aktive? Hva slags trospraksis er grunnlag for målingen av å være «aktive medlemmer»? Og/eller er det tiden i kirkebygget som er målestokken?
– Nei, alt dette må være med. Kallet til å være Jesu disippel gjelder alle ukens dager, og det meste av livet leves på andre steder enn i kirkebygget. Det er mange tjenester som ikke har med gudstjenestelivet eller «kirkens virkegrener» å gjøre som absolutt burde telle med når vi måler kirken og kirkemedlemmers aktivitet, sier Fagermoen.
VEIEN: Hvordan skal denne tellingen/registreringen av om man er «aktiv» kunne følges opp i lokalmenighetene?
– Det må det enkelte eldsteråd finne ut av. Det jeg har påpekt er det prinsipielle, hvordan medlemsparagrafen i forfatningen knytter medlemskap med stemmerett til deltagelse i menighetens felleskap, sier Fagermoen.
– Vi har som menighetsledere et stort ansvar for menighetens medlemmer, og vår omsorg for dem er også gjengitt i vår forfatning og reglement, samt veiledningsheftet «omsorg for lære og liv», men dette handler ikke om «tukt» slik det i enkelte tidligere dokument kunne forstås, men alt handler om omsorg, svarer Erhard Hermansen på samme spørsmål.
– Vår oppgave er derfor ikke å være en kontrollinstans hvor vi skal vurdere graden av hvor aktive man må være for å inneha medlemskap med stemmerett, men aktivt legger til rette for at de «tar del i menighetens fellesskap der ord og sakramenter forvaltes».
Så mener jeg vi bør bli flinkere til å følge opp de som vi ikke lenger ser når menigheten samles. Det handler om vår omsorg for dem. De kan være i svært ulike situasjoner, og mange trenger oss, - men man kan ha et aktivt forhold til tro og menighet uten å være like synlig til stede på menighetens gudstjeneste.
Da vi hadde tre barnekor i Herøy var det ofte flere som møtte der enn på gudstjenesten søndag, og mange vi kun møtte der. Da valgte vi å tenke annerledes om samlingene til barnekorene, og selv om vi ikke kalte det gudstjeneste, definerte vi det som en midtukegudstjeneste hvor vi samlet minst like mange som søndag formiddag - til forkynnelse og bønn, i tillegg til at fellesskap ble viktig.
Mange erfarer at oppslutningen på det jevne er lav på menighetsmøte. Mange gir uttrykk for at det i liten grad handler om deres engasjement og aktive forhold til menigheten, men mer om menighetsmøter som i for liten grad engasjerer, hvilke saker som tas opp og hvordan menighetsmøtene legges opp. Da er det heller ikke vanskelig å forstå hvorfor sakene som nå har vært til menighetsbehandling engasjerer og ofte har samlet langt flere enn vanlig, sier han og tilføyer:
Se i tillegg tidligere besvarelse (spørsmål 2) rundt det å være en kirke for alle, en kirke i byen.
– Da jeg kom til Herøy var det viktig for meg at jeg ikke bare var pastor for menighetens medlemmer, men at jeg var pastor i Herøy. Menigheten har også hatt et aktivt barne- og ungdomsarbeid, og jeg tror at dette er grunnen til at menigheten i dag har 39 konfirmanter, forteller Erhard Hermansen.
Etter synoderådsmøtet skrev vi følgende i VEIEN: "På tross av at saken defineres som «kirkesplittende», fikk synodeleder Jarle Skullerud med formuleringen «å arbeide for kirkens enhet». Formuleringen var gjenstand for uenighet, og ble vedtatt mot syv stemmer." Hva er din holdning til formuleringen synodelederen fikk inn?
– Enhetsarbeid er viktig for meg, og jeg er glad for at formuleringen kom med. Jesus talte veldig tydelig om viktigheten av enhet i Johannes 17. Så må vi alle erkjenne at denne saken har kraft i seg til å splitte. Alle som er glad i Frikirken må nå besinne seg dersom vi skal klare å holde Frikirken samlet, sier Tor Erling Fagermoen.
– Jeg mener det er viktig at denne formuleringen kom inn. Her opplever jeg at synodelederen opptrer som hyrde for kirkesamfunnet med et ønske om å holde det sammen, sier Erhard Hermansen.
– Min erfaring med Frikirken i møte med vanskelige og krevende spørsmål, hvor vi har tenkt og forstått ulikt, er at vi likevel har klart å finne en vei sammen. Det har jeg tillit til at vi klarer også i møte med denne konkrete saken.
Jeg har møtt veldig mange menighetsmedlemmer som gir tydelig uttrykk for at de ønsker at vi, på tross av ulike meninger, klarer å holde sammen som kirkesamfunn.
Skal vi få til det, trenger vi å legge til rette for et godt dialogarbeid, og med et ønske om å forstå hverandre og lære av hverandre.
– Jeg er akkurat nå i Sør-Afrika og møter kirkeledere fra de elleve landene i det sørlige Afrika. Her har vi i to dager samtalt om de ulike bibeltekstene knyttet til denne tematikken og hvordan kirken møter skeive. Det har skjedd gjennom undervisning og aktiv dialog, og jeg tror vi kan ha mye å lære fra dem, sier Hermansen og tilføyer: Her viser jeg til hva jeg allerede har svart i tidligere besvarelse under spørsmål 3.(bl.a. min henvisning til Ef. 3 som er et helt naturlig vers å ta med).
VEIEN:«Det er likefullt alltid rom for meningsbrytning og samtale om teologi i våre menigheter og demokratiske fora». Denne formuleringen var enstemmig fra synoderådet. Hva betyr dette i praksis i dagens situasjon i Frikirken?
– Undervisning, veiledning, læresamtaler og tilsyn skal være i tråd med den teologien vi alltid har hatt i Frikirken. Det er en viktig avklaring. Utover dette må vi ha takhøyde for meningsbrytning og høyttenkning om krevende teologiske spørsmål også fremover. Men med skriftsynserklæringen har vi et avklart utgangspunkt for disse samtalene. Der slår vi fast at «menneskers erfaringer» ikke står over Guds ord, men at «Bibelen, slik den er gitt oss, er den endelige åpenbaring og øverste norm for vår kirkes lære og den troendes liv», sier Tor Erling Fagermoen.
– Dette er helt sentralt, og noe annet ville være meningstvang og et brudd på ytringsfriheten som en sentral menneskerett. Det skal være rom for ytringsfrihet og meningsmangfold i våre menigheter, samtidig som vedtatt praksis rundt dåp, nattverd og vigsel fastholdes, sier Erhard Hermansen. Men hva betyr det i praksis, og da særlig rundt krevende og vanskelige spørsmål? Mange menigheter har i for liten grad lagt til rette for dialog rundt krevende spørsmål, og har derfor liten trening i å ha en dialog med utgangspunkt i uenighet. Det kan fort gjøre at samtalene enten sementeres eller polariseres - og at man har stor frykt for å si i fra hva man tenker og mener når saker kommer opp. I dette trenger vi å øve oss, og her finnes gode erfaringer og verktøy, blant annet gjennom erfaringer og ressurser fra Norges Kristne Råd.
– I Norges Kristne Råd praktiser vi så langt det er mulig konsensusprinsippet. Det kan tidvis være vanskelig, og noen ganger vil det ikke fungere, men svært ofte er det en metode vi mer aktivt kunne benyttet, og som jeg tror vil oppleves samlende, ved at man lytter aktivt for å forstå, og deretter lete etter en felles vei for vedtak og handling.
– Erfaringene fra Norges Kristne Råd er at arbeidet med konsensus har skapt mer respektfull lytting, større respekt for og anerkjennelse av mangfold og dermed større innbyrdes tillit. Det har ført til sterkere relasjoner og bedre beslutninger, og det har medført mindre polarisering og mindre opplevelse av å være vinnere eller tapere. Jeg har også veldig god erfaring med å dele troshistorier, som igjen henger sammen med vår livshistorie. Ved å dele troshistoriene med hverandre nærmer vi oss hverandre på en annen måte, og det gir også større grunnlag for å forstå hvorfor du er der du er, og tenker som du gjør. Det har vi gjort når kirkelederne i Norges Kristne Råd har vært samlet fire ganger i året, og det anbefaler jeg brukt i alt fra smågrupper til eldste- og diakonråd. I et økumenisk perspektiv har vi sett at når noen deler sin historie om tro, åpnes en spennende dør inn i deres indre liv og virkelighet. Selv om vi kommer fra ulike kirkelige sammenhenger, er det en gjenkjennbarhet i trosvandringen som gjør at vi kommer nærmere hverandre, sier Erhard Hermansen.