Siden Israels gjenopprettelse i 1948 har staten blitt plaget av beskyldninger og løgner angående dens legitimitet og jødenes rett til landet, skriver Roald Øye fra Kristiansand.
Fremdeles hører vi i nyhetene og i politiske debattprogrammer påstander om "Israels ulovlige okkupasjon av palestinsk land" på Vestbredden, dvs. av Judea og Samaria. Det er grov løgn. «Genesis», et nesten 4000 år gammelt rettsdokument, forteller en annen historie, som fortjener å bli lagt til grunn for en kristen forståelse av konflikten.
Jødenes eiendomsrett til løftelandet er like sann som opplysningen i Genesis 1:1 om at «I begynnelsen [for ca. 13.7 milliarder år siden], skapte Gud himmel og jord». De fleste mennesker tror på denne biten av Bibelens skapelsesberetning. Like sant er det øvrige som står i Genesis om eiendomsretten til Kanaans land.
Gud gir i første Mosebok Israel en guddommelig bekreftelse på israelittenes og deres etterkommeres rettigheter i løfteslandet: Siden Gud eier alt han skapte, betyr det at Israels legale status naturligvis bestemmes av Ham når det gjelder dette landet i Midtøsten. Kristenhetens Herre, Jesus Kristus, regnet tydeligvis alt for å være sant som står i Genesis, for i liknelsen om «Den rike bonde og Lasarus», anbefalte Han slektningene til den rike bonden å lese «Moses og profetene». I deres skrifter står alt vesentlig som angår jødenes eiendomsrett til landet: I kapittel 15 i Genesis står det at Gud kom til Abraham og sa: «Til dine etterkommere har jeg gitt dette landet, fra elven (Nilen) i Egypt - til storelven Eufrat (i Irak)….», dvs. at Abrahams barn, med minst sju kvinner, ifølge Guds vilje, skulle arve disse landområdene i Levanten.
Ismaels og hans halvbrødres etterkommere har i løpet av de siste ca. 4000 år bosatt seg i dette området. Jødene bestrider ikke deres rett til det. Det er ifølge Guds løfter til Abrahams mange «uekte barn»: De skulle bli tallrike som stjernene på himmelen, og det har de «nesten» blitt. Det fins ca. en milliard arabere i verden i dag. Ismael var Isaks halvbror, men verken han eller hans mange halvbrødre fikk arverett til Kanaans land, som utelukkende var forbeholdt etterkommerne til Isaks sønn Jakob, som senere fikk navnet Israel.
«Erstatningsteologer» hevder at den kristne menighet, Kirken, har overtatt Bibelens løfter til Israel, og at landløftene derfor ikke lenger er gyldige. Det er en trossak, akkurat som det er en trossak for oss andre som tror at Kanaans land for alltid tilhører «Abrahams, Isaks og Jakobs barn».
Uavhengig av hva teologer, folkerettslærde, internasjonale domstoler, eller politikere måtte vedta i resolusjoner og deklarasjoner om Israel, tror kristne at det lille landet innerst i Middelhavet tilhører Abrahams etterkommere gjennom hans ektefødte barnebarn. Det er ikke bare en trossak: Folkeretten bekrefter denne forståelsen. Hvis vi går tilbake i tid og ser på andre dokumenter fra nyere tid om rettsforhold som har med staten Israels legale status å gjøre, gir de dagens jøder mange gode kort på hånden, ikke minst San Remo-avtalen fra 1920!
Men la oss holde oss til det som står i Genesis: Gud oppfylte løftene til de tre patriarkene, og ga Jakobs (Israels) 12 sønner og deres etterkommere, kongedømmet Israel til odel og eie. Det besto i nesten 1000 år, inntil jødene ble drevet i eksil av romerne i år 70, noen få år etter Jesu død i år 33. Etter den tid har verdensrike etter verdensrike forsøkt å erobre og bosette landet, uten hell. Et siste halvhjertet forsøk ble gjort av Det ottomanske riket i 1517, som hadde en viss kontroll over landet i fire hundre år, inntil ottomanerne ble drevet ut i 1917 av britiske tropper under 1. verdenskrig. Et nytt forsøk foretar riktignok den muslimske verden i våre dager, godt assistert av et demokratisk flertall i FN. De er dømt til å mislykkes. Jødene har fått løfter i Bibelen om at de aldri mer skal bli drevet ut fra sitt land.
I 1917 skjedde det noe uventet i det britiske parlament. Stormakten Storbritannia innså at det var behov for en jødisk stat i Midtøsten på området til jødenes forfedre, som da, under krigen i 1917, var blitt et herreløst landområde etter at britene hadde beseiret sultanen i Istanbul. Det må ha vært en guddommelig innskytelse av den kristne statsmannen, utenriksminister, Arthur Balfour. Han fikk drevet igjennom en deklarasjon i Underhuset som bekreftet jødenes rett til landet i det som den gang ble kalt «Palestina». Det fikk betydning for Israels gjenopprettelse i 1948.
Navnet, "Palestina", ble først tatt i bruk av den romerske keiser Hadrian etter jødenes endelige nederlag mot Roma, og landsforvisning av de fleste jøder i 134 e. kr. Storbritannia tok i 1917 i bruk navnet «Palestina» på nytt, og på grunn av beklagelige omstendigheter i britisk innenrikspolitikk delte Storbritannia egenrådig i 1924 det bibelske landområdet i to deler, som av Folkeforbundet var tiltenkt jødene. De ga den østlige, og største delen av Det britiske mandatområdet på «hi side av elven Jordan», til en arabisk fyrste. Han utropte seg til emir over emiratet Transjordan. Resten av mandatområdet, ca. 30 prosent, skulle deles mellom jødene og araberne som bodde der. Enighet om en deling har det aldri blitt noe av. Dette er britenes største svik overfor jødene, et svik som stormakten i dag betaler en høy pris for. Den rørte ved Guds øyensten.
Emirens sønn lot seg senere utrope til konge i Jordan, og da FN og Storbritannia i 1946 godkjente at emiratet ble omdannet til kongeriket Jordan, fikk «røverstaten» kontroll over områder som i dokumentene fra 1917 og 1920 var tiltenkt det jødiske folk. Det førte til at kongedømmet Jordan på østsiden av Jordan-elven i dag er en stat der ingen jøder har lov å sette sin fot!
I 1948 erklærte Ben Gurion staten Israel for gjenopprettet på en liten del av fedrenes grunn, og året etter i 1949, ble denne lille «spiren», som fikk navnet Israel, godkjent av FN som jødenes stat. «Spiren» har på mirakuløst vis overlevd fire kriger mot araberstatene som har ønsket å kaste jødene på sjøen.
Det var en ufullstendig gjenopprettelse av Eretz Israel som verden opplevde i 1948. Det gjenstår å se når og hvordan oppfyllelsen av hele profetien i Genesis vil skje. Sluttspillet omkring Israels annektering av de bibelske landområdene Judea og Samaria ser i disse dager ut til å være nærmere sin oppfyllelse enn noen gang tidligere, kanskje som en følge av valget i Israel den 2. mars i år. Det vil eventuelt bli en dag på høyde med 14. mai 1948.
Den 28. januar 2020 vil president Trump etter planen offentliggjøre «the Deal of Century», som det er knyttet ulike fontninger til. Både statsminister Netanyahu og hans argeste konkurrent til i valget i Israel om fem uker, eks-general Benny Gantz vil være til stede i Washington ved offentliggjøringen, og de har ulike forventninger til planens innhold, Palestinernes president Mahmoud Abbas, har med forakt forkastet planen uten å kjenne innholdet. Han har tvert imot lovet full krig hvis de to israelske lederne forsøker å implementere hele eller deler av planen. Det gjenstår å se hvem av dem som våger å gjøre det. Det får vi svaret på i dagene før valget den 2. mars.
Det kan bli urolige tider i Midtøsten etter offentliggjøringen av planen. Hvis president Trump gir grønt lys for annektering av Judea og Samaria, vil det sette sluttstrek for ønsket om opprettelse av en palestinsk stat på de bibelske landområdene. Det vil eventuelt bli århundrets hittil mest dramatiske politiske beslutning, men trostyrkende for de som enten har tvilt - eller trodd - på Bibelens landløfter.
Roald Øye,
Kristiansand