En mann for hjertene

Jarle Skullerud fra Bamble Frikirke fikk et solid flertall med 113 stemmer, mens Gunnar Johnsen fra Oslo Storbymenighet fikk 40 stemmer. Arvid Hunemo ble med 89 stemmer gjenvalgt som nestformann.

Søndag 2.november var synodemøtet 2014 over. Arnfinn Løyning gav stafettpinnen videre til Jarle Skullerud før den nye formannen formelt avslutta møtet, like før selve innsettelsen på gudstjenesten. – Jeg vil støtte og bidra slik jeg kan. Men du skal ikke gå i mine sko, men være Jarle i dine sko, sa Løyning som tok av sine sko for å understreke budskapet- og gikk for å sette seg. På talerstolen stod den nye synodeformannen rørt og ville takke sin kone Heidi og deres tre døtre som kom inn bakerst i salen idet han gikk på talerstolen.

Men la oss først gå tilbake til Synodemøtets begynnelse.

Årets synodemøte var kortere enn det har vært tradisjon for tidligere. Første døgn brukes i komiteer hvor sakene forberedes og man søker en flertallsløsning som kan presenteres i plenum- hvor det oftest blir ytterlige diskusjoner før det foretas vedtak. Et synodemøte inneholder mange saker, men det var nok valg av ny leder det knyttet seg mest spenning til. Det var to gode kandidater delegatene måtte velge mellom og begge var tydelige på at de ønsket å være Frikirkens nye leder og ansikt utad. Gunnar Johnsen (52) vant ikke fram og Jarle Skullerud (44) fikk flertall.

Lokal kreativitet

– I Frikirkens 125-årige historiebok leser vi om våre stiftere at det var folk som ville nå ut til folket. De ønsket å være midt i livet. Jeg ønsker å legge til rette for lokal kreativitet. Jeg vil være med å utvikle Frikirketorget (fellesarbeidet) til beste for menighetene. Jeg ønsker å leder på tvers av organisasjoner. Jeg vil satse på familiearbeid, barn i alle aldre – og vi må gi ungdommene tillit. Misjon til alle folkeslag. Misjon kan vi ikke outsource. Vi skal være fleksible på hvordan organisere misjonsarbeidet og vi skal i enda større grad forankre dette i menighetene, sa Jarle Skullerud i sin valgtale eller egenpresentasjon lørdag morgen. Begge kandidatene fikk fem minutter til å presentere seg selv.

– Jeg har bred erfaring fra norsk organisasjon og kirkeliv; i Norsk Luthersk Misjonssamband, Norges Kristelige student- og skoleungdomslag, hvor jeg fortsatt er styreleder og Willow Creek Norge. Det var i Willow Creek jeg fikk et fornyet syn på menighet og kirke og i 2004 meldte vi oss inn i Frikirken i Tønsberg. Jeg ble samme år ansatt som daglig leder i FriBU. Siden 2011 er jeg pastor i Bamble Frikirke og har dessuten vært med i arbeid med Visjon, veiledningsprosjekt for ansatte og som Coach i Moss Frikirke i prosjektet misjonal menighet, fortalte Skullerud. Og delegatene svarte med å stemme på han og gi han sin støtte. Minutter etter møtte pressekorpset den nyvalgte Frikirkelederen. Dagspressen ville vite hvor Skullerud plasserer seg i det kirkelige landskapet. Dette er ikke noe Skullerud er ubetinget glad for å snakke om. Han vil snakke til hjertene.

«Midt i strømmen»

– I kirkelandskapet er jeg "midt i strømmen" i Frikirken, sier Skullerud. Han presiserte overfor pressen, at han hele sitt voksne liv har vært for ordinasjon av kvinner. Men Skullerud presiserte også at det er viktig for han at også nei-siden skal ivaretas og være en synlig del av fellesskapet. Dette ble også flere ganger presisert av delegatene på Synodemøtet og begge formannskandidatene hadde presisert at de ønsket å være samlende og inkluderende mellom ja og nei-siden i ordinasjonssaken.

Dagspressen var veldig interessert i Skulleruds syn på Den norske kirke og hvorfor han meldte overgang til Frikirken i 2004. – Det var ikke en protestutmeldelse å gå inn i Frikirken. – Du stemte for forslaget til avtale mellom Den norske kirke og Frikirken i 2008? – Ja, jeg kan bekrefte, men jeg tror ikke vi skal bruke tid på et nytt forsøk til avtale i dag.

I vår stilte Budbæreren spørsmålet: Hvor skal Frikirken stå i ett nytt økumenisk landskap, både nasjonalt og internasjonalt? Skullerud svarte følgende: – Det er viktig at Frikirken viderefører og utvikler sin egenart, samtidig som vi er åpne for tett samarbeid med andre evangelikale kirker og organisasjoner. Ressursbruken må stå i forhold til kirkesamfunnets størrelse. På et oppfølgingsspørsmål under en pressekonferanse like etter valget, utdypet Skullerud svaret; – I tillegg til sammenhenger Frikirken står i dag, ønsker jeg at vi ser på samarbeidsmuligheter med lokale evangelikale kirker. Det vil for eksempel kunne være naturlig lokalt i mange tilfeller å samarbeide med menigheter fra Misjonsforbundet, andre frikirker eller organisasjoner. Uansett vil jeg poengtere at Frikirken har godt av samarbeid med andre kirkesamfunn, og Norges Kristne Råd vil fortsatt være et viktig fellesskap for oss i Frikirken, sier Skullerud til Budbæreren.

Mennesker framfor meninger

I etterkant av Synodemøtet forteller Skullerud at han merker uttalelser om saker og forhold spesielt til Den norske kirke, fort blir vanskelig siden vi har så tette relasjoner til mennesker og menigheter i søsterkirken. Uttalelser i dagspressen kan komme til å stå litt ubeskyttet, det gjør at Skullerud ønsker å utdype svarene han ga på pressekonferansen like etter valget. Skullerud vil sette menneskene i sentrum og ønsker ikke å uttale seg sårende.

– Jeg er svært glad i mine søsken i Den norske kirke, og jeg er glad for det fellesskapet vi har. Jeg forsøkte å uttrykke mitt syn på en egen samarbeidsavtale mellom Frikirken og Den norske kirke, noe jeg personlig ikke tror er den riktige veien å gå. Det betyr ikke, at jeg ikke fortsatt håper på et godt samarbeid rundt om i landet. Jeg er lei meg for at dette ikke kom tydelig frem i mine uttalelser til pressen, særlig med tanke på alle gode medarbeidere og venner i Dnk.

I juni hadde Budbæreren intervjuer med Synodeformannskandidatene. De fikk spørsmål om samkjønnet samliv. Skullerud kviet seg for å svare Budbæreren. Som tidligere daglig leder i FriBU har han erfaring med media, så dette er ikke fordi han er urutinert med media eller fordi han vil skjule sin mening. Men det er på grunn av menneskene det berører.

– Å uttale meg om slike ting til pressen er den delen av jobben jeg har grudd meg til. Jeg vet hva jeg står for, så det er ikke problemet. Men fordi jeg i min tjeneste og som person alltid har lagt vekt på det sjelesørgeriske siktet, føles slike uttalelser og setninger så ubeskytta på trykk. Jeg ønsker alltid å møte mennesker der de er i livet og hjelpe dem videre. Jeg er redd for at ord på trykk skal hindre meg i å nå inn til menneskene og hjertene deres.

– Betyr det at du vil være usynlig i media?

– Nei, men jeg vil være mer opptatt av hvordan jeg lever mitt liv i hverdagen. Hva de sier som møter meg, er viktigere enn synlighet i media. Selv om jeg har blitt synodeformann er jeg fortsatt nabo, med i foreldregrupper, og kamerat med søkende i nærmiljøet. Det er viktig for meg å bruke tid på.

Jarle Skullerud har vært med som Coach i misjonal menighetprosjektet i Moss. – Dettet har gitt en fornyelse i eget liv. Møtet med mennesker på deres banehalvdel har gitt mye. Jeg har lyttet og hatt flere "åndelige samtaler" med folk utenfor kirken det siste halvannet året, enn blant kristne.

Nå videre ut

– Hvorfor tror du at du ble valgt og ikke Gunnar Johnsen? spurte pressen etter valget. – Det blir bare gjetning og vanskelig å svare på.

– Hva er forskjellen på dere da?

– Jeg tenker vel at dere har noen formening om det, repliserte Skullerud og tilføyde: Det er lettere å si noe om hvem jeg er; Jeg er god på å formidle visjon. Jeg er nok personlig ikke så opptatt av de mer formelle tingene rundt saksbehandling, men jeg er glad for at andre er det! Jeg er opptatt av at vi skal opptre ryddig, men er mest engasjert i at vi skal nå lengre ut med evangeliet, etablere nye menigheter og forandre og videreutvikle de etablerte menighetene.

Jarle Skullerud er 44 år og med sin bakgrunn fra FriBU er omgivelsene opptatt av hvordan han vil se unge ledere. – Jeg vektlegger at alle generasjoner skal jobbe sammen i menigheten. – I stedet for at de eldre jobber alene og de unge overtar etterhvert, bør vi jobbe sammen på tvers av generasjoner. Vi må la 30-åringene få muligheter og lede sammen med 40, 50 og 60-åringene. – Når vi i framtiden skal rekruttere nye ledere, må vi ikke se etter menn og kvinner på min egen alder, men 30-åringer, sier Skullerud og erkjenner at Frikirken derfor må satse mer på egen lederopplæring.

Skullerud vil også sette fokus på menighetsplanting. Selv har han vært med i et planteprosjekt i Sandefjord som ikke ble til menighetsdannelse. – Jeg vil ikke si at prosjektet ble mislykket, når vi fikk lede en hel familie frem til kristen tro, presiserer Skullerud. – Vi må ikke gi opp menighetsplanting, selv om det kan være tungt. Vi skal ha fokus på dette framover. Skullerud får stor applaus av delegatene til Frikirkens øverste organ, Synoden. Han viser at han vil mye og tilhørerne liker det de hører. Det er like før Skullerud skal bli innsatt i tjenesten søndag formiddag. Arnfinn Løyning skal foreta innsettelsen og Skullerud skal heve møtet på formelt vis. Han vil holde en hilsen. Bak siste delegatbord lister kona Heidi og de tre døtrene seg inn på publikumsplass. Jarle må renske halsen: – Først vil jeg takke Heidi og jentene mine. Uten at dere hadde heiet på meg, hadde jeg ikke stilt til valg.

– Takk til Gunnar Johnsen for de åpne og gode samtalene vi hadde i forkant av valget. Takk til Arnfinn Løyning for ditt gode forbilde; først og fremst i det å sette familien først. Og til dere alle; vi må stå sammen. Det er mange forventninger. Jeg er ikke valgt til å være Arnfinn Løyning, men til å være Synodeformann. Jeg vil være Jarle Skullerud. Dere må spille meg god, og jeg vil spille dere gode tilbake. Vi kommer sikkert til å skuffe hverandre noen ganger. Da må vi huske å snakke med hverandre og oppklare misforståelser. Til slutt hilser jeg dere med ordene fra Hebreerne 10: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger».

(Red merk. Saken er basert på valgtalen lørdag, takketalen søndag, en pressekonferanse og refleksjoner i etterkant av Synodemøtet)