-Noe som forundrer meg er at så mange mennesker kan være så sikre og hevder at man sitter med sannheten og den rette læren. Og ikke bare det, men at alle andre som tror noe annet eller annerledes tror feil og driver med vranglære, skriver Martin Fredriksen i Porsgrunn.
Er det noe bibelhistorien og kirkehistorien har lært oss, så er det at hva man tenker på som rett lære og hva man tenker er etter Guds vilje endrer seg med tid, kultur og kanskje også generasjoner. Samtidig med at verden endrer seg, så endrer også vår måte å lese og tolke Guds ord seg. Hva som er rett og hva som er galt er ikke alltid lett å vite. Hva som regnes som viktig og mindre viktig varier etter hvem man spør og hvilken livsfase man er i. Hvilken betydning får det for vår tro, vårt forhold til Gud eller vår frelse om vi ikke vet helt sikker hva som er sannheten?
Når jeg leser bibelen så slår det meg, hvor ofte Gud overrasker. Han handler veldig ofte annerledes enn det jeg skulle forvente, enn det mennesker på den tiden forventet. Jesus tok mange valg som provoserte den tidens religiøse ledere, som nettopp mente de visste hvordan Gud skulle reagere og handle. De fikk ikke Jesu handling og forkynnelse til å stemme med sine egne tanker om Gud. Og ville derfor dømme han som opprører og vranglærer.
Hvis vi ser litt mer på Jesus, så kan vi se at det ikke var disse religiøse lederne som Jesus valgte som sine nærmeste disipler. Men han valgte mennesker som stilte spørsmål, mennesker som ikke forsto alt og folk som tvilte på det han sa og gjorde.
Jeg undres på om denne tvilen og nysgjerrigheten kan være bra for troen vår. Det å ikke vite, gjør at vi kanskje søker Gud mer, for å lære. Det å tvile og stille spørsmål gjør kanskje at vi kan få til gode samtaler med andre som har sett andre sider ved Gud enn det en selv gjør.
For jeg tror at Gud er så mye større enn det en selv kan forstå. Jeg tror Gud rommer så mye mer enn det vi kan skrive ned i lærebøker, trossetninger og bekjennelsesskrifter.
Nå kommer ikke dette debattinnlegget helt ut av det blå. Det kommer som en reaksjon på debatten om likekjønnet samliv. Bare så det er sagt, så er mitt ståsted at jeg har tvilt meg til at mennesker som lever i likekjønnet samliv burde få akkurat de samme rettighetene og mulighetene i vårt kirkesamfunn som alle enslige eller alle som lever i heterofile samliv.
Men mitt innlegg handler også om noe annet, noe mer. For hvorfor skal vi være så opptatt av at vi skal være så like og mene det samme, hvorfor er vi så opptatt av å prøve å definere hvem som hører til innafor og utenfor vår kirke. Hvorfor er vi så opptatt av å definere hvem som er rett troende og hvem som tror feil? Hvorfor må vi ha bekjennelsesskrifter som støter folk vekk?
Jeg vil slå et slag for at vi som kirkesamfunn skal bevege oss i en retning av å bli mer tvilende, og heller stille de gode spørsmålene enn å komme med absolutte svar. At vi skal bevege oss i en retning av å bli mer raus i møte mennesker og deres tanker, meninger og tvil. At kjennetegnet på vårt kirkesamfunn ikke skal være hva vi mener om alt og alle, men hvordan vi elsker og er rause med alle. Jeg kan ikke se at det skal være så farlig.
Martin Fredriksen
Porsgrunn