- Midt i et Europa som trues av storkonflikt, jobber vi i lille Frikirken med et spørsmål som på et langt mer beskjedent nivå har sitt potensiale til å splitte og ødelegge. Men som i tillegg har mulighet til å utvide horisonter, berike vår empati og styrke både vår teologiske innsikt og vår menneskekunnskap, skriver Ivar Johnsen.
«Elsker du vår Herre Jesus? Elsker du de helliges samfunn? Vil du, så langt Gud gir deg nåde til det, arbeide for Jesu Kristi kirkes enhet, oppbyggelse og utbredelse og forkynne Guds ord rent og forvalte de hellige sakramenter i overensstemmelse med Herrens innstiftelse?»
Sitatet over er hentet fra Frikirkens ordinasjonsløfter. Det har vært holdt fram tidligere i debatten, da med vekt på vår forpliktelse på Guds ord, noe vi må ta på aller største alvor.
Men forpliktelsen på Guds ord henger nøye sammen med setningen som står foran: «arbeide for Jesu Kristi Kirkes enhet».
Å søke å leve i hjertet av Jesus sin siste bønn, - at de alle må være ett ( Johannes 17), er noe som gjelder enhver kristen. Men for oss eldste og pastorer som har avlagt et ordinasjonsløfte for Guds og menighetens ansikt,- må denne høye forpliktelsen være styrende for alle våre holdninger, handlinger og vår måte å utøve lederskap på!
En sentral side av det kristne gudsbildet, er troen på Gud som en fullkommen enhet, uttrykt i et fullkomment fellesskap av forskjellige. (Treenighetens mysterium). Gud skaper så mennesket i sitt bilde, også som samtidig enhet og fellesskap av forskjellige.
Så dukker en annen skikkelse opp, som alltid har den motsatte agenda: Djevelen (gresk Diabolos = splitteren) vil alltid,alltid ha som mål å skape avstand, mistenksomhet og konflikt.
Kristus kommer så på banen. Gjennom alt han gjør og sier ønsker han å samle, forene og bringe alt og alle til enhet med Gud og med hverandre gjennom sin offerdød og oppstandelse.
(NB! Vår splittende motstanders strategi har som regel lite med åpne og ærlige samtaler og meningsutvekslinger å gjøre. Jeg mistenker derimot at han gleder seg når han kan få oss til å stemple våre meningsmotstandere som hans allierte – mens vi selv påberoper oss å stå på Guds side. Det er alltid hjertene våre han søker å forgifte!)
Denne kampen står vi i. Og midt i en fastetid gjør vi klokt i å stille oss noen ydmyke spørsmål: Hvordan bidrar jeg til enhet i mine relasjoner? Og inn i den aktuelle debatten: Når bidrar jeg til enhet i Frikirken? Når bidrar jeg til det motsatte? Hvordan kan jeg nærme meg de vanskelige spørsmålene med en holdning som ikke fremmer mistenksomhet og dømmende holdninger, -men som lytter, lærer og har en dyp anerkjennelse av at mine meningsmotstandere er mine hellige søsken!
Selv synes jeg ordskiftet her på Budbærerens debattsider for det meste har vært preget av respektfulle holdninger til andres syn. Men jeg vil hevde at vi ennå har skritt å gå før vi fullt ut kan si at vi lever i henhold til ordinasjonsløftet på dette punkt.
Det hviler et tungt ansvar på oss alle i dette. Det hviler et ansvar på de som utfordrer vårt samlivsyn til ikke å sende vårt lille kirkesamfunn inn i en årelang, utarmende , og ressurstappende strid. (Med prosessene i Den Norske Kirke og Metodistkirken som forstemmende eksempler). Og det hviler et ansvar på oss som ikke klarer å se noen teologisk bærekraftig begrunnelse for å endre vårt ekteskapssyn, - til å legge fra oss mistenkeliggjøring av motiver, og lytte oss inn til hjertene bak de «liberale» meningene. Det bør være fullt mulig å holde fast på en klassisk forståelse av ekteskapet, og samtidig ta del i deres dyptfølte ønske om å verdsette og favne våre medmennesker med LHBTQI- identitet, - de som ikke kjenner seg klare for et liv i selvpålagt sølibat, men ønsker å leve i et stabilt og trofast samliv med den de elsker.
Jakob 3,17. gir oss en veiviser i enhetens landskap:
«Men visdommen ovenfra er først og fremst ren. Dernest er den fredselskende, forsonlig og føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri.»
Vårt løfte om å «forkynne Guds ord rent», kan vi ikke løpe fra. Men heller ikke «å arbeide for Jesu Kristi kirkes enhet» Begge deler; .. «så langt Gud gir deg nåde til det».
Enhetens vei er vår forpliktelse, kjære medpastorer og med-eldste!
Ivar Johnsen
Pastor i Toten Frikirke