Hva gjør vi når det er «familiekrangel» i kirka

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken.

Lars Mandelkow har vært familieterapeut i Tyskland og underviser nå i psykologi på Ansgarskolen. Lars holder i tillegg på med en doktorgrad om religiøse og spirituelle spørsmål i psykoterapi.

– Det jeg alltid var glad for, var når par kom i tide, mens de ennå snakket sammen, sier Mandelkow. 

Hva skal til for å takle uenighet? Kan en storfamilie tåle uenighet? 

– Det er ikke et krav om å elske uenighet. Vi snakker ikke om enten eller. Enten liker du uenighet og slapper av med det, eller du elsker konflikter. De fleste er noe midt imellom. Skilsmisse trenger ikke være det eneste alternativet. 

I møte med uenighet må man kjenne på vanskelige følelser, hva er det som skjer? 
– Man må være trygg i seg selv, for å kunne tåle uenighet. For å finne fram til enighet i en menighet har vi ikke bare Bibelen, vi har et personlig forhold til Gud. Det at jeg kan komme til ham med ufullkommenhet og tvil, og det er ingenting som kan rokke ved relasjonen, er et fantastisk utgangspunkt for å gå inn i en ubehagelig situasjon. Jeg tror det utgangspunktet ikke brukes så ofte.  

I konflikter som omhandler religion blir det ofte som om vi prøver å forsvare Gud. Som om vi tar ansvaret selv, istedenfor Gud. Men det kan være bedre å si at «dette er min opplevelse av sannheten», sier terapeuten.

Stå sammen

– Rollen som familieterapeut er fantastisk, og jeg kan spørre om alt jeg vil. Jeg kan stille spørsmål og hjelpe folk til å utvikle ydmykhet, påpeker Lars Mandelkow.

I Bibelen ser vi et fint eksempel i møtet mellom Josef og brødrene hans etter sultkatastrofen. Brødrene er redd for at Josef skal bruke sin makt, men Josef viser ydmykhet: «Vi står sammen og samlet foran Gud», sier Josef.

– Hvis man som kirke husker at det alltid er Han som er større, at det alltid er en som er større, da trenger ikke jeg ha hele sannheten. De som er bekymret på Guds vegne, kan ta til makten og bruke den for å beskytte det de ser på som hellig. Da blir det veldig vanskelig. Sier vi at «dette er den eneste gyldige tolkningen av Bibelen», da kan vi ikke ha dialog. Da sier vi direkte eller mellom linjene at den andre ikke er troende. Det er krenkende, mener han.

Trenger mer ydmykhet

Han mener det ligger en respekt i å se på de andre som Guds barn, til tross for at man er uenige om enkelte tema. Det handler om personlig ydmykhet, noe som ifølge Mandelkow er avgjørende. 

– Generelt i familieterapi er målet å framelske respekt for ulike meninger. Men der man ikke har så mange felles verdier, blir det vanskelig. I kristne sammenhenger bør det slikt sett være enklere. Man har Guds kjærlighet som gjelder alle. Dette bør hjelpe i møte med de som irriterer meg og skuffer meg. Det er avgjørende at vi ser hverandre som Guds barn, mener familieterapeuten, og peker på at det er et paradoks at det er mye konflikter hos oss kristne. 

– Jeg har en hypotese på hvorfor det nesten er mer konflikter blant kristne enn ikke-kristne: – Vi har mye engasjement. Dermed blir konfliktene ofte større. Vi er opptatt av mye viktig, men også det hellige. I en jobbkonflikt, kan vi teoretisk sett bytte jobb. Men når det angår vårt indre, kan vi ikke bytte sjel. Da engasjerer det vi er uenige om, på et dypere plan. 

Avgjørende med anerkjennelse

Hvordan skal vi da bli bedre til å tåle og takle uenighet? 

– Har vi en holdning om likeverd og likestilling, er det teoretisk lettere å takle. Det kan holde at vi har viljen. Hvis man i prinsippet vil snakke med hverandre, kan man komme tilbake og snakke med hverandre på nytt og på nytt. Ingen har sagt at en menighet bare er fin og lik «Bakkebygrenda». Det kan være krevende å opprettholde en dialog om noe som folk har ulike perspektiver på, understreker Mandelkow. 

– I familieterapi må alle komme frivillig. En annen forutsetning er anerkjennelse. Den kjente familieterapeuten John Gottman sier at «for å kunne kritisere hverandre en gang uten å skade, må man ha anerkjent hverandre fem ganger». 

Ofte har de som står i konflikt, ressurser de ikke vet om i første omgang. Man kan for eksempel se på andre konflikter som ble løst før, og se på prosessen der: Opplevdes uenigheten som en eksistensiell trussel? Gikk alt i oppløsning, eller hvordan klarte vi det? Hvem bidro med hva? Kan man løse det på samme måte nå? Kan det anses som en god løsning, eller var det kun tap? Er all forandring negativt? Hva opplevdes som god forandring? Slike refleksjoner kan hjelpe å ufarliggjøre den aktuelle konflikten.

 

Å snakke konstruktivt

– Med metoden om gjensidig utforskning, ble det oppdaget positive ting i relasjonen også. Det var ikke bare konflikt man oppdaget, men mye anerkjennelse, og man får perspektiv på uenigheten. Det er lett å tenke at den andre bare ser på meg som et problem. Ved denne metoden fikk vi med andre mangfold av perspektiver som åpner for sannheten, forteller teraputen. Metoden har han brukt blant familier, i bedrifter og mellom avdelinger som skal kommunisere med hverandre. Det er en metode som helst trenger en fasilitator, da det ofte er vanskelig å få til alene.

Mandelkow anbefaler en teknikk eller metode for dialog og gjensidig utforskning. Man forsøker å møte den andre med en positiv nysgjerrighet og spørre «hva er det du mener». Når konflikten oppstår mellom to grupper, og ikke to enkeltmennesker, har han prøvd ut såkalte ring-samtaler. En gruppe skal gjenfortelle hva som var vanskelig for den andre gruppen, og hva som er mest viktig for dem. Gruppens medlemmer må lytte godt til hverandre for faktisk å kunne gjenfortelle. 

– Misforståelser blir rettet opp i. Respekt blir styrket, konkluderer Mandelkow.