Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp (KN), Dagfinn Høybråten, vil være en som har med seg dybdene i fasten ut i sin rolle som generalsekretær, være budbringer med godt nytt til fattige.
Norges Kristne Råd har tatt en prat med Dagfinn om fasteaksjonen og verdens urettferdighet.
Dagfinn og hans rolle som generalsekretær
- Hva er det som opptar Dagfinn om dagen?
- Det som opptar meg, er å være en del av de gode nyhetene til fattige mennesker. Fastetiden er en spesiell tid for KN, vi har i over 60 år mobilisert Norge for rettferdighet og menneskeverd. I flere tiår har vi jobbet sammen med konfirmantene i norske menigheter. Over 1 million mennesker har vært med på fasteaksjonen siden starten. Det er høyeste prioritering på min agenda at fastetiden bringer godt nytt til fattige.
- Hva vil du si er det som motiverer deg mest i arbeidet som generalsekretær?
- Det nytter å kjempe for rettferdighet! Det er å se at det nytter å kjempe for rettferdighet. Det siste året har vi sett mange uttrykk for dette, da Norge stengte ned, så trappet KN opp sitt humanitære arbeid for å forebygge pandemien i 22 land. Vi har i løpet av året nådd 3 millioner mennesker med alt fra vann, sanitærforhold, hygienepakker og undervisning. Vi har vært i stand til å drive langsiktig bistand opp mot normalt nivå. Vært til stede og gitt akutt humanitærhjelp i Beirut f.eks. og nå i Etiopia og Sudan i forbindelse med Tigray-krisen. Vi berører mange millioner menneskeliv, også i en situasjon hvor folk tenker at det er umulig. Vi ser at det nytter. "Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne". Jesaja 53: 6-7.
- Kan du fortelle om et øyeblikk i ditt liv som har definert hvem du er?
- Jeg stod ovenfor et alvorlig livsvalg i 20-årene. Jeg søkte da Gud i bønn og faste sammen med min kjære som jeg da var forlovet med, og nå har vært gift med i over 40 år. Ordet jeg da fikk som svar, var ordene fra Jesaja 58 om den fasten Gud har valgt. De ordene ble avgjørende da, og etter hvert så jeg at det begynte å gå en rød tråd gjennom livet mitt om å stå opp for fattige, forfulgte og syke mennesker i nød. På et tidspunkt så fikk jeg satt de ordene i glass og ramme, og de har fulgt meg fra ministerkontorer og stortingskontorer, til København og til jeg var i samtale med KN om jobben jeg har nå. Da jeg leste grunndokumentene til KN, oppdaget jeg at disse ordene var et av de grunnleggende skriftreferanser som KN har i sine grunndokumenter. Det øyeblikket og disse ordene som jeg fikk i 20 årene har altså definert mitt liv.
- Hva har overrasket deg ved jobben i KN?
- At jeg må bruke såpass mye tid på sikkerhet. I de landene vi opererer er arbeidet så risikofylt. Det er uttrykt både for ansatte og partnere i områdene vi ferdes. I noen sammenhenger er det innsatsen til humanitærarbeidere mer utsatt for angrep. Det krever mer av meg enn jeg hadde trodd. Vi har et godt og robust sikkerhetsteam både hjemme og ute, men vi bruker mye tid og krefter på å forebygge og sikre oss.
Om verdens urett og pandemiens påvirkning
- Hvorfor er verden så urettferdig?
- Det er et stort spørsmål. Det har selvfølgelig en historisk side. Det handler om flere århundrer med grov utnyttelse av mennesker og ressurser i det som i dag er den fattige delen av verden. Oppå den utnyttelsen er det bygget systemer og strukturer som har forsterket og fastholdt urettferdigheten. Og så har verden gjennom de siste hundre år sett en enorm økonomisk utvikling som delvis er kommet verdens fattige til del, men det er slik at hendelser/katastrofer – både av naturlig og unaturlig art rammer systematisk de som har minst mest. Det er en del av de mange elementer som forklarer urettferdigheten. Så skal vi huske på at de siste 25-30 år har vi sett en enorm positiv utvikling i forhold til at mange av indikatorene på urettferdighet går i riktig retning; utdanning, helse, barnedødelighet, ekstrem fattigdom osv.
- Det handler om flere århundrer med grov utnyttelse av mennesker og ressurser i det som i dag er den fattige delen av verden. Oppå den utnyttelsen er det bygget systemer og strukturer som har forsterket og fastholdt urettferdigheten.
Men, i løpet av de siste 12 måneder har vi sett at utviklingen har snudd på disse indikatorene. Men, jeg velger å være optimist. Verden kan raskt snu pilene igjen, om vi tenker klokt om oppbygging av den globale økonomien etter pandemien. Derfor er det å jobbe med lokalsamfunn og sivilsamfunn, og jobbe fra grasrota og oppover minst like viktig nå som det er å jobbe med de økonomiske strukturene. Når vi begynner på gjenoppbyggingsfasen, kan vi fort komme på sporet igjen.
- Hvordan har COVID-19 pandemien påvirket Kirkens Nødhjelps arbeid?
- Den store overskriften er at det har vært en stresstest som vi har bestått. Vi har i mange år ment det har vært riktig å satse på lokale partnere og mennesker. Det har vist seg å være klokt, og har gitt oss en slagkraft som andre aktører har hatt i mindre grad når flyplasser stenger osv. Men vi har måttet tilpasse oss, spesielt måten vi jobber på. Når vi jobber med overlevende etter seksualisert vold, så har vi måtte bruke mer av digitale virkemidler som ikke forutsetter nærkontakt. Det har vi fått anerkjennelse for fra FNs humanitære organisasjon, OCHA. Vi har foretatt mange tilpasninger på humanitær respons, men også innenfor kapasitetsutnyttelse. Utfordringen på hjemmebane har vært innsamlingsarbeidet vårt.
- Vi er jo kirkenes nødhjelp, men kirkene har jo vært sterkt begrenset i muligheten til å samles fysisk. På julaften får vi ofte inn 10-15 millioner kroner årlig, men i år fikk vi inn rundt 3 millioner. Det forteller litt om utfordringene, samtidig som vi har økt mye på digitale plattformer. Vi har også vært i stand til å verve faste givere i de tidsrommene hvor det har vært mulig, selvfølgelig med ulike tilpasninger også på det feltet. Men i det store bildet har vi klart oss bedre enn man kunne frykte, og bedre enn mange andre.
- Tror du det kan komme noe positivt ut av pandemien, i tilfelle hva?
- Pandemien er først og fremst et forferdelig tilbakeslag for verden og enkeltmennesker. Den har tatt mange liv og skapt mye frykt, og har ikke minst forsterket andre kriser og ulikhet.
Kan det komme noe godt utav dette? Jeg tror at helt praktisk på folkehelseområdet, så har hele verden lært noe elementært om å beskytte seg mot sykdom og smitte. Det å ha erfart pandemi på denne måten er viktig for folkehelsen framover, der har man lært noe. Når man ser det fra vårt perspektiv, så har det vært en slags babelsk forvirringsopplevelse i tanken om at troen på at alt går til himmels – at vi mestrer alt, at vi er naturen overlegen, historiens herrer. Den troen har fått et skudd for baugen.
- Pandemien har skapet en noe større ydmykhet, og har definitivt bidratt til at vi kommer til å opptre og leve annerledes fremover. Dette har vært en sunn utfordring til det menneskelige overmot i vestlige land.
- Og så tenker jeg på det som har skjedd på vaksinefronten. Vi har hatt mange små initiativ når det gjelder utvikling av vaksiner, men verden har i løpet av et år fått fram et knippe effektive og trygge vaksiner mot dette viruset som har skjedd i en rekordfart og med en massiv innovasjonsevne. Til tross for at mange land har karret til seg, har man klart å få på plass en rettferdig fordeling til verdens fattige. Uansett hva som sies om treghet og strategier, så er utviklingen av covid-19 vaksinene en historisk suksesshistorie på globalt nivå.
- Når det gjelder rapportering av tall fra det afrikanske kontinent under pandemien, opplever du at de gjenspeiler realitetene?
- Vi ser at antall begravelser har økt, noen steder utvider de kirkegårder og gjør klar graver på forhånd i stort omfang. I Afrika sør for Sahara er kapasiteten på testing og behandling på et lavnivå. Mange har ikke fått diagnostisert seg, samtidig har mange sett på det å bli testet som farlig i seg selv. Det mest talende er at når vi har snakket med våre landkontorer om dette, så sier de: Vi ser at antall begravelser har økt, noen steder utvider de kirkegårder og gjør klar graver på forhånd i stort omfang. Afrika har hatt fordel av å ha en ung befolkning, men etter hvert som mutasjonene har overtatt ser vi aggressive varianter som sprer seg til flere generasjoner og raskere enn vi har sett i en tidlig fase. Den indirekte effekten av covid-19 har hatt mer å si enn sykdommen i seg selv. Folk får ikke solgt varene sine på markedene, barn og unge får ikke gått på skole osv. Summen av disse effektene er mye større i Afrika enn i andre verdensdeler. Da pandemien startet trodde man nok at Afrika skulle bli rammet hardere av sykdommen, men etter hvert fikk man effekten av økonomiske tilbakeslag, restriksjoner osv. Summen av dette har tatt kampen mot fattigdom mange skritt i feil retning.
- Har du en historie som har brent seg i minnet fra ditt daglige virke?
- Min enkle filosofi er at spissen i KN er at vi møter de vi jobber for og med. De som vi kjemper sammen med for at de skal få sin rettmessige plass. Det er på mange måter sannhetens øyeblikk når innsatsen vår møter folka der ute. Det å få stå i sånne møter, det er noen av de største øyeblikkene som generalsekretær og selvfølgelig noe av det jeg savner mest under pandemien. Et møte med en ung kvinne som overlevde noe av det verste overgrepet man kan tenke seg i en krigssone i DRC har satt dype spor i meg. Hun fortalte meg om at hun var ute på marken og mannen ved huset. Plutselig kommer det soldater som dreper mannen hennes og voldtar henne mange ganger. Så sitter hun foran meg og forteller om barnet som ble født etter voldtekten, at dette barnet ikke har noen far som hun kan introdusere ham for. – Hva skal jeg fortelle barnet mitt? sier hun. Dagfinn: Hva heter gutten? Kvinnen svarer: Victory. Tenk den kraft som ligger å kalle dette barnet for «victory – seier», et barn som har kommet til på den grusomste måten. Da er man i kontakt med en kraft som gir håp, midt i det mørkeste mørket. Det er så viktig hvilke begrep vi bruker i ulike sammenhenger. Begrepet «overlever» istedenfor «offer» har så mye å si. Å få være med og støtte kvinner som henne, gi beskyttelse, og se kvinnen få en ny retning på livet sitt. Et sannhetens øyeblikk som det, er noe av det flotteste man kan få oppleve i min jobb.
Om faste og fasteaksjonen
- Hva er faste for deg?
- Faste er en anledning til å revidere sitt liv. Til å bli litt stille for hva som er riktig i livet, sortere i prioriteringer. Søke inn i Guds Ord og bønn, og samtidig se sammenhengen mellom det og det å gjøre noe for andre. Den spesielle jobben jeg har, gjør også at fasten blir veldig spesiell. Jeg har latt meg inspirere av Jesu egen faste, 40 dager i ørkenen. En test og en prøve på grunnleggende fristelser i livet. Jesu ord var gode ord for fattige, de profetordene han leste opp i Nazareth. Faste er noe innadvendt og utadvendt samtidig. Jeg vil gjerne være en som har med meg dybdene i fasten ut i min rolle som generalsekretær, være budbringer med godt nytt til fattige.
- Hva var tanken bak KN sin fasteaksjon?
- KN startet i 1947, som menighetenes aksjon for mennesker i nød i Tyskland. Dette var jo rett etter 2. verdenskrig, hvor sympatien for tyskere neppe var på et høydepunkt i Norge. Norske menigheter valgte å gå sammen om en hjelpeaksjon. I Tyskland fikk man en sterk bevegelse som het «brød for verden». En kirkelig diakonal hjelpeaksjon som engasjerte til én aksjon i året. Svenskene startet med en aksjon først, og så kom til den til Norge. Jeg husker de små lilla pappbørsene som lå på bordet hjemme i fastetiden.
Mange generasjoner av mennesker i Norge har et forhold til fastetiden og den lilla pappbørsen fordi den har vært et fast innslag hvert år. Bøsseaksjonen ble etter hvert knyttet til konfirmantene. Til nå er det altså rundt 1 million ungdommer som har deltatt i fasteaksjonen. Tenk hva det har betydd for Norge! Hvert år lærer årskull av konfirmanter om ulikheten i verden. 40 000 konfirmanter hvert år, halve årskull av de som blir konfirmert. Når vi stadig kan måle en høy oppslutning om global solidaritet blant det norske folk, så er dette nok en del av forklaringen. Hver generasjon får kunnskap om global ulikhet, det er en del av deres dannelse.
- Det er noe utrolig verdifullt ved dette, både for kirkenes diakonale arbeid lokalt, men også for Norge. Når vi er så ambisiøse som vi er i forhold til å stå opp for verdens fattige, så krever det at befolkningen er med. I starten var det en norsk sjømannsprest i Hamburg som var med, han skrev brev til 300 menigheter. Så kom organisasjonenes fellesråd med, nemlig kirkene og organisasjonene tilknyttet kirkene. Dette var både indre og ytre misjonsorganisasjoner og kirkene. Dernest ble det tydeliggjort gjennom DIGNI, norsk misjonsråd. Så valgte man å gjøre det slik at DNK og frikirkene stod sammen om dette. Disse har vært våre oppdragsgivere de siste tiårene.
-KN er den største og viktigste operative virksomhet i Norge sammen med Bibelselskapet, hvor kirkene står sammen om noe. Det er veldig viktig når vi er ute i verden, at vi er trosbaserte og økumeniske. Det at vi står sammen i Norge åpner også dører ute i verden. I Etiopia er situasjonen grufull, men vi er i stand til å hjelpe flyktninger som har flyktet over grensen til Sudan og Sør-Sudan. I Etiopia som er et land hvor det er både kristne og muslimer er kirkene veldig viktig. Vi har tilgang til Tigray gjennom kirkene, både lutherske kirke og ortodokse kirke. I Tigray har den ortodokse kirke en spesielt sterk posisjon. Nettopp fordi vi er økumeniske av natur og har en økumenisk forankring i Norge, så får vi muligheter og nøkler til å gjøre en jobb ute som andre aktører ikke har. KN sitt komparative fortrinn er det en skal gå etter. Det er der vi har tilgang fordi det er der vi er. Da er vi komplementære.
- Hva vil du trekke fram som det viktigste ved årets fasteaksjon?
- Dette året har virkelig fått demonstrert hvor avgjørende viktig det er med tilgang til vann og gode sanitære forhold. Det er det eneste vi har å beskytte oss med: God hygiene, såpe og vann. Det er tema for fasteaksjonen Vann til folket. Det er 785 millioner mennesker i verden som mangler tilgang til rent vann. Mange steder må man klare seg med 5 liter vann i døgnet eller mindre. I Norge bruker vi i snitt 160-200 liter vann i døgnet. Vi ser hvor avgjørende vann er. Vann forandrer det meste. Tilgang til vann forandrer menneskers liv og regioners liv.
- Hvorfor skal kirkene delta i fasteaksjonen?
- Kirkene er KN sine oppdragsgivere. I fasteaksjonen får kirkene en mulighet til å ta bidra praktisk i oppdrag rundt i verden. KN er kirkenes forlengede arm ut i verden. KN er i Beirut med penger fra fasteaksjonene, da er kirkene i Norge samtidig representert. Når vi slipper til i Tigray med akutt nødhjelp i en krise som vi alle fortviles over, så er kirkene i Norge der. En krone til fasteaksjon kan man gange med ni, fordi det utløser langt større midler fra de store institusjonelle giverne som EU, Norad osv. En god investering, og en hjelp til å ta verden inn i menighetslivet. Gi medlemmene og menighetene en mulighet til å handle. Det handler om å gjøre fasten til en formidling av gode nyheter til de fattige.