Festreise til Dongshi

Første gang jeg besøkte Taiwan var i forbindelse med forarbeidet til boken "Med hele hjertet", en bok om familien Tidemann Johansens misjonsarbeid gjennom tre generasjoner. Den gangen kom jeg direkte fra Kina med spennende opphold i Xian og Ankang. Jeg tenkte den gangen at Taiwan ville bli en nedtur etter opplevelsene i Kina. Det ble det ikke. Møtet med de kristne i Dongshi ble et sterkt møte med levende kristne som i all hovedsak kom fra en ikke-kristen bakgrunn. For første gang forsto jeg virkelig hvilket pionerarbeid misjonen på Taiwan var. Det var derfor med store forventninger jeg etter åtte år vendte tilbake i høst i forbindelse med 50-års jubileet for kirkebygget i Dongshi. Denne gangen i følge med en gruppe engasjerte Taiwan-venner fra Norge, og med Nora Margareth Gimse og Johan Tidemann Johansen som turledere.

Innsamlingsaksjon

Med på veien hadde jeg fått med et oppdrag fra Vårt Land om å skrive noe for dem om kirken i Dongshi, ettersom den ble bygget etter en fantastisk innsamlingsaksjon i avisen i 1967. Det visste selvfølgelig ingen i redaksjonen i Vårt land noe om i dag, men da de ble gjort oppmerksom på det ble de kjempeinteressert. (Dog ikke så interessert at de faktisk klarte å få sendt med en gave til kirkejubileet, selv om de hadde de beste intensjoner om å gjøre nettopp det.) Noen timer i Vårt Lands arkiver ga meg mye spennende stoff om innsamlingsaksjonen den gangen. Den varte bare i seks uker, og innbrakte 176 000 kroner. I dagens verdi tilsvarer det over 1,7 millioner. I de gamle listene som ble trykket over givere, finner vi mange kjente frikirkenavn - og mange som fortsatt lever i dag. De husker kanskje innsamlingsaksjonen de var med på den gangen.

Jubel og omfavnelser

Taiwan ble på 1500-tallet gitt navnet Formosa av portugiserne, som var de første europeerne som besøkte øya. Formosa betyr den vakre øya. Og Taiwan er vakkert og grønt og frodig. Men aller mest er kystområdene fra nord til sør svært tett befolket. Store deler av Taiwan består av lite beboelige fjellområder, dermed må de 23 millioner innbyggerne bo på slettene mot kysten i vest. Dongshi ligger nær opp til fjellene. Det gjør også at mange hakka-kinesere bor i byen og i dalen innenfor. Hakkaene er et av verdens minst evangeliserte folkeslag med bare 0,4 % kristne. De har sitt eget språk og bor spredt omkring i Kina, Indonesia, Malaysia, Singapore, Thailand og på Taiwan. I menigheten i Dongshi er det mange hakkakinesere. Det gjelder blant annet Wang og Chang som mange nordmenn har stiftet bekjentskap med og har bodd hjemme hos. På begge mine besøk i Dongshi har jeg hatt privilegiet å få bo i deres hjem, i 14. etasje i Dongshis høyeste boligblokk. Gjestfrihet preger de kristne - og folket - i Dongshi på en måte som er vanskelig å tenke seg i Norge. Da vi ut på kvelden ankom menigheten, godt forsinket, ble vi møtt med jubel og omfavnelser. I kirkens nyoppussede underetasje var det dekket med de lekreste varmretter som Østen har å by på. Her var det bare å gi seg over.

Sterkt vitnesbyrd

Måltidet ble imidlertid overgått av minst to andre måltider seinere i programmet; kirkemiddagen etter jubileumsfeiringen på søndagen, og måltidet som rørleggerens kone (og her må navn gi tapt) vartet opp med i sitt eget hjem for alle 35 fra Norge pluss en god del taiwanere i tillegg. Og det hører med til historien at rørleggeren og kona selv ikke er kristne, men de ville bare vise sin overveldende gjestfrihet på vennene fra Norge. En annen ting som kanskje vil overraske er det gode humør som preger de taiwanske kristne. Her var det mye latter og humor, både i og utenfor møtene. Kanskje kan menighetens koreanske pastor Hudson Son, som har vært på Taiwan i 14 år, ha bidratt til dette. Selve jubileumsdagen ble en minneverdig opplevelse. På gudstjenesten ble Changs 61 år gamle bror døpt. Dåpen ble foretatt av Johan Tidemann Johansen. Og den ble etterfulgt av et langt vitnesbyrd om hvordan broren gjennom årene var ledet fram til det som nå skjedde. På gudstjenesten hadde også pastor Son intervju med representanter for alle generasjoner som var aktive i menigheten, fra ti-år til ti-år. Det er flott å se hvor mange unge som deltar i menighetens arbeid. For meg virker det som om dette arbeidet har vokt siden sist jeg besøkte Dongshi. Og mange av de unge kommer fra ikke-kristne hjem. Mye mer kunne sies om menighetens arbeid. Ikke minst den diakonale innsatsen, både overfor funksjonshemmede og eldre, er formidabel. Jeg tror ingen som var med på denne turen forble uberørte av det de fikk oppleve. Det er et sterkt vitnesbyrd om at Frikirkens misjonsarbeid har båret rik frukt. Nå står de stødig på egne bein, men for menigheten i Dongshi er forbindelsen til Norge viktig. Den bør også være viktig for oss. Jeg anbefaler alle som i framtiden har anledning til å være med på reise dit om å benytte anledningen. Det er både trosstyrkende og utfordrende. For vi har mye å lære av deres engasjement for Kristus og sine medmennesker.