Frikirken og lærespørsmål

Frikirken og lærespørsmål

Debatten er i gang og skarpe synspunkter kommer til uttrykk, og dette skal håndteres av kirkesamfunnet og våre ledere. Jeg vil først takke vår kjære synodenestformann for hennes ærlighet og modighet, og for å ta vare på sin egen integritet. Det står det virkelig respekt av i vår tid! Hennes uttalelser gjør det mulig for frikirkefolk å ta del i en nødvendig debatt om vår kirkes lære om samliv generelt og homofilt samliv spesielt. Schiager Topland skaper med sine synspunkter et legitimt rom for brytninger og uenighet i et så viktig spørsmål som samliv. Det er en toppleder verdig.

Det er spesielt tre ting som opptar, og delvis bekymrer meg når lærespørsmål kommer opp til debatt: Det ene er utsagn om at det skapes uklarhet om kirkens lære når noen sier de ikke er så sikker, eller går lenger og sier de vil ha en endring. Men sånn er det jo ikke! Frikirkens lære i enhver sak står fast inntil en ny er lovlig vedtatt av vår Synode. Hvis det var slik at frikirkens lære blir uklar bare en pastor gir uttrykk for en del nye refleksjoner, ville det jo være komplett umulig å stille spørsmål ved vår lære, av frykt for reaksjoner vi ikke vil nevne engang. Tvert om, læren står fast, mens den diskuteres, til en eventuell ny er etablert. Grunnlaget for vår kirkes lære må til enhver tid etterprøves. Dessuten kreves det et kvalifisert flertall i Synoden for å endre læren. 

For det andre; hva slags kompetanse og hvilke perspektiver trengs for å belyse det nye fenomenet homofilt ekteskap? Det blir viktig at en eventuelt nytt utvalg blir sammensatt med både teologisk og etisk kompetanse. For 40 – 50 år siden var det strengt tatt nok med bare teologisk kompetanse for å se på tekstene og tolke disse. I dag står vi overfor helt nye spørsmål, siden samtiden har skilt lag med oss i Frikirka: to av samme kjønn erklærer hverandre trofast kjærlighet, og går på rådhuset og blir lovlig gift. Derfra kommer de tilbake til vår menighet og vi aner ikke hva vi skal si og mene. Skal vi fordømme relasjonen og den påståtte kjærligheten og trofastheten, eller skal vi oppfordre de til å skille seg? Skal vi sterkt anbefale de å velge å leve i sølibat (noe vi heterofile aldri må til å ta stilling til)? Hva med familiene til dette paret, som også er medlemmer hos oss, skal vi anbefale overbærenhet, fordømmelse eller aksept? Hvilke tjenester kan de gå inn i, osv.? Det er mange etiske problemstillinger som nå utfordrer oss som enkeltpersoner, enkeltkristne og som menighet og kirkesamfunn. Det er opp mot denne nye virkeligheten vi må se på de nytestamentlige tekstene på nytt, i lys av systematisk teologi og ulike etiske perspektiver, og finne våre svar som kirke.

Og for det tredje; det er for gjort når uenighet i viktige spørsmål oppstår, å hevde at dette spørsmålet et bekjennelsesspørsmål. Dette er et utsagn og en påstand en skal være ytterst forsiktig med å hevde. Både i nåtid og ikke minst i ettertid, er det problematisk og gjør ting unødvendig vanskelig for oss å snakke sammen. Det gir makt og skaper avmakt, og det gir ikke minst inntrykk av at fasiten finnes og eies. Historien bør ha lært oss at når vi ser ting i ettertid, lurer vi ofte på, «hvordan var det mulig»? Tenk tilbake på den heftige debatten Frikirken hadde på sekstitallet om kvinners stemmerett. Sterke ord ble brukt den gangen. I dag er det vel ingen som reflekterer over dette. Hvis seksuell orientering og menneskers samliv skal være et bekjennelsesspørsmål, ja da har vi beveget oss langt bort fra korset som samler oss, fra dåpens nåde og nattverdens tilgivelse. Vi må spørre oss hva som er den kristne kirkes mandat og eksistensberettigelse, og om hva slags kirke vi ønsker å være og bli oppfattet som i framtiden. Det er riktig og viktig at Frikirka har en lære om samliv, men den må ikke være slik at vi fjerner oss for mye fra den tid vi lever i, og som vi vil forkynne evangeliet inn i!

Torbjørn Nordvoll

Eldste og påtroppende pastor i Levanger Frikirke