De fleste aktive kristne i Norge har ifølge en bred undersøkelse, sex før ekteskapet. Blir det riktig av den grunn?
12.september ble en spennende artikkel publisert i Tidsskrift for Samfunnsforskning. ”Guds grep. Kristendom, sex og samliv”. Sosiologiprofessor Willy Pedersen har ledet en bred undersøkelse hvor de har fulgt 2600 ungdommer fra de var i tenårene til de nå er i 30-årene.
I artikkelen belyser Pedersen sammenhengen mellom kristent engasjement og senere seksualatferd og samlivshistorie.
Undersøkelsen viser at en betydelig del av norske ungdommer har et forhold til kristen tro. Dette påvirker også deres seksuelle adferd. Der er altså en forskjell også på dette området mellom dem som har kristen påvirkning, og de som ikke får det.
Snaut 10 prosent av befolkningen betegner seg som aktive kristne. Blant disse igjen er det 10-15 prosent som venter med samleie til ekteskapet.
Dybdeanalyser viste at kristne venter med seksuell eksperimentering i tenårene, de onanerer sjeldnere, har sin samleiedebut seinere, de har færre seksualpartnere, de utsetter å få seg kjæreste, de velger ekteskap fremfor samboerskap.
Dette var nedslående lesning vil nok en del si. Andre vil nok mene at denne undersøkelsen viser at Frikirken og andre kirker må endre sitt syn på sex før ekteskapet, samboerskap osv. Skal vi være en relevant kirke for dagens mennesker, må vi ikke komme diltende 20-30 år etter de andre i slik spørsmål.
Personlig ble jeg ikke så nedslått av undersøkelsen.
I vår kultur hvor absolutter og autoriteter er nedkjempet og erstattet med ”min personlige sannhet” og en ekstrem autonomi, er det nesten oppsiktsvekkende at såpass mange greier å stå imot det enorme presset til å leve ut en grenseløse og uforpliktende sex.
Vår tid likner mye på den kultur som de første kristne levde i og som Paulus og de andre apostlene stod midt i og kjente utmerket godt.
De valgte ikke tilpasning eller tilbaketrekning. De gransket skriftene, de lyttet til Guds åpenbaring og de fremsto som en livsbejaende og livsbevarende motkultur.
Vi skal på samme måte kjenne vår tid og vår kultur, og vi skal granske skriftene.
Jeg greier ikke å se at et samlet skriftmateriale gir oss grunnlag for å endre det grunnleggende syn om at det seksuelle samlivet hører hjemme i ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Jeg har ikke møtt en overbevisende tolkning av skriften som sier at Gud velsigner sex før ekteskapet eller utenfor ekteskapet.
At det er vanskelig, at presset er stort og at lystene er sterke, det har vi alle erfaring med. At noen faller for fristelsen og faller i synd, overrasker ingen av oss. Hvem er uten synd?
Men derfra å trekke slutningen om at siden dette er så vanskelig og fordi så mange faller, må vi modernisere og si at det er som galt skal bli rett, er for meg helt uforståelig.
Tenk bare hvordan det skulle gå ellers i livet. Vi sier jo ikke at siden de fleste har baktalt andre, så er baktaling ikke lengre synd. Vi sier jo heller ikke at siden alle sjåfører en eller annen gang har kjørt for fort, så er det ok å bryte fartsgrensene.
Når vi faller i den ene eller andre synd, kaller Gud oss til oppgjør, til tilgivelse, forsoning og nytt liv. ”Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer fra nå av.”
Det fatale skjer når vi etablerer oss i forhold som Gud ikke velsigner, at vi forsvarer noe Gud fordømmer, og at vi unnlater å formane, veilede og kalle til bot og omvendelse.
Undersøkelsen ansporer meg til med enda større frimodighet å forkynne og undervise hva som er Guds gode vilje for sex og samliv for alle mennesker.
Arnfinn Løyning