I påsken var BridgeBuilders deltakerne tilbake på samlet felt i Wadi Rum, Jordan. For mange var dette første gang de møttes etter den første delen i Norge i august i fjor, og det var nok en viss spenning blant både ledere og deltakere til hvordan det ville bli å møtes igjen, etter perioder med stor politisk uro i mellomtiden.
I påsken var BridgeBuilders deltakerne tilbake på samlet felt i Wadi Rum, Jordan. For mange var dette første gang de møttes etter den første delen i Norge i august i fjor, og det var nok en viss spenning blant både ledere og deltakere til hvordan det ville bli å møtes igjen, etter perioder med stor politisk uro i mellomtiden. I løpet av de tre fulle dagene i beduinleiren i ørkenen var vi blant annet på kameltur, jeep tur og en fottur, samt at vi hadde diverse undervisnings- og aktivitetsbolker hvor vi med utgangspunkt i Guds ord tok opp temaer som for eksempel våre personlige fortellinger versus Guds store og altomfattende fortelling i bibelen, identitet i Jesus og det å være et redskap for Gud i våre omgivelser. En av årets deltakere, Jon Olav Hjelde, som har gått gradene i Trondheim Frikirke, hadde følgende på hjertet etter å ha kommet velberget hjem:
- Jeg føler meg svært priviligert som har fått være med på BridgeBuilders. Bare det å bli kjent med alle disse flotte menneskene, deres kulturer og å høre deres historier har gjort inntrykk. Vi nordmenn fikk være vitner til hvordan sterke vennskapsbånd ble knyttet mellom israelerne og palestinerne til tross for konflikten og andre teologiske, politiske og kulturelle forskjeller.
Allerede den siste kvelden etter del én i Norge fortalte en av de palestinske deltakerne at hun tidligere hadde vært med på demonstrasjoner og kastet stein, og at hun nok ikke hadde kommet om hun hadde visst at mange av de israelske deltakerne på BB hadde vært soldater i Hæren. Men nå var hun likevel kjempeglad for at hun var der. Før var israelere for henne fremmede soldater som behandlet henne dårlig idet hun måtte krysse kontrollposter i sine egne hjemtrakter. Nå så hun derimot hvordan israelere kunne være gode venner, til og med brødre og søstre i troen! Under stjernehimmelen i Jordan fulgte deltakere fra begge sider opp med lignende vitnesbyrd med hvordan deres hat hadde blitt forvandlet til kjærlighet for menneskene på den andre siden.
Nest siste kveld i ørkenen ble helt uventet ganske dramatisk. En kontroversiell hendelse vekket sterke følelser hos flere av deltakerne. Både sinne og tårer var i spill. På grunn av de sterke relasjonene folk hadde bygget seg imellom var det imidlertid likevel fullt mulig å forsone seg og komme sammen igjen. Neste dag skulle man ikke tro det hadde skjedd noe kvelden før. Det ligger nok også litt mer i deres kulturer å kunne vise sterke følelser, for så å brått tilgi, men hadde denne hendelsen skjedd tidligere er det kanskje vanskelig å vite om vennskapene hadde vært sterke nok til å tåle det. Likevel kom det også kanskje noe godt ut av det; at deltakerne med større frimodighet turte å snakke om vanskelige temaer, og ikke bare om trivielle ting.
Når vi i Jordan kunne stå sammen i vår tro på Jesus gjennom bønn og lovsang, på tross av alle forskjellene, tenker jeg at det også må være mulig for ulike kirkesamfunn her i Norge å stå sammen om det vi har til felles.
Videre var det mange elementer fra undervisningen man kunne ta med seg videre i livet. Hvor viktig tilgivelse er for eksempel, det å lytte og hvordan man kan elske sine fiender istedet for å dehumanisere "de andre". Man kan fort glemme at de også er mennesker skapt av Gud, med sine historier, følelser og opplevelser.
Noen vil kanskje spørre seg om det er noen vits i å pøse inn masse ressurser i et prosjekt som dette. Om man forventer en varig politisk fredsløsning mellom palestinere og jøder gjennom BridgeBuilders kan man nok si at kritikeren har rett, og at dette kun er å se på som en dråpe i havet. Når det er sagt så er ikke en dråpe i havet helt ubetydelig, med tanke på for eksempel hvordan haien kan kjenne en dråpe blod i havet på en kilometers avstand. Som troende på Jesus er vi en minoritet, spesielt i Midtøsten, men også i Norge. Om et bevisst felleskap i troen blant nordmenn gir ringvirkninger i vårt samfunn, hvor stor betydning vil da ikke felleskap i troen på tvers av en konflikt ha? Den bagasjen deltakerne kommer med i form av historisk forståelse av konflikten, egne erfaringer og politiske synspunkt er store faktorer, men heldigvis overgås disse av vår fulle identitet som vi finner i Guds ord og Hans frelsesplan som hver den som tror får ta del i. Bibelens budskap gir tro, håp og visshet for framtiden for folkene både i Midtøsten og i Norge.