Den Evangelisk Lutherske Frikirke og Norsk Luthersk Misjonssamband har nå undertegnet en avtale med et tidligere misjonærbarn som i 2013 reiste et erstatningssøksmål mot organisasjonene knyttet til hennes oppvekst på Taiwan. Forliket innebærer at de to organisasjonene dekker kvinnens saksomkostninger mot at anken trekkes.
(Foto: Narve Jonas Nystøyl)
Den Evangelisk Lutherske Frikirke og Norsk Luthersk Misjonssamband har nå undertegnet en avtale med et tidligere misjonærbarn som i 2013 reiste et erstatningssøksmål mot organisasjonene knyttet til hennes oppvekst på Taiwan. I en dom fra Stavanger Tingrett, som ble kunngjort 10. oktober 2013, ble organisasjonene frikjent på alle punkt. Kvinnen anket denne dommen. Behandling av saken i lagmannsretten var berammet til november 2014, men nå blir anken trukket.
Organisasjonene er svært glade for at denne saken nå avsluttes. - Dette har vært en vond sak for alle involverte. Det er svært beklagelig at et misjonærbarn ble utsatt for overgrep på en av våre internatskoler. Samtidig har vi avvist at vi som organisasjoner har hatt et juridisk erstatningsansvar. Vi ønsket aldri noen rettssak.Derfor er vi tilfreds med at det ikke blir en videre behandling i rettsapparatet, heter det i en pressemelding fra Frikirken og Misjonsambandet.
Forliket innebærer at de to organisasjonene dekker kvinnens saksomkostninger mot at anken trekkes. I avtalen som nå er inngått fastholder organisasjonene at det fortsatt ikke erkjennes noe erstatningsansvar og at dommen fra Stavanger Tingrett dermed er riktig.
- Hvorfor har Den Evangelisk Lutherske Frikirke (Frikirken) og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) inngått forlik?
- Vi har aldri ønsket noen rettssak, og vi har tidligere gitt uttrykk for at vi gjerne skulle inngått et forlik. Å møte et tidligere misjonærbarn i en rettssal er vondt. Vi opplever det som en god løsning at vi dekker kvinnens saksomkostninger mot at anken ble trukket. Dermed er saken avsluttet, sier synodeformann Arnfinn Løyning.
- Men ble ikke dette et svært kostbart forlik?
- For oss har det vært viktig å fastholde at vi ikke hadde et erstatningsansvar. Men vi har også vært opptatt av å ivareta kvinnen. Nå betaler vi ingen erstatning, men dekker hennes reelle saksomkostninger. Vi opplever dette som en god løsning, sier Løyning.