Den Evangelisk Lutherske Frikirkes 115. ordinære synodemøte er konstituert.
Jarle Skullerud går av som synodeleder og vi gjengir her hans tale, i sin helhet.
Den Evangelisk Lutherske Frikirkes 115. ordinære synodemøte, Oslo 6.-9.juni 2024
Leders tale
Dirigenter, synode,
I år vil jeg begynne med å takke for samarbeid gjennom ni og et halvt år. Takk for tillit, forbønn, fellesskap, gode råd, konstruktiv kritikk, tydelighet og tilgivelse. Takk for samarbeid med ansatte på hovedkontoret, FriBU, misjonærene, tilsynsmenn og presbyteriestyrene, andre styrer og råd, menigheter og medlemmer i synodestyret, ikke minst Anne Mari som nestleder, og Marit og Geir Øystein i rollen som daglig leder.
Mye har skjedd disse årene, både i kirkesamfunnet og rundt oss. Vi opplever brytninger innad i Frikirken. Vi har sett ytterligere polarisering rundt i verden og her hjemme i Norge. Vi ser økende konsekvenser av forurensning. Krig er kommet nær oss, både geografisk og mentalt. Men vi ser også en økende religiøs søken hos mennesker, enten de søker innover i seg selv eller utover, for å finne mening med livet. Til denne situasjonen, i denne tiden, til denne verden er vi sendt. Vi kan ønske oss at ting var annerledes, at vi levde i en annen tid, men da flykter vi fra vårt kall, som kirke og som enkeltmennesker.
La oss huske Jesu bønn i Johannes 17
15 Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. 16 De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden. 17 Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet. 18 Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden. 19 Jeg helliger meg for dem, så også de skal helliges i sannheten.
Vårt oppdrag er å være kirke i vår tid, i vår kultur, med og blant menneskene i vår by, vårt nabolag – i verden. Følgende vitnesbyrd fra en ikke-troende om de første kristne i år 200 kan få være en utfordring og inspirasjon, et kall for oss:
«De følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og adferd for øvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring ... De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men må finne seg i alt som de var fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land.
De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. De elsker alle, og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og allikevel fordømmer man dem.»
Nå er det snart andres tur til å tjene kirkesamfunnet som leder og nestleder i synoden, og jeg vil allerede nå be dere ta dem godt imot. De fortjener å få tid og rom til å finne sin plass, uten å bli sammenlignet med meg eller andre (bortsett fra å si at de er mye bedre enn meg, da☺). Jeg tillater meg å be synoden, og resten av kirkesamfunnet, om å gi den nye ledelsen minst 100 dager før dere begynner å bedømme enkeltavgjørelser.
«Dere skal vise dem den største kjærlighet og respekt på grunn av den gjerningen de gjør.» sier Paulus om våre tilsynsmenn og hyrder.
Glimt fra vår kirke
La meg fortsette i vårt eget kirkesamfunn. For samtidig som vi har møtt mange utfordringer, skjer det også mange gledelige ting, og jeg har lyst til å trekke frem noen få eksempler.
I fjor fikk Alta frikirke fire nye medlemmer, da to unge par bestemte seg for å flytte fra Oslo og nordover. En historie som handler om et indre og et ytre kall. En menighet som har blitt bevisst på å være en sendemenighet, og en menighet som gir rom og tillit til de unge som kommer flyttende. Dette ønsker jeg at vi skal se mye mer av i årene som ligger foran.
Vi trenger mennesker som er villig til å flytte, for å plante nytt eller for å bidra aktivt i menigheter som trenger flere ressurser for å nå nye med evangeliet.
På FriBUs nettsider kan vi lese følgende fra julefest i Kristiansand frikirke, for unge voksne som er hjemme på ferie:
I benkene, på podiet og i kafeen yrer det av unge voksne, skravla går, stemningen er høy... for de fleste er det som å komme hjem. Dette er et lokale de har tilbrakt utallige timer i. Noen fra de ble døpt, mange fra de ble konfirmert.
Vi leser videre om raushet og åpne dører. Om hvordan ungdom har fått gå inn og ut av kirka, takket være en god ungdomspastor som så dem og gav dem tillit. Så følger drømmen, som jeg stiller meg helt og fullt bak:
Mitt ønske for 2024 er at ungdommene skal inviteres enda mer inn i kirka, det er utrolig hva de kan få til!! De må få oppleve mestring i å lede gudstjenester, være kirkevert, lede søndagskolen, spille på møter, dele vitnesbyrd og lede i bønn.
Generasjonspila er et godt bilde på hvordan vi skal fungere sammen i menigheten. Vi trenger hele pila for å treffe blink – alle generasjoner. Pilspissen, de unge, setter nye mål og strategier for å bringe evangeliet ut. Styringsfjæra, de eldre, sørger for stø kurs mot de målene de unge setter. Det kan de gjøre fordi de har livserfaring og mot, de tåler å være i bakgrunnen for å støtte og veilede. Pilstammen, mellomgenerasjonen, holder generasjonene sammen, støtter og hjelper de unge gjennom medvandring mens de selv fortsetter å vokse som disipler.
Flere av våre menigheter har satset bevisst på samlivskurs og andre måter å styrke ekteskap på. Den siste tiden har jeg hørt vitnesbyrd fra par som sier at dette kom i rett tid, og hjalp dem til å finne en god vei videre i samlivet.
FRIMAT er blitt et av Frikirkens største diakonale prosjekt. Synodestyret har sett dette arbeidet som svært viktig, og derfor satt av midler til en prosjektstilling hos FRIMAT, med tanke på å videreutvikle konseptet og hjelpe flere menigheter til å ta det i bruk. Flere menigheter har allerede kommet i gang, og jeg hører begeistrede medarbeider fortelle hva det gjør med dem, og hva det gjør med gjestene.
Det har vært en sterk opplevelse å besøke menigheter som rommer et stort mangfold av mennesker, og som tåler dem som de er. Jeg opplever at det er stadig flere som klarer å inkludere ulike mennesker med ulike utfordringer i livet, på en naturlig måte, som en hellig alminnelig kirke. Jeg har tenkt at dette fellesskapet kunne jeg oppsøkt på mine mørkeste dager, og jeg ville kjent meg velkommen.
Forrige fredag var jeg med på en vandring fra Nesjarmonumentet til Tanum kirke i Vestfold. Begynnelsen på en vandring arrangert av Normisjon, for å sette fokus på misjon og de over 300 misjonærene som er sendt ut fra Vestfold.
Da jeg skulle nå jubileumsmarkeringen på Moster, måtte jeg ta taxi fra Tanum til Larvik stasjon. På turen fortalte sjåføren hvordan det var å komme fra Syria til Norge for mange år siden, og at Stavern Frikirke hadde blitt redningen for dem, der de ble inkludert og fikk venner. Flott vitnesbyrd om hva menigheten kan være.
Flere av våre menigheter driver et godt arbeid for og med migranter og flyktninger. Noen menigheter har hatt norskkurs, språk kafé og oversettelsestjeneste på gudstjenestene i flere år. I Steinkjer har de startet «snakke norsk kafe», og mange av dem som kommer dit, kommer nå også på Gudstjenestene.
Vi ser også at noen menigheter har migranter i ledelsen nå, men her må det arbeides målrettet fremover. En menighet med et økende antall mennesker fra andre kulturer, trenger også at disse er representert i lederskapet.
Vi har ikke kommet langt nok for å styrke mangfoldet i våre fellesskap, heller ikke når det gjelder kjønnsbalanse i styrer og råd. Vi har gjort ulike forsøk, men må erkjenne at vi ikke har lykkes. Dessverre har dette også alt for ofte blitt kvinnenes ansvar å løfte frem. Slik skal det ikke være, og derfor må Frikirken ta tydeligere grep fremover.
Samlivsteologi
Spørsmålet om seksualitet og samliv er blitt en krevende sak for oss, og har utfordret fellesskapet. Det er fortsatt mye å si om dette, både om prosesser, metodikk, teologiske forskjeller og konsekvenser. Det overlater jeg nå til synoden å drøfte. Her skal jeg nøye meg med å si at det er legitimt å stå for en tradisjonell / klassisk lære om ekteskap og samliv, og også å mene at dette er et spørsmål som er av en slik karakter at en kirke ikke kan praktisere og lære forskjellig.
Det er også legitimt å ønske endring, og å ha andre meninger om hva som er rett lære om ekteskap og samliv. Og jeg vil også anerkjenne det oppriktige ønske om å følge Guds Ord og leve for Jesus, som jeg gjenkjenner på begge sider i denne debatten.
Som kirke er det vårt ansvar å granske skriften og søke Den hellige ånds åpenbaringer. Vi er satt til å forvalte dette ansvaret på en måte som ærer Gud og bygger hverandre. Ingen skal bli latterliggjort for sin overbevisning eller sine refleksjoner i vår kirke, ikke i denne saken og ikke i andre saker.
Jeg vil også be dere som enkeltpersoner og menigheter, om å ikke ta forhastede bestemmelser etter årets synodemøte. La oss gi den nye ledelsen og hverandre tid.
Økumenikk
Frikirken har fått være en viktig bro mellom den norske kirke og frikirkeligheten i Norge gjennom mange år. Vi var pådriver for et felles kristent råd i Norge, og vi har hatt sentrale roller i Norges Kristne Råd helt fra starten.
Vi var tidlig ute med å drøfte medlemskap i det lutherske verdensforbund, og vår egen Sigurd Aske hadde flere viktige roller i Det lutherske verdensforbund på 60-tallet. I inneværende 6-årsperiode har vi et fast rådsmedlem, Øystein Samnøen.
Frikirken må aldri bli seg selv nok, men aktivt søke samarbeid med andre kirker, i Norge og ute i verden. Vi er en svært liten og ung kirke, og vi trenger impulsene fra kirker som er eldre og større enn oss, men også fra bredden av kristenheten. Vi har også noe å bidra med, og det kan vi med frimodighet løfte frem i Norge og ute i verden. De siste årene har flere kirker ønsket å lære mer om vår kirkeordning, vårt fokus på familier og vår misjonsstrategi.
Misjon og situasjonen i verden i dag
Misjon har stått sentralt i Frikirken siden starten, men også vært årsak til debatter og uenighet. I dag har vi et tydelig fokus på de minst nådde i verden, vi er fleksible når det kommer til hvem vi samarbeider med, og vi har et tettere samarbeid mellom ytremisjon og menighetsarbeid og menighetsplanting i Norge.
De siste årene har det igjen blitt avdekket en mørk skygge over deler av misjonshistorien, særlig knyttet til misjonærbarn i NLM. I dag er det ikke vanskelig å forstå hvilke traumer det kan ha påført barn å bli skilt fra sine foreldre, og plassert på internat i ung alder. Vi har forsøkt å møte våre misjonærbarn med et ønske om å lytte, lære og hjelpe. Og vi tror at de som har henvendt seg til oss, har fått god hjelp. Likevel kan det være noen som ikke tør ta kontakt, eller som ikke vil være til bry. Når organisasjonen «Sendt bort» nå er etablert, og de har kommet frem til en handlingsplan i samarbeid med NLM, er det derfor naturlig at også Frikirken ser på muligheten for et samarbeid med «Sendt bort». For noen kan det kanskje være lettere å ta kontakt med en tredjepart i første omgang. Uansett; vi ønsker å lytte til våre misjonærbarn sine historier og vi ønsker å hjelpe der det er ønskelig.
Her vil jeg også si noe om krigene som herjer. Mye er skrevet, og sterke ord brukes. Også som kirke kan det være lett å henge seg på politikernes tilsynelatende enkle løsning. Send mer våpen, angrip Russerne for å stoppe urettferdigheten. Det høres tilforlatelig ut. Selv er jeg ikke pasifist, og jeg er glad for at Frikirken har pastorer i Forsvarets tros- og livssynskorps, men dette må ikke hindre oss fra å snakke sammen om hvilken rolle kirken skal ha i krig. Vi trenger å snakke mer om Kirken som fredsbevegelse, hva det dobbelte kjærlighetsbudet betyr når krig herjer, vern om menneskeliv og menneskeverdet. Salig er den som skaper fred, sier Jesus i Bergprekenen.
Frikirken har et betydelig engasjement i Midtøsten gjennom våre partnere både i Israel og i Palestina. Den pågående krigen understreker igjen at både politiske ambisjoner og religion spiller sentrale roller i konflikten. For å legge til rette for dialog er forståelse av religion og arbeid for å fremme retten til religionsfrihet for alle avgjørende. Det siste året har Frikirken intensivert sitt fokus på religionsfrihet som en menneskerettighet og nylig blitt medlem av Nordic Ecumenical Network on Freedom of Religion or Belief (NORFORB). Vi fordømmer enhver form for antisemittisme og all aktivitet som krenker menneskeliv uansett hvem krenkeren eller offeret er. Vi må fortsette å be for våre søsken i troen, både i Palestina og Israel.
Hva fikk vi gjort?
Når jeg oppsummerer disse drøye ni årene, er det lett å tenke på alt vi ikke fikk gjort, eller det jeg gjerne skulle sett at vi gjorde annerledes. Jeg har etter beste evne forsøkt å gjøre opp underveis, lytte til andres innspill, jobbe for konsensus så langt det lar seg gjøre, men også sette retning og ta beslutninger når det har vært nødvendig.
Vi har i praksis redusert menighetstilskuddet ved å holde det på ca samme kronenivå i 9 år. Dette fordi synodestyret mener at det først og fremst er lokalt vi er kirke. Vi ser likevel at det ikke er bærekraftig å fortsette å holde tilskuddet på samme nivå dersom et hovedkontor skal tilby de samme fellestjenestene. Jeg ser det som nødvendig med en bredere drøfting av dette i kommende periode, ikke minst med tanke på de nye krav som stilles til oss fra myndighetene, om felles rapportering.
«Tro på hjemmebane» har endret flere av våre menigheter de siste årene. Takket være det gode samarbeidet med FriBU har vi fått ressurser og hjelp i endringsprosesser gjennom læringsnettverk. Dette må fortsatt ha et tydelig fokus i årene som ligger foran.
Horisont lederprogram har vært en viktig satsing med tanke på å utruste og å gi ansvar til unge. Det har også vært et nødvendig redskap med tanke på rekrutering til lederroller og ansettelser. Det er gledelig å se at vi har fått flere yngre inn i ulike lederroller.
Læringsnettverk er blitt en tjenlig metodikk som skaper synergier mellom menigheter, og mellom menigheter og hovedkontor.
Vi har gjennomført to VIDERE lederkonferanser, med svært gode tilbakemeldinger og stor oppslutning. Det arbeides fortsatt med justeringer for å finne den beste formen på arrangementet, og neste år arrangeres den tredje konferansen før det foretas en større evaluering.
Sommerfestivalen i Stavern videreutvikles og bygges opp igjen etter to års pause under Covid, og med navnet VIDERE Sommer og økt samhandling, bygger vi en tydeligere sammenheng mellom våre to viktigste årlige arrangement.
Jeg er også glad for at vi denne perioden har:
Revidert «Vern om lære og liv» og endret navn til «Omsorg for liv og lære»
Utarbeidet samarbeidsavtale med Gå Ut Senteret.
Overtatt Kristiansand folkehøyskole.
Opprettet fagråd for misjon.
Arbeidet aktivt for å få en ny generasjon ledere på plass i menighet og synode. Vi har blant annet fått en vesentlig yngre gjennomsnittsalder på hovedkontoret.
Men størst av alt; vi ser mennesker bli frelst og lagt til menighetene våre, vi opplever unge mennesker, med et indre kall, ta kontakt med tanke på misjonstjeneste og menighetsplanting
Mye godt har skjedd, men jeg er sikker på at vi kan mer. At Gud vil bruke Frikirken til å nå mange flere. Da må vi ned på kne igjen. Vende oss mot den hellige. Be om å få være med på det han gjør i vår tid. Vi trenger å bygge en disippelkultur, der mennesker både følger etter og går foran. Der det blir naturlig å vitne om Jesus og lede andre mennesker til tro i vår hverdag. Der vi alltid tenker ett steg videre. Vi planter et nytt fellesskap, som helt fra starten skal ha som mål å starte enda et nytt fellesskap. Dette må bli en del av kulturen vår. På samme måte som en nyfrelst, ikke kan vente med å fortelle videre, må også våre fellesskap kjenne den samme gleden over å få starte nye fellesskap.
Givende mangfold
Vi er et mangfoldig fellesskap, men hvor forskjellige skal vi tåle å være? Dette er vel ett av de store spørsmålene vi brynes på for tiden, men det er ikke noe nytt. Frikirken har stått i flere brytninger i sine snart 150 år. På 50- og 60-tallet var det stemmerett for kvinner, og spørsmålet om det var rett å ta imot statsstøtte til Fredtun. I 1949 ønsket flere unge endringer i evangeliseringsarbeidet. De etterlyste mer målrettet arbeid for å nå nye med evangeliet.
Og både på 60-tallet og på 80-tallet var det en viss uro over en ny generasjon ledere i et fremoverlent synodestyre. Nye ideer ble satt i verk uten forankring i synoden, og generasjonsmotsetningene ble så store at i 1967 ble temaet «Om å forstå hverandre» satt på programmet på predikantmøtet.
Det er fortsatt mitt ønske at generasjonene skal lede sammen, ikke etter hverandre. Her hviler et stort ansvar på synoden når vi kommer til valg. Ikke la en generasjon fortsette å lede alene.
Ulik profil på menighetene rundt i landet har gjort at vi flere ganger har spurt oss hva Frikirken er og skal være.
Er Frikirken en lavkirkelig vekkelsesbevegelse eller er den en kirke?
Dette spørsmålet ble stilt allerede like etter 2.verdenskrig, og har vært en pågående debatt på ulike måter gjennom hele Frikirkens tid. Og årsaken til debatten er kanskje nettopp at vi er begge deler. Forskjellene utfyller hverandre og skaper et mangfold av ulikheter vi finner rundt i landet.
Jeg tror fortsatt at Frikirkens styrke vil være vår fleksibilitet, vår vilje til relokasjon, til å tenke flere små fellesskap. Jeg tror også Frikirken må klare å kombinere to tradisjoner som lever sterkt i oss, men som menigheter og enkeltpersoner har lett for å velge mellom.
Vi må være en tydelig, disippelgjørende, nådegavestyrt bekjennelseskirke i vår kjerne, samtidig som vi er utadrettet, raus, folkekirkelig og åpen overfor samfunnet rundt oss. Her tror jeg vi kan finne veien for Frikirken inn i fremtiden.
Alpha og Omega
I helga markerte Norge at det var 1000 år siden Kristenretten ble satt av Olav Haraldsson på Moster. Mottoet for markeringen var Feire fortid – forme framtid.
En viktig markering av en avgjørende hendelse for at vi bygger samfunnet på de humanistiske og kristne verdiene.
Kronprinsen uttrykte at det er vanskelig for oss i dag å forstå fullt ut hvor stor betydning innføringen av kristendommen hadde for landet. Hvilke enorm endring av verdensbilde, samfunnsstrukturer og tankesett dette innebar. Og statsministeren utfordret kirken på tydeligere formidling av denne arven.
Neste gang synoden samles til ordinært møte, feirer vi Frikirkens 150årsjubileum. Da blir det også viktig å finne den rette balanse mellom å feire det som har vært – og å se fremover, og være med å forme fremtiden.
For å gjøre det godt, må vi ha de unge med oss. Vi må lytte til deres erfaringer, synspunkter og vurderinger. Vedtak som gjøres uten de unge, kan aldri bli noe annet enn midlertidig.
Tilbake til Moster og kristenretten. Hvor var det det hele begynte?
Det begynte med et menneske som «kom til seg selv», som den bortkomne sønnen. En plyndrer og kriger som fikk et møte med Jesus.
Det er flott og viktig at vi bygger samfunnet vårt på de verdier som er blitt utviklet ut fra Mostratinget, men vi må aldri glemme hva som kom først. Som kirke har vi et særlig ansvar for å løfte frem nettopp dette:
«Og det er det fyrste i lovane våre at me skal bøya oss mot aust og beda til den heilage Krist om godt år og fred,
at me må få halda landet vårt bygd og drotten vår ved god helse. Han være vår ven og Gud være ven åt oss alle.»
For det er dette det handler om, vår relasjon til Jesus Kristus, til hverandre, og til alle de som fortsatt ikke kjenner Jesus! Her må alt vårt arbeid, og hele vårt liv, begynne og slutte.
synodeleder Jarle Skullerud, 6.6.2024.