Les intervju med hovedtaler under årets Predikant og Arbeidermøte

Reimer er professor i teologi og missiologi ved Universitetet i Pretoria i Sør-Afrika. Han er menighetsgründer og forfatter av en rekke bøker. Han er også dosent ved det teologiske seminaret som evangeliske kirker i Tyskland har. Johannes Reimer er bosatt utenfor Köln i Tyskland. Under Landmisjonens konferanse startet Johannes Reimer med erkjennelsen om at ”all teologi er biografi. Ingen teologi er objektiv…”, slikt sett må Reimers uttalelser forstås ut fra hans livshistorie og erfaringer fra vekkelsesbevegelser i Europa og Amerika. Bare hans biografi har solgt i over 2 millioner eksemplarer, på 14 språk. Han har i tillegg skrevet mye teologisk litteratur.

Fangenskap og tortur

Johannes Reimer(56) vokste opp i Estland, av tyskættede foreldre. Selv ble han født i konsentrasjonsleir i Sibir. Som tyskætta ester, fikk han ikke gå på Estisk skole, men måtte gå på russisktalende skole. Dette var under  kommunisttiden i Estland, og som ungdom gikk hans vei også inn i kommunistbevegelsen. Foreldrene hans var ikke kristne. Så kom en kristen vekkelse i Tallin og Johannes kom til tro. Kristendom ble mer akseptert og kommunismen var på retur. Ni måneder etter at han ble kristen ble han fanget og anklaget for sin kommunistiske fortid. Han nektet også militærtjeneste i den røde arme. Dermed ble Johannes Reimer sendt to år i arbeidsleir, som straff. Her ble han torturert og var nær ved å miste livet.

Johannes hadde vært bokser i sin ungdom, og fangevokterne i arbeidsleiren moret seg med å slå til han. Annenhver dag slo de ut en tann til han ikke hadde egne tenner igjen. -Jeg holdt på å dø i arbeidsleiren. De slo meg, hånte meg og sa du må jo vende det andre kinnet til. Problemet var ikke å miste tenner, men det gryende hatet som vokste i hjertet mitt. I hjertet mitt slo jeg tilbake mange ganger… DET gråt jeg over! Jeg ba til Gud om hjelp. Gud gjorde noe med det hatet. Guds ånd gjorde noe der, forteller Reimer.

Nytt håp i Tyskland

I dag har han likevel mange fysiske senskader av tiden i arbeidsleiren. Tortur av øynene gjør at han innen 10-15 år regner med å bli blind. Ryggraden ble slått, fingre var krokete etter å ha blitt brukket. Det skulle smerte veldig å trene seg opp tilbake til et normalt liv, da han slapp ut i 1976. Da ble han og familien deportert ut av Estland. De så etter et nytt land. Tyskland åpnet døren for dem. Dit reiste han med sine foreldre. I tiden som fulgte begynte han på et teologisk seminar som en baptistkirke har i Tyskland. Han var en ivrig kristen og startet å smugle kristen litteratur til det tidligere-Sovjet. Han reiste som evangelist der og mange ble kristne. Han har sett tusenvis gi sitt liv til Kristus. Men få fant sin plass i en kirke etterpå. Han ledet Billy Grahams korstog i Moskva i 1990. – Det kostet mye penger. 46 000 ble kristne. Men hvor ble det av frukten? Undersøkelser viste at 10 personer ble værende i tradisjonelle kirker… Jeg så det samme skje gang på gang. Jeg var med på korstog i mange land men med samme resultat. Johannes Reimer klarte ikke å være med på dette lenger. Mange ble kristne, men ett år etter var det lite endring i menighetene.

Oppgjør med pietisme

Tar du avstand fra de vekkelsesaksjonene du har vært med på? - Aksjoner er ok hvis du møter forberedte mennesker. Men det er problematisk hvis man forkynner ”kom til Jesus, så løser det alle dine problemer. Da får de bare nye problemer…” Å gå fram på aksjoner har vist seg å ikke endre så mye i folks liv, kan gi et religiøst kick, men… - Få har kommet til kirkene etter slike aksjoner. Det er et stort dilemma. Dette gjorde at jeg begynte å studere Bibelen for hvordan man kan plante kirker. Ikke ved å stjele fra andre kirkesamfunn… Jeg ville finne opp en egen metode jeg skulle lansere, men ønsket å se i Bibelen hva det står skrevet om kirken som Guds rike på jord. Som nyfrelst hadde han blitt påvirket i sin pietistiske menighetssammenheng til å ta et klart brudd med sin fortid og hva den ”onde” verden representerte, med det resultat at han hadde mistet alle sine ikke-kristne venner i løpet av ett år… Pastoren syntes han hadde lyktes. Det mener Johannes Reimer i dag var fatalt. Og han tar et klart oppgjør med en pietistisk tenkning hvor man tok avstand fra den verden man lever i. Nå er hans hovedbudskap å omfavne verden. - Hvis ikke noe drastisk skjer, vil det ikke være protestantiske kirker i Tyskland og England innen 2040, mener Johannes Reimer. Skandinavia kjenner han for dårlig til å uttale seg om.

Verden er Guds sentrum

Johannes 3,16 er det viktige grunnlaget for hans budskap. ”For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv”. - Dette verset viser at verden er i sentrum for Guds oppmerksomhet; Verden setter agenda for kirken. Verden setter agenda for misjon! Johannes Reimer mener vi som kirker har hatt feil fokus. Vi har holdt på med fiske av enkeltmennesker.  Han mener Guds rike på jord, handler om noe mer. - Vi er kalt til å endre lokalsamfunn. Utbrede Guds rike i denne verden. – Til det trenger Han sin kirke. Gud vil at verden skal bli preget av Guds rike - Til det trenger han sin kirke. Vi skal endre samfunn, ikke bare enkelt-individer, sier Johannes Reimer til Budbæreren. Han har også skrevet flere bøker som omhandler dette store tema ”transformasjon/forvandling av samfunn”. - Det handler om inkarnasjonen ! Ordet ble kjøtt. Johannes Reimer snakker om transformasjons teologi. Er skapelsen begynnelsen eller slutten? - Guds ånd må være drivkraft i det vi gjør, ellers er vi kun preget av form. Ellers er det ingen som husker det du har forkynt. Teologien må oppmuntre til tro, ellers er det ingenting verdt. Det må ikke kun bli en filosofisk størrelse. Det må være en livgivende teologi, presiserer professoren. -Hvordan skal transformasjon av nasjoner skje, spør Johannes Reimer forsamlingen fra Frikirkens menigheter samlet i Drammen. - Det er et holistisk type oppdrag. Et nytt folk.Guds ord i verden er OSS. Greker for grekerne… - Hvordan skal du overbevise folk, hvis du ikke snakker med dem. Det krever dialog, ikke monolog. Ikke propaganda , da blir det kun proklamasjon… Vi må ha dialog og samarbeid med lokalmiljøet. Det gjør at jeg anbefaler følgende : Vi planter ikke kirker FOR folk, men sammen med folk !!

Inkludere lokalsamfunnet

På denne måten har Johannes Reimer og hans kirke plantet mange menigheter. Han ser på seg selv som en menighetsgründer som er med og starter menigheter, etter to-tre år ser han seg om etter nye muligheter. I hans helhetlige tilnærming til kirkeplanting og evangelisering, handler det om å leve og arbeide diakonalt. Han ønsker å spille på gode krefter i et lokalsamfunn og ser etter samarbeidspartnere som ønsker å gjøre noe godt i lokalsamfunnet, hva slags tro de har er ikke avgjørende. Han kommer med flere historier fra prosjekter han har vært med i for å understreke sin undervisning; -Vi startet en menighet med å kjøpe et hotell, uten penger. Vi ønsket å gjøre dette sammen med folk i lokalsamfunnet. Sosial interaktivitet. En slags frivillighetssentral. Et sosialt prosjekt. Folk ga bidrag, det meste fra vanlige folk. Lite penger kom fra kristne. På denne måten bygger vi sammen med folk i lokalmiljøet, forteller han. Man må være tålmodig, samtaler til tro kommer. -Plante frø. Skape initiativ, må se etter en ide, noe vi kan gjøre sammen, ikke for dem, men sammen med dem. Ikke bry deg om at de er muslimer, buddhister, sier Reimer og forsamlingen av Frikirkefolk lytter spent; -  Jeg er ikke redd for muslimer, men for kirker som ikke lenger er kirke… men foreninger. Vi driver for mye arbeid for våre egne medlemmer, blir isolert.-Vi har som protestantiske kirker, frikirker blitt dannet som protestkirker. På tide at vi definerer oss positivt. Vi har sett på misjon som proklamasjon, ikke som sosialt engasjement. Han mener dette fortsatt er en utbredt tanke i frikirkelige miljø. - Vi må se at misjon har to hender, evangelisering og sosialt arbeid. Vi må ikke separere mandag fra søndag. Se hele uka som helhet.

“Meklere”mellom Gud og verden

Johannes Reimer peker på bibeltekster som viser at menigheten omtales som en gruppe mennesker som er kalt til handling og ansvar.  -Et pietistisk syn på verden er å være først mulig tilbake til himmelen… hvorfor er vi da i den skitne verden, spør han retorisk. - Ecclesia er en lokal institutt, en lokal sosial aktør. En Guds lokale autoritet… -Med en gang vi er forsonet med Gud, vertikal relasjon, vil vi elske våre naboer, være forsonet med dem. Horisontal relasjon. Slik ser han oss som en del av inkarnasjonen. På samme måte som Jesus stod i mellom Gud og oss, skal vi stå mellom Gud og verden rundt oss. Vi må være ”meklere” (=Stå mellom) -Er vår menighet kjent for mekling mellom foreldre-barn, ektefeller, innvandrer-nordmenn?

Frykter ikke muslimer

Johannes Reimer utfordrer kristnes fordommer og frykt overfor omgivelsene.Han utfordrer kristne til å tilnærme seg muslimer på en ny måte, i en erkjennelse av at alle religioner har spor av noe godt. Han går langt i å omtale den kristne Gud som Allah, med en begrunnelse om at dette kun er en språklig betegnelse for ”Gud”. Han bygger bro, men er krystallklar i sin forkynnelse av Jesus overfor muslimer. Han bruker koranen og dens omtale av Isa(Jesus), som mer enn en vanlig profet. - Profeter kan ta feil sier koranen.  Isah tar aldri feil, står det. Dette har ført meg inn i interessante samtaler med muslimer, som har oppdaget noe nytt når vi har bedt i Isas navn. Jesus( i koranen Isa) svarer på en annen måte enn deres bilde av Allah, forteller Reimer, som har opplevd at mange muslimer har kommet til tro. - I en by hvor vi ønsket å bygge menighet, ville noen muslimer bygge en moske. Ingen i byen ville levere byggematerialer til dem. Vi kristne sa, vi skal hjelpe dere, vi gir dere materialene. Resultatet var at jeg ble invitert til innvielsen av moskeen. Jeg kommer kun hvis jeg får lov til å be i Jesu navn. Det var greit. Jeg ba. Vi har en god relasjon. Moskeen har sendt ”problematiske” muslimer til vår frikirke for hjelp. Der har de møtt dem. Resultat; 20 er blitt kristne og døpt. Imamen og kona ville delta på våre samlivskurs, i erkjennelsen av at ikke alt var som det skulle. Vi har gode relasjoner i lokalsamfunnet.  Jeg er veldig klar over den åndelige dimensjonen i dette, og vi kan ikke forvente at alt blir like fredelig framover. Men jeg frykter mer frafallet blant såkalte kristne, enn fra påvirkningen fra muslimer, sier professoren.

Troverdighet i lokalmiljøet

- I byen vi bor i nå er vi en gang i uken ute med menigheten og deler ut suppe og mat. Her er også mange muslimer med og deler ut og gir mat. Vi gjør ikke dette for å få en sosial image i byen. Det ville lokalsamfunnet gjennomskue fort. Du må holde ut lenge. De ser om du blir, om du er troverdig. Jeg har sett i menighetsplanting at det i gjennomsnitt tar to-tre år før det begynner å skje at folk kommer til tro. Har man som menighet ikke gjort noe i lokalsamfunnet før, men likevel hatt kirkebygg i et lokalsamfunn, kan det komme til å ta enda lenger tid. Gjennom eksemplene Johannes Reimer utfordrer han Den Evangeliske Lutherske Frikirke i Norge. Han kjenner ikke kirkesamfunnet på forhånd. -Slik jeg ser frikirker og kirkevekstbevegelsen, så har vi en tradisjon for å tenke at vi vil møte likesinnede i kirken. Vi drar ofte langt for å komme til vår kirke. Det er mange forståelige grunner til at folk pendler langt til nettopp denne kirken, familietradisjoner, teologisk syn, barnearbeid etc. Men jeg kan ikke finne bibelsk belegg for en slik tenkning, sier Reimer. -Vi må tenke ”territorier”.  Mange av våre menigheter har ikke tenkt på lokalmiljøet kirken er plassert i. Vi har ikke tatt noe ansvar for det geografiske området. Vi har bare vært opptatt av det som skjedde innenfor kirkeveggene og i huset der vi bor. Vi kommer ikke utenom kirkens berettigelse i et lokalmiljø, sier han. - Det største problemet med mange frikirkelige pastorer er at de er territorielt uavhengige. Det er ikke likegyldig HVOR du er pastor.  Mange er kun kalt til oppgaven, ikke stedet. For misjonærer er det vel ikke likegyldig til hvilket land de reiser til? Hvorfor skulle det være det for pastorer?

Johannes Reimer mener vi er ansvarlige for geografiske områder. Vi må derfor kartlegge behov i disse områdene, hvordan kunne man nå ut her? Ved å starte leksehjelp? Ved å ha et sykkelverksted? Et norskkurs? Matutdeling? Han oppfordrer til en kontekstuell analyse. Dessuten kan man se etter hvilke ressurser menighetsfelleskapet allerede har. Både nådegaver, men også språkkunnskaper, hobbyer, ferdigheter, materielle ting. Der kan man komme opp med mye kreativt, som kan bli en døråpner til lokalsamfunnet.  - Hvis vi har et mørkt område, trenger vi et lys. Lyset i ditt lokalmiljø, det er du og ditt fellesskap, sier Johannes Reimer.