Litt om ekteskap og kjønn

For noen uker siden ble jeg oppringt av en journalist som ville vite hva jeg mente om enkelte avisinnlegg der Frikirkens holdning til homofili ble aktualisert. Jeg prøvde å si to ting. For det første ville jeg få fram at vi står overfor to spørsmål, som ikke bør blandes sammen. Det kristne syn på ekteskapet er det ene spørsmålet, og vår holdning til mennesker med en homofil legning er det andre. Noen er usikre på hva jeg mener, så her er noen ord til mulig oppklaring. Mitt utgangspunkt er at vi ikke diskuterer ekteskapet. Det kristne synet på ekteskapet har vi nemlig slått uttrykkelig fast i vår liturgi for inngåelse av ekteskapet. Det synet er slått fast med aktiv bruk av sitater fra Bibelen, og liturgien står seg godt som bekjennelse til den ordningen skaperen har gitt oss. 

   Med tanke på lesere som ikke har lang fartstid i Frikirken, tar jeg meg den frihet å opplyse at jeg vært med i liturgisk arbeid i vår sammenheng i mer enn førti år. Med bakgrunn i en tradisjon som la liten vekt på ritualer, gikk jeg og andre gjennom hver eneste liturgi. Vi fornyet de vi hadde og skapte noen nye. Arbeidet var alltid utført i den hensikt å la Bibelen tale gjennom våre kirkelige handlinger. Det er nemlig en enkel sannhet at vi underviser best og klarest om dåpen når vi faktisk døper, og om nattverden når vi samles om Herrens bord. Og vår viktigste anledning til å formidle Bibelens syn på ekteskap, kjønn og samliv er når vi utfører en vielse av et brudepar.

   Vår kristne forståelse av ekteskapet har gjort at vi til nå har utført vigsel av brudepar innenfor rammen av norsk lov. Det kan vi fortsette med, så lenge våre lovgivende myndigheter godkjenner vår vigselsliturgi. Men hvis vi tilpasser vår liturgi og lære om ekteskapet til å omfatte likekjønna forhold, så avskaffer vi det kristne ekteskapet. For å få det til må vi nemlig fjerne samtlige sitater fra Bibelen om ekteskapet. Vi kan ikke sitere det Jesus sa om ekteskapet. Og vi kan ikke sitere Efeserbrevet der ekteskapet mellom kvinne og mann brukes som et bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten. Det vi sitter igjen med da, er et ekteskap som er tilpasset våre politiske myndigheters definisjon. Det blir et ekteskap uten skapelsens perspektiv over seg, enda så enkelt det er å se. Han som skapte mennesket, skapte oss til mann og kvinne. Han ga oss altså et kjønn og satte oss sammen i den ordningen Han ga oss. I den ordningen bekreftes og utvikles vår kjønnslige identitet i møte med den andre. 

   Så lenge jeg har fulgt med, har vi undervist konfirmanter om ekteskapet som en skaperordning. Den ordningen flytter vi inn i når mannen forlater sin mor og far, holder seg til sin ektefelle og de blir én kropp. Én kropp betyr blant annet at fra skapelsens morgen har samlivet handlet om to likeverdige parter. Det er nok å lese 1Mos 24 for å se Bibelens klare nei til tvangsekteskap.

   Det andre jeg ville si er at det er viktig at vi bruker litt tid på å samtale om hvordan vi ivaretar vårt ansvar som kristne og menighet for dem som strever med sin legning og identitet, er viktig. Og jeg tror vi må fortsette å si dette, ikke minst i møte med massemediene. Samtidig må vi gjøre det klart at det vi skal være for de som sliter med sin legning, det skal vi være uten å utslette vår kristne tro om ekteskapet. Det er nødvendig å respektere ei grense mellom to debatter. 

   Mange som har ført an i debatten om homofilt samliv, ser for meg ut til å ha hatt en klar målsetting hele tida: Samlivet mellom to av samme kjønn skal anerkjennes både juridisk og kirkelig som ekteskap. Juridisk er det nå gjennomført. Stortinget har brukt sitt mandat til å slå loven om partnerskap sammen med ekteskapsloven. Den kristne kirke kan ikke gjøre så mye med det. Vår oppgave er ikke å styre lovgiverne. Men vi kan og må si at vi har ikke fått noe mandat til å erklære to av samme kjønn for å være rette ektefolk.

   Kan vi være enige om dette utgangspunktet, vil det være både mulig og fruktbart å ta seg tid til å arbeide med andre sider av komplekset. Det mest nærliggende å begynne med er selvsagt hva bibeltekstene sier om homoseksualitet. Deretter følger alle de aspektene der vi som kirke viser at vi tar vare på mennesker som strever. 

   Jeg tror det er elementer som er viktige å utrede for våre menigheter. Noe er gjort. For eksempel er tolkningen av de aktuelle bibeltekster blitt gjort med forbausende høy grad av enighet. Vi må likevel slå fast hvordan disse tekstene forplikter oss i menighetslivet. Videre synes jeg vi bør få en utredning som viser hvordan våre etterkommere blir undervist om seksualitet og kjønn i skolen. Sannsynligvis er mye av denne undervisningen utfordrende for store grupper av innvandrere.

   Jeg mener det også er viktig å drøfte hvordan vi skal stå sammen med misjonskirkene i dette spørsmålet. At en så omfattende etisk sak blir behandlet og avgjort uten utblikk til andre kulturer oppleves som uansvarlig. Ikke minst i ei tid da flyktninger med bakgrunn i kristne kulturer i andre deler av verden kommer til oss i større mengder enn noen gang før.

   La meg til slutt si at jeg i inneværende periode har brukt mye tid på å legge til rette for en mer åpen drøfting av dette og andre etiske spørsmål, ved å være med på å skrive en gjennomgang av vår ordning for kirketukt. Jeg har vært med på å foreslå å legge vekk regelverket vi har. I stedet bør tukt utøves som en del av vår regelmessige forkynnelse, undervisning og sjelesorg. Da kan vi gi større rom for tålmodighet og omsorg med de som blir stående i et spenningsforhold til det menigheten bekjenner. La oss fortsette å snakke med innestemme i denne saka.

Birger Løvlie

Volda