Liv

- I Jula stopper vi opp litt. Men vi stresser kanskje mer enn vi stopper. Jeg nekter å la meg ta av stresset. Jeg vil bruke tida til å stoppe opp.

Men så har nå Liv Kjersti alltid vært litt i opposisjon til hva som er rådende. Midt i glitter og stas i et rikt land, er det mye som ikke er som det burde være. – Da jeg kom tilbake fra Kongo som misjonærbarn, stilte jeg meg litt utenfor samfunnet og betraktet det jeg så på som et kaldt samfunn. Jeg kunne ønske vi tok litt mer vare på hverandre. Jeg har alltid vært opptatt av kampen mot urettferdighet og det har jeg beholdt i meg. For meg er det urettferdig at vi ikke beskytter det sårbare menneskelivet i mors liv.

Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen bodde i Kongo i perioder fram til hun var 15 år. Etter hvert studerte hun til jordmor og ble fullstendig fascinert over mirakelet det er hver gang et barn blir født. – Jeg fikk øynene opp for den urettferdigheten det er i hvordan vi behandler barn i mors liv. I vår såkalte siviliserte del av verden skjer dette. I dag vet vi via ultralydbilder og film hvor avansert fosteret er. Etter tre uker slår hjertet…  Hva gjør vi med det vi ser? Jeg har valgt å gjøre en forskjell. Og jeg er heldig som får gjøre det i arbeidstiden.

Fascinert av livet

I stedet for en stor pekefinger har Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen et stort smil. Hun er rett og slett veldig fascinert over menneskebarnet. Det smitter. Hun har tro på positiv kommunikasjon, fremfor å være anti. – Det er vanskeligere å få folk med når man hele tiden er mot noe. Vi vil fremme fascinasjonen over livet…

Det har etter hvert blitt en bevisst strategi Menneskeverd jobber etter. Men for generalsekretæren startet det på jordmorstudiet.

- Ingen kan være med på fødsel uten å bli fascinert over hvilket mirakel dette er. Det er utrolig nesten, at de fleste barn er friske. Den fascinasjonen over det underet det er, har gjort noe med meg. Det handler om en takknemlighet over livet.

De to organisasjonene Norsk Pro Vita og For livsrett og menneskeverd ble i 2002 slått sammen til Menneskeverd. Siden januar 2004 har Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen vært generalsekretær i organisasjonen.

I Menneskeverds medlemsmasse, finnes mange ulike mennesker. Noen ønsker at man skal aksjonere som anti-abort-organisasjon, mens andre synes at det kristne uttrykket og språkbruken blir for sterk. Den Evangelisk Lutherske Frikirke er en av medlemsorganisasjonene som støtter arbeidet og enkeltmedlemmer tilhører Frikirken. Som Fru Thoresen selv. For ett år siden giftet hun seg med Yngvar Thoresen som tilhører Greåker Frikirke og nå er hun selv medlem i menigheten.

- De fleste medlemmene våre er jo kristne, og vi bygger på det kristne menneskesynet. Men vi argumenterer allmennetisk.

Som generalsekretær i Menneskeverd er hun med på mange møter og konferanser i kristen regi, egen regi og i ulike nettverk. Hun møter politikere, skriver leserinnlegg i aviser og kommenterer i debatter. Hver morgen har hun, informasjonsansvarlig og ungdomskonsulenten et nyhetsmøte.

- Ønsker du at folk som er enig med deg skal bli mer engasjert, eller skal du hjelpe noen til å se noe som de ikke allerede ser? Vi vil at nordmenn skal se at barnet i mors mage er like verdifullt som oss som er født.

Menneskeverd tilbyr saklig informasjon om ulike tema som de deler når de besøker skoler eller andre forsamlinger. De viser ultralydbilder. – Når folk får vite at etter tre uker så slår hjertet, vil det gjøre noe med deres holdninger. Tenåringer blir kjempefascinert av å se ”minimennesket” i mammas mage.

- Overalt hvor jeg snakker, kan det være en kvinne som har tatt abort. Også i kristne settinger. Jeg opplever ofte at kvinner kommer til meg etter et slikt foredrag. Flere sier de ikke kjenner seg fordømt av meg. Vi ønsker ikke å legge mer skyld på kvinner som har tatt abort, selv om vi er tydelige på at det er moralsk galt å ta et liv. Man kan møte folk med respekt og behandle dem på en bra måte, selv om de tar et valg som vi ikke synes er greit. Dette gir en nødvendig troverdighet for å bli hørt. Samtidig er jeg ikke redd for å være tydelig, sier Skjeggestad Thoresen.

Åpner dører

Hun merker at det har åpnet dører i fagmiljø at hun er jordmor. – Når jeg snakker om abort skaper det en nærhet at jeg selv er kvinne. Det må jeg innrømme. I abortdebatten er det lettere å bli satt på sidelinjen som mann.

Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen har ved sitt vesen understreket troverdigheten, seriøsiteten i debatten- og fascinasjonen over livet. Hun legger ikke skjul på at hun er skremt over at hun av og til hører om unge jenter i kristne miljøer som tar abort.

- I kristne miljø er det faktisk slik at noen tar abort fordi de vil holde oppe familiens ære… Jeg vil si det er en utfordring til kristne som har en høy profilering og store ord: Hvordan møter vi folk? Hva gjør vi rent praktisk når ei jente kommer til oss som er blitt uønsket gravid? Vi kan alle gjøre en forskjell. Vi kan alle være denne personen som stiller spørsmålet til kvinnen: Hva vil du? Jeg møtte ei slik jente. Hun hadde ikke fått det spørsmålet av noen andre. Presset var kun på at hun skulle ta abort. Når jeg spurte henne hva hun ville, var det tydelig at hun ikke ville ta abort. I dag er barnet syv år!

- Jeg drømmer om at det skal ryktes at i menigheten fikk disse jentene støtte og praktisk hjelp. Vi er for barnet, men vi er også for kvinnen. Det er viktig at ingen kan få beskylde oss for noe annet. Man er ikke mot kvinner og deres rettigheter, selv om man er mot abort.

- Jeg har et eksempel fra Vestlandet. Ei jente ble gravid og ville slutte å gå i den kristne ungdomsgjengen. Ungdommene samlet inn penger seg i mellom og kjøpte barnevogn og kom på døra med gaven som en overraskelse. Vi må praktiskere det vi snakker!  Det gjorde disse.

Livet blir av og til annerledes enn vi hadde tenkt. Hvor er du da?

- Mange studier viser at kvinnen føler seg presset til å ta abort. Senvirkningene etter abort og kvinners traumer, vet vi også mye om. Jeg møter mange av disse og jeg henviser dem til diakoner og sjelesørgere, forteller hun.

Organisasjonen Menneskeverd ser at i 2013 er det en ny åpenhet for å snakke om menneskeverd i ulike medier og kanaler. De jobber på lag med folk i ulike miljøer. Men abort er fortsatt tabu å snakke om. Sorteringsdebatten er mer ufarlig en selve abortdebatten. På samme måte som reservasjonsretten blir angrepet, blir spørsmål rundt abort angrepet. – Legers reservasjonsmulighet til ikke å skulle henvise til abort, er mer snakk om samvittighetsrett enn selve abortloven.

I 2013 vet vi også mye om barnet i mors liv. Ultralyd viser oss mye. For tidlig fødte barn kan reddes. Samtidig er aborttallene høye. Mer kunnskap om livet, har enda ikke fått ned aborttallene.

Menigheter med på laget

Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen drømmer om at menighetene skal være gode steder å være for jenter som ønsker å beholde barnet. Livet blir ikke alltid slik vi planlegger og tenker oss. Hun ønsker at vi kristne vil ta vare på de som har ekstra utfordringer.

Hun ser at mange menigheter ikke lenger snakker om abort og vanskelige tema fordi de er redde for å støte noen. Da går man inn i en ny fallgruve.

- Vi ønsker jo en større bevissthet i kristne menigheter… Den likegyldigheten som jeg opplever blant mange kristne ledere, er utfordrende. Man kan snakke om å ta vare på naturen, men vanskeligere er det å snakke om barnet i mors liv. Ikke bare snakke om utrydningstruede planter og dyr…Kristne spesielt har et ansvar i å stå opp for det sårbare menneskelivet. Vi er så redde for å støte noen og gjøre det vanskelig for noen som har tatt abort, at vi blir tause. Hva med å ha en ”Hyllest til livet –søndag”? Synliggjøre og stoppe opp litt og snakke om hva menneskeverd handler om. Jeg ønsker å få med folk i fascinasjonen over menneskelivet som er skapt så fantastisk.

Til de menighetene som ønsker å feire menneskelivet og ta opp Menneskeverd sine saker, sier generalsekretæren at materiell tilpasset menigheter er noe de må lage nå.

– Vi får ikke statsstøtte, vi driver kun ut fra medlemskontingent og offergaver. Vi håper at en ny regjering eventuelt skal kunne gi oss prosjektstøtte, sier hun og ser at også her må hun ”lobbe” for det sårbare livets kår. Kanskje kan hun klare å engasjere våre beslutningstakere til å ta et aktivt skritt for å styrke menneskeverdet. Det er tross alt livet det handler om. Men først er det jul.