2022. Luther om Ekteskapet

Del 3: Hva sier Guds ord om ekteskapet? Hva sier Martin Luther om ekteskapet?  

Noen ganger høres det ut som Gud innstiftet det kristne monogame ekteskapet, i menneskets første historie. Men når vi leser om patriarkenes liv, så ser vi at de innrettet sine liv etter datidens skikker. Martin Luther skriver i skriftet «Til den kristne adel», skrevet til det allmenne prestedømme:

• Ekteskapet har vært fra verdens skapelse, blant vantro og troende 
• Fedrenes ekteskap var ikke mindre hellige enn våre

Når vi snakker om luthersk lære i forhold til ekteskapet, leser vi om Luthers oppgjør med den katolske kirkes sakramentslære, der ekteskapet er ett av syv sakramenter, det vil si et møte der Gud ved sitt ord, har lovet at hans nåde blir gitt.

Vi som er en luthersk kirke, og som skal stå for luthersk lære, må først se hva Guds Ord sier om ekteskapet og så se hva vår kirkefader Luther sier om ekteskapet.

Det står ikke i grunnteksten i 1 Mos, 26 og 27, at Gud skapte en mann og en kvinne, det står at han skapte, ha-adam- mennesket, og Gud sa: La oss skape hankjønn og hunkjønn i vårt bilde og han velsignet dette. Denne første spire av menneskeheten var basert på en mannlig og en kvinnelig bestanddel, som formerte seg, og dette velsignet Gud. Senere leser vi at han skapte ADAM, det første menneske, av jordiske materialer. Så skapte han EVA.

Hva sa Jesus? Jo, at mann og kvinne skal være ett, en ny enhet, en ny familie og en ny slekt (ætt), og de skal forlate det de kom fra. Det monogame ekteskapet var vanlig på Jesu tid.

Hva så med Luther? Han så på ekteskapet som noe verdslig, som tilhørte det verdslige regiment, en politisk og økonomisk måte å ordne samlivet på.

I «Skriftet om kirkens babylonske fangenskap» 1522, tar Luther ett oppgjør med pavekirkens syv sakramenter og avviste at ekteskapet var et sakrament. Han mente det var en borgerlig avtale mellom et par, som skrev under på en ektepakt. Samtidig understreket han at ekteskapet var Guds gode ordning for menneskene.

Luthers bryllupsritual foregikk først utenfor kirken, i full offentlighet. Her sa brudeparet ja til hverandre og ble erklært som rette ektefolk. Så gikk de etterpå inn til gudstjenesten, som avsluttet med velsignelsen.

Martin Luther sier i «Skriftet om kirkens babylonske fangenskap» 1522:   

• Ekteskapet som et sakrament, er helt uten støtte i Skriften. Ekteskapsinngåelse som tegn, kan ikke være et sakrament, fordi tegnet er ikke guddommelig innstiftet.
• Det fins ikke et guddommelig løftesord, et tegn som vi skal tro på og henvise til, for å få Guds nåde.

• Vantro ekteskap er ikke mindre sanne og ekte, enn ekteskap mellom kristne.
• Hos de troende fins også mange gudløse ektemaker, verre enn hvilken som helst hedning, hvorfor skulle dette betegnes som ett sakrament, mer enn hedningenes?
• Vi kan ikke si at ekteskapet ikke eksiterer andre steder enn i kirken.
• Et verdslig herredømme eksisterer ikke i kirken.
• Det greske ordet mysterium har blitt oversatt med det latinske ordet sakrament. Når det står at «de to skal være ett», er det i Vulgata blitt oversatt med sacramentum, mens det i greske grunntekster står mysterium.

«At de skal være ett, er et mysterium» slik står det så i Luthers tyske Bibel. Luther oversatte GT direkte fra den hebraisk bibel TANAK og NT direkte fra de greske tekstene. Han sier at ordene som brukes om en hellig ting, får på latin benevnelsen sacrament, mens på gresk ordet mysterium.

Luther sier videre i «Skriftet om kirkens babylonske fangenskap» 1522:

• Ekteskapet kan være et bilde av Kristus og kirken, men det er ikke er noe guddommelig innstiftet sakrament. Dette er noe mennesker i kirken har funnet på.
• Vi må passe oss for først å hevde at noe står i Skriften og i våre trosartikler, og så etter å ha blitt overbevist om noe annet - si at det ikke står der.
• På denne måten stiller vi vår tro fram som et narrespill og kan bli funnet uvitende i vår egen sak, slik at vi blir til anstøt for motstandere og de svake.
• Kort sagt; Vi må passe oss så vi ikke opphever den hellige skrift autoritet. Vi må derfor skille mellom det som er overlevert i den Hellige skrift og det som er oppfunnet av mennesker i kirken; uansett hvor store de måtte være i hellighet og visdom. (sitat slutt)

De norske lovene som regulerer vår tids samliv/familieliv, er vedtatt av Stortinget. Lovene har endret innhold med tiden. Det er det offentlige som bestemmer hvem som skal opptre på samfunnets vegne. Og nå er ikke prestene embetsmenn lenger.

Jeg har vært vigselsmann ved flere vielser, men de siste årene har jeg funnet det mer og mer problematisk som prest å utøve vigsler på vegne av en verdslig stat, og stå for deler av det som ekteskapsloven sier. Derfor har jeg med Martins Luthers syn i ryggen, funnet ut at jeg ikke vil være vigselsmann.

Ved flere anledninger har jeg tatt til orde for at Frikirken frasier seg vigselsretten, og overlate dette til det offentlige.

Det skriften derimot er krystallklar på er grunnprinsippene for samliv, nemlig trofast kjærlighet, og det må vi som kirke holde høyt, også i vår tid, kanskje mer enn noen gang.
 

Anne Nordvoll

Levanger