Medlemssvikt i FriBU

- Dette går opp og ned hele tiden, så vi er vant til en variabel svingning. Men nå ser vi en tendens som vekker bekymring. Særlig alarmerende er nedgangen i aldersgruppa under 14 år, sier daglig leder i FriBU, Håvard Haugland. Fortsatt er det noen store lokallag som er med og drar pilene opp, men i det store bildet er virkeligheten at de minste lokallagene legger ned og de store blir mindre. Ifølge FriBU-lederen skyldes medlemsnedgangen i hovedsak mangel på voksenledere. Samtidig må vi se nøye på prioriteringene som gjøres i kirkesamfunnet og i lokalmenighetene, mener han.

Beinhard jobbing

- De minste lokallagene våre har levd lenge på en knivsegg, og de legges nå ned. Det finnes mange helter der ute som står på, men det er dessverre ikke alltid sånn at de har eldsterådet i ryggen. Hvor legger menighetsledelsen trykket? Hvis svaret ikke er i aldersgruppa 0-40 år, så må det en omvendelse til. Vi må rett og slett gå ned på kne og gjøre noe helt nytt, sier Haugland. - Menighetene må jobbe med rekruttering av ledere for søndagsskolen og tweens-arbeidet. Så får vi nedprioritere ressursbruken på andre ting. Vi må se på hvilken måte vi som menigheter kan ha et styresett for å nå unge barnefamilier. Hvordan når vi de unge i studentfasen og i etableringsfasen? Jeg opplever at vi var mer relevante for denne gruppen for tjue år siden. Og det går ikke av seg selv lenger, det er beinhard jobbing som må til.

Tar selvkritikk

- Hva må til for å snu den negative utviklingen?

- Ledere i aldersgruppa 25-40 må ta et ansvar, og etablerte voksne i alderen 45 + må velge seg inn i tjeneste og gi Jesus videre. De må engasjere seg i søndagsskolen, i tweens-arbeidet og i de unge familiene som trenger det. I speideren er det lettere å peke på ledere som eneste årsak. Hvis du starter et speiderarbeid, kan du være sikker på at det kommer barn. Så speideren i Frikirken kunne sikkert økt med 20-30 prosent, hvis vi hadde nok ledere. FriBU-lederen tar selvkritikk på for dårlig oppfølging av lokallagsledere, og lederutrustning. - Vi kunne ha jobbet mer med konkret oppfølging av lokallagslederne. Vi skal ta en gjennomgang av rutinene våre, og tilrettelegge for å få bedre rutiner på plass snarest mulig. Dessuten vil vi jobbe enda mer med tiltak som Awana, trosopplæringsplanen og prosjektet Søndag. Så må vi sammen reflektere rundt hvordan vi kan nå unge barnefamilier i menighetene våre. Vi ønsker å gi hjelp og motivasjon til å starte ungdoms- og unge voksne-arbeid, sier Haugland, som i enda større grad vil sette fokus på rekruttering av aldersgruppen 25+. - Samtidig som tallene peker i den retningen de gjør, så opplever jeg at vi som kirke jobber godt og målrettet. Vi har en god retning, og et godt fokus. Så forhåpentlig kan snøballen begynne å rulle i en positiv retning. Det er håp, men det er på tide at vi våkner skikkelig.

- Hva mener du ellers at må til, for at det skal skje?

- Foreldrene og besteforeldrene må trå til. Hvis vi har nok ledere og et bra nok opplegg, kommer de. Vi må gjøre dette til den viktigste prioriteringen. Hvis en gudstjeneste ikke treffer aldersgruppa 0-40 år, så må vi gjøre noe. Vi må satse på å bygge relasjoner. Sette av tid til å invitere folk på middag, og investere tid og krefter i relasjonsbygging.

Tørre å tenke nytt

Som eldste i Hånes Frikirke er Håvard Haugland opptatt av hvor mange barn som bæres til dåpen. - Hvis det glipper her, mister vi generasjonen under oss. Det er her hovedfokuset vårt må ligge. Vi er bare én generasjon unna å miste menigheten og kirka vår, advarer han. - Vi er ikke unike i norsk kirkeliv, men vi kan bli unikt positive hvis vi legger fokuset der det må være: Hvordan disippelgjør vi én og én familie? Min erfaring er at mange småbarnsfamilier har en åpen luke de fem første årene, men den lukker seg hvis vi ikke er der. Tendensen er nedadgående mange steder, og det betyr at vi må tørre å tenke nytt. Det er galskap å fortsette som før og tro at vi skal få et annet resultat. Endringene må skje nå, dette kan ikke utsettes.

Omprioritering

Haugland oppfordrer til å snakke om situasjonen i eldsterådene og på menighetsmøtet. - Hva skal vårt første steg være? En måte kan være å ta kontakt med Frikirkens hovedkontor eller FriBU, å arrangere en familiekveld, starte en familiegruppe, en unge voksne-gruppe, eller et «disippelhus». Min klokkeklare tro er at hvis vi beveger oss ett steg i riktig retning, så kan det gjøre mye. Alle kan ta et lite skritt, vi kan ikke gjøre alt på en gang. Da mister vi motet. Så se framover og tenkt på hvor vi er om ti år. Dette må være hovedsaken for folk. Jeg tenker at nå må vi våkne opp og omprioritere ressursbruken, det er viktigere enn aldri før.