Min vei til Frikirken

Jeg har vokst opp i en familie og menighet som på ulike vis brøt med menigheten Smiths Venner. Dette har preget meg, mest på godt. Etter et år på Hald Internasjonale Senter ble jeg mer og mer involvert i Den norske kirke og misjonsselskapet, og jeg tok utdannelsen min på MF i Oslo. Etter halvannet år som ungdomsarbeider i DNK på Sotra, fikk jeg jobb i Hamar Frikirke - og ting begynte å falle på plass.

Det var uvant og helt spesielt for meg å komme inn en stilling, en rolle og et fellesskap, der jeg fikk lov å komme med mine tanker, mine ideer, mine styrker og hvor de ble heiet frem. Forstå meg rett, jeg har ikke møtt mye motstand på dette i andre kirker og settinger jeg har vært engasjert i. Forskjellen var de store rammene. Støperiet og Frikirken som menighet og kirkesamfunn. Rammene rundt var lagt opp til utvikling, nytenking og fellesskap. Alt handler plutselig om å bygge fellesskap som når nye mennesker med evangeliet og gjør disipler. Rammene passet meg mye bedre enn tidligere, og jeg opplevde at jeg blomstret.

Vi vet at vi trenger fellesskap for unge voksne. Det vi derimot må være veldig bevisste på er at dette fellesskapet ikke skal være enda en gudstjeneste, enda en kristen aktivitet. Det som ligger i Støperiet sin natur er at det skal være kristussentrert, bibelfokusert og disippelgjørende. Det betyr at det ikke er aktiviteten som skal være Kristussentert, bibelfokusert og disippelgjørende - det er folka som skal være det. Hvis individene som utgjør fellesskap disippelgjør nye unge voksne, lever et liv med Kristus i sentrum der bibelen er "mat" i hverdagen, vil Støperiet være det fellesskapet det skal være. Poenget er: Støperiet er ikke en aktvitetspakke for unge voksne. Støperiet er et fellesskap for unge voksne som følger Jesus, gjør nye disipler og stoler på Guds ord.

Jeg har vært mye frustrert over at kirker og organisasjoner bruker for mye tid på å drive aktiviteter for kristne, som for ofte ender opp med at kristne forbruker aktivitetene for å dekke sine religiøse behov. Dette er satt på spissen, men det setter ord på en grunnleggende filosofi og holdning jeg syntes å se. Vi må komme tilbake til punktet der disipler gjør disipler. Gjør vi det, vil nye fellesskap og nye menigheter bare skje. Vi trenger strategi og konsepter, men det vi trenger aller mest er at unge voksne blir trent og disippelgjort til å gjøre nye disipler. Støperiet som fellesskap legger til rette for at dette skal skje. Dette er rammene som frigjorde meg og gjorde at jeg blomstret. Jeg er sikker på at det vil skje med andre.