Thomas Bjerkholt inspirerende forkynner og trofast menighetsbygger.

Jan Gossner

7. mai er det ti å siden Thomas døde av kreft, nær 69 år gammel.

Han ble kjent for sin lange tjeneste som forstander og menighetsbygger for Trondheim Frikirke, og for sin frimodige tro på Bibelens ord om mann og kvinne, ekteskap, og på familien som Guds ordning og modell både for livet og menighetens liv.

Arven etter Thomas viser seg blant annet i de to menighetene Frikirken Steinkjer og Credo på Heimdal som begge er plantet fra Frikirken i Trondheim,

Thomas Bjerkholt (f. 1946) var opprinnelig fra Arendal. Han var ferdig utdannet prest i 1971. I perioden 1974–1982 var han studentprest i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. Siden 1982 var han pastor i Trondheim Frikirke. Han gikk av med pensjon sommeren 2014.

Frimodig innfor døden.

Etter flere år med opp og nedturer med kreften gikk det mot slutten. Men i de siste månedene, etter at sykdommen blusset opp igjen, fikk Thomas være til oppmuntring for mange. Han vitnet om Guds godhet midt i sykdommen og gledet seg over livet dag for dag.

I et intervju med avisen Dagen halvannet år før han døde, sa han blant annet: "Jeg kjenner på trang til å leve videre, og jeg kjenner på hva som skjer nå hvis det virkelig går den gale veien. Det presser en mot Herren, mot Jesus. En blir bevisst på at det en dag tar slutt. Samtidig får dagen i dag sin egen glans og glød. En dag skal vi alle dø, men alle de andre dagene skal vi ikke det.»

Jeg besøkte Thomas kort tid før han døde. Vi satt på Tiller kirkegård hvor han pekte ut plassen der han kom til å få sin grav. Vi samtalte om vårt lange vennskap og fellesskap som studentprester i Laget og pastorer i Frikirken; og om våre familier, barn og barnebarn.

Bibelglede.

Jeg ble kjent med Thomas da vi begynte på det teologiske studiet på det gamle Menighetsfakultetet i St Olav gate i Oslo sentrum. Han ble en bekjennende kristen i skolelaget i Arendal, som var stort og aktivt på den tiden, og med brødrene Olav og Øistein Garcia de Presno som venner og veiledere.

Han var en livsglad og ivrig student, og vi ble venner og kollokviekamerater. Møtet med Det gamle testamente med Magne Sæbø og Anders Jørgen Bjørndalen som lærere førte til et fordypet syn på Gud, profetene, frelseshistorien og skaperverket.

Vi dro til Heidelberg sommeren 1969 for å følge de kjente GT-professorene Hans Walter Wolff og Claus Westermann, og for å lære tysk på ordentlig. Der ble vi kalt «die frommen Norweger» fordi vi var mye i kapellet og studerte mens mange andre studenter var ute og demonstrerte. Det var året etter studentopprøret i 1968 med stort engasjement for revolusjon og den tredje verden.  Da vi kom hjem, skrev vi boken «Den skjulte Gud» sammen med Oskar Skarsaune. Der delte vi våre oppdagelser i møte med GT.

Åndelig fornyelse i liv og lagsarbeid.

Vi ble begge berørt av den karismatiske fornyelse som gikk over verdens kirker 1970-årene. Dette tok vi med oss inn i vår tjeneste som unge studentprester i Laget/NKSS.

Der hadde vi fra 1973/74 ansvaret for et voksende arbeid på alle landets lærerskoler, sammen med Landslaget for kristen skole (senere Kristen Pedagogisk Forbund). Etter høgskolereformen ble vi studentprester for all høyere utdanning, Thomas i Trondheim og jeg i Oslo.

Laget var god på ledertrening, og vi bygget arbeidet med egen gruppe for lederne på hvert studiested, og med felles bibeltimer og gruppemateriell for alle som deltok. I Oslo vokste deltagerantallet på bibeltimene fra 70 til 400 på halvannet år, og tilsvarende skjedde i Trondheim, der Thomas var bibeltimeholder. Mange ble vunnet for Kristus i de årene, og de nordiske studentmøtene vokste til over tusen deltagere på Island og nærmere to tusen i Trondheim i 1979. Thomas og TKS - studentlaget i Trondheim - var vertskap for dette store møtet, som fylte Nidarosdomen med sang på søndagsgudstjenesten. Det var en herlig tid!

Menighetsbyggeren.

Den åndelige fornyelsen påvirket vårt syn på menigheten. Thomas gikk etter endt tjeneste i Laget inn i Trondheim Frikirke, og en stor gruppe av studentlagsfolk fulgte med ham. Selv dro jeg til Halden og ville se om det var mulig å bygge menighet i folkekirken innenfra, etter fornyelsens idealer om Ånd og kraft. Jeg ble også en av lederne i det som etter 1980 ble Oase, etter at det første sommerstevnet i Kristiansand nådde 4000 deltagere. Thomas var en fornyelsens mann og medvirket på Helligåndseminaret i Trondheim i 1978, men vi fikk ham ikke med i lederskapet for Oase nasjonalt, Han ville virke lokalt.

Thomas ble hyrde og leder for Frikirken i Trondheim resten av sin tjenestetid, i 32 år, til 2014. Han var en tålmodig og trofast menighetsbygger, og menigheten vokste og skaffet seg større lokaler. En gruppe kinesiske studenter fant også veien hit og ble en viktig misjonsmark.

Misjonsdimensjonen - prestelærer i Etiopia.

I Laget hadde misjonen en selvsagt og sterk plass. Mange ble rekruttert til misjonærtjeneste fra Laget. Vi har begge vært prestelærere i Etiopia på kort-tidsbesøk. Jeg underviste på det sentrale seminaret til Mekane Yesu-kirken i Addis Abeba, mens Thomas flere ganger gjorde det samme på det regionale seminaret i Nekemte.

Her møtte vi en kirke lutret gjennom forfølgelse fra det kommunistiske Derg-regimet og som integrerte karismatisk fornyelse med diakonalt engasjement. Flere av de etiopiske lederne ble invitert til å forkynne og dele erfaringer i Norge, og flere norske menigheter fikk vennskapsmenighet i Etiopia.

Hvordan var han?

Thomas Bjerkholt var en markant pastor. Han var en tydelig teolog og en usedvanlig god forkynner. Han hadde en unik evne til å formidle Guds sannheter med autoritet og kraft. Han deltok med engasjement og tydelighet i mange debatter, men var også en livsglad og kulturåpen prest med stor hengivenhet til Guds ord og menigheten. Han var en sterk leder, og han likte å lede. Han var god på å utruste medarbeidere, men ikke lett å få med i lederteam der han ikke var leder selv. Han var konservativ av overbevisning, men ikke av legning. Han var musikalsk og danseglad, og han satte pris på en god sigar og et godt glass vin.

En leder i Frikirken.

Han bidro til en sunn karismatikk i Frikirkens gudstjenester og menighetsliv, ikke minst gjennom lovsang og tilbedelse, og fokus på Åndens gaver.

Han gjendiktet mange av fornyelsens sanger, og flere av dem er stadig i bruk.

Han skrev bøker om frikirke og gudstjenesteliv, om Salmenes bok, om Johannes Døperen og om familiens plass i dagens samfunn.

I tillegg til å ha vært pastor i Trondheim Frikirke i 32 år, hadde han også en rolle som tilsynsmann for Nordre Presbyterium i hele 12 år. Her oppmuntret og veiledet han menighetene med visdom og kjærlighet. Thomas var også nestformann i Frikirkens synodestyre fra 1991 til 1993.

Han var en dyktig inspirator for mange nye medarbeidere i Nord. Han utfordret og inspirerte til kall og tjeneste i Frikirken. Thomas var stolt over sin Frikirke-identitet!

Thomas var gift med Ellen f. Terjesen, som døde 2019. De fikk fire barn og gledet seg over en voksende flokk barnebarn som i dag teller 11.

Jan Gossner

 

Min venn Thomas Bjerkholt i et nasjonalt perspektiv

Jan Rettedal

Gode ledere vokser ikke på trær.

Thomas var en slik gudbenådet menighetsleder. Da vi møttes i 1985, fant vi straks tonen. Vi ble venner for livet og søsken for evigheten!

Thomas hadde den sjeldne kombinasjonen av å være godt forankret i konservativ teologi samtidig som han var åpen for sunne karismatiske strømninger og uredd i møte med ulike økumeniske impulser. Det ga han venner så vel blant tautra-nonnene som i trosbevegelsen. Han var faglig sterk som luthersk teolog, men med et vidt synsfelt. Dessuten var han, eller kanskje nettopp derfor, en kulturåpen person med dyktig refleksjonsevne både i etiske og politiske spørsmål. Både muntlig og skriftlig kommuniserte han bra og var en retorisk kunstner med en skarp og god penn. Det gjorde ham til en reflektert meningsytrer og dyktig samfunnsdebattant både lokalt og nasjonalt.

Men han var ikke bare seriøs og grundig. Han var også en usedvanlig lystig og leken person, full av latter og glede sammen med vidd og alvor. Han levde nøktern, nesten litt spartansk, men skulle noe feires, så var det med cigarillos og vin! Og så var Thomas musikalsk begavet! Han spilte selv piano og hadde en vakker stemme som var en liturg og forsanger verdig. Og han skrev og komponerte nye sanger, både tekst og melodi. Det gjorde også hans begavede kone, Ellen. Og de oversatte sanger fra den engelskspråklige verden. I tillegg var Thomas et ivrig frilufts-menneske og elsket turer i skog og mark, med eller uten ski på beina.

Og: De fleste som blir menighetsledere i vår sammenheng, går gradene fra ungdomsleder via pastoral utdannelse og trainee-tid til en pastorstilling. Thomas kom til oss som en ferdig utpakket gave, klar for tjeneste fra dag én. Han var nemlig en av flere som brøt opp fra Den norske kirke tidlig på 80-tallet hvor han allerede hadde virket som prest i flere år – som studentprest for NKSS i Trondheim. Han tok med seg det beste av gudstjenestebevissthet og liturgisk tradisjon og forfrisket og høynet den frikirkelige gudstjeneste flere hakk. Trondheim Frikirke modellerte gjennom 80- og 90-årene en moderne levende gudstjeneste med en velkomponert mix av tradisjon og fornyelse. Med Thomas i spissen klarte menigheten å kombinere fasthet og frihet på en vakker og forbilledlig måte – fra gode liturgiske ledd og slitesterke salmer til ferske lovsanger, spontane trosuttrykk og nådegaveformidling.

 

Modellmenighet

Jeg meldte meg inn i Den Evangelisk Lutherske Frikirke våren 1985. Allerede samme høst begynte jeg som nybrottsarbeider ut fra Bergen Frikirke. Etter noen år som pastor og menighets-planter i Bergensregionen ble jeg ansatt som landsevangelist i kirkesamfunnet i 1990. Dermed ble hele Frikirke-Norge mitt arbeidsfelt.

Helt fra begynnelsen av i denne tjenesten kjente jeg på et sterkt behov for å finne noen menigheter som jeg kunne løfte fram som gode modeller for andre. Trondheim Frikirke ble en slik menighet. Allerede mitt første besøk der begeistret meg. De hadde en ganske kort historie som menighet, med hadde fort funnet sitt eget livsrom og sin tydelige identitet i forhold til den norske kirkes menigheter, de ulike lutherske misjonsorganisasjoner og de andre frimenighetene i byen. Tidlig skapte de gode strukturer som åpnet for sunn indre og ytre vekst. Gode gründere som Kåre Ravnå og Birger Løvli ble avløst av den unge og lovende Arnfinn Løyning som i 1982 ga stafettpinnen videre til Thomas Bjerkholt.

Og det var først med Thomas ved roret at menighetsskuta fikk vind i seilene og mer fart på seg. Medlemstallet økte markant, det samme gjorde gudstjenesteframmøtet. Det var denne veksten, etter norske forhold nesten eksplosive veksten, jeg ble vitne til gjennom jevnlige samtaler med Thomas og egne besøk fra begynnelsen av 90-tallet. Fra først av kom de fleste nye medlemmene fra Den norske kirke, men etter hvert ble det også merkbart mer «omvendelsesvekst», ikke minst gjennom det fremvoksende ungdomsarbeidet og Alpha-kursene, samt kontakten med kinesiske studenter. Men denne veksten kom ikke av seg selv. Slik Thomas selv formulerte det: Kristi kirke lever i tiden mellom himmelfart og gjenkomst. I denne tid er vi satt til å bygge et troens fellesskap i hans menighet, og leve for at stadig nye skal komme til tro. NT forutsetter at ingen av delene skjer uten innsats og kamp. I alt er vi avhengig av Guds nåde og kraft.

 

Begynnelsen og fortsettelsen

Fra den spede begynnelse i Sundlandsveien 30 tidlig på 70-tallet (etablert i 1974) nærmet menigheten seg 400 medlemmer totalt da de i milleniumsåret 2000 fikk sikret seg et stort og funksjonelt bygg i Brøsetveien 145 A på Moholt. Da hadde de en periode måttet avholde sine gudstjenester på KVT (Kristen Videregående skole Trondheim) fra 1988 på grunn av plassmangel i eget kirkebygg.

Gjest. For meg som gjestende predikant var det en udelt glede å følge med i denne utviklingen. Menighetsvekst hadde jeg lenge vært opptatt av, men å finne gode modeller på norsk jord var ikke alltid like enkelt. Selv tilhørte jeg et menighetsmiljø i Bergen som opplevde noe av det samme, men fra mitt ståsted var Trondheim Frikirkes utvikling unik. Av flere grunner. Deres vekst var raskere enn i andre av våre menigheter, og de hadde et tydeligere fokus på å nå ut, blant annet gjennom evangeliske aksjoner og sine suksessfulle Alpha-kurs. De var også flinke på ungdomsarbeid og lederutvikling. Og de hadde en bevisst flerkulturell profil.

Vikar. Da jeg ved to anledninger også fikk den ære å vikariere for Thomas mens han var på litt lengre oppdrag i utlandet (Etiopia), ble jeg enda bedre kjent med menigheten. Da kom jeg på innsiden av fellesskapet og fikk en tydeligere forståelse av kulturen deres. Det var en god opplevelse. Det som imponerte meg mest var samholdet og tjenestegleden i eldsterådet og den merkbare entusiasmen for menigheten – og dens ledere – som preget medlemmene. De fulgte virkelig den bibelske formaningen: «Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere, de som er deres foresatte i Herren, og som rettleder dere. Dere skal vise dem den største kjærlighet og respekt på grunn av den gjerningen de gjør. Lev i fred med hverandre!» (1 Tess 5,12-13).

Fyrtårn

Langs vår langstrakte kyststripe er vi helt avhengige av fyrlys. Noen er små stolpelys, andre er større konstruksjoner, men alle er de like viktige. De mest monumentale fyrtårnene står ofte på strategiske steder. De sikrer trygg og god ferdsel i ugjestmildt farvann og er synlig i vid omkrets.

Gudstjeneste. På samme måten trenger vi noen markante menighetsfyrtårn på strategiske steder i landet vårt. Trondheim Frikirke har vært et slikt fyrtårn. Over hele landet kunne lysstrålene derfra fanges opp. Jeg vet det, for jeg hadde en tjeneste over flere tiår som dekket hele landet – fra nord til sør og fra vest til øst. Og over alt kunne impulsene fra Trondheim merkes. Spesielt deres livsglade og velregisserte gudstjeneste ble gjenstand for mye positiv oppmerksomhet. Mange tok opp viktige elementer derfra, som den balanserte vekslingen mellom god og funksjonell liturgi til frie innspill av vitnesbyrd og nådegaveformidling. Noen menigheter ble ganske flinke etter hvert, noe som ledet dem gradvis ut av søndags-formiddagsmøte-formen og inn i et tydeligere gudstjenestepreg. Det førte til et løft for hele Frikirken, etter mitt syn.

Sang og musikk. Men også de sterke musikalske impulser som ble sendt ut fra Trondheim Frikirke gjennom 80- og 90-årene og langt inn på 2000-tallet ble fanget opp over hele Frikirke-Norge og langt utenfor. Både Oase-miljøet og store deler av både den øvrige frikirkeligheten i landet og de mange misjonsorganisasjonene lånte sangene fra menigheten, både de som Thomas og Ellen selv komponerte tekst og melodi til og alle de som ble oversatt fra engelsk. Spesielt Graham Kendrick sine sanger ble allemannseie og mye brukt, ikke minst under de mange Jesus-marsjene rundt tiårsskiftet 1980/90. Men også flere andre sanger, både eldre og nyere, som menigheten aktivt benyttet seg av på sine gudstjenester, ble plukket opp andre steder. Et eksempel er den gamle irske hymnen «Be Thou My Vision» i Arve Brunvolls vakre nynorske språkdrakt «Deg å få skode».

Evangelisering og misjon. En tredje lysstråle fra fyrtårnet Trondheim Frikirke som har sveipet over det meste av landet, er deres bevisste og vellykkede satsing på regelmessige Alpha-kurs. Dette er ikke primært Thomas sin bragd, men hans gode venn og pastorkollega Bjørn Jellestads store fortjeneste. Men uten Thomas’ velsignelse og «framsnakking», ville dette arbeidet neppe ha fått det løftet det fikk. For helt fra han begynte som menighetens forstander tidlig på 80-tallet, fokuserte Thomas sterkt på behovet for evangelisering og misjon. Han og Ellen var også ivrig med, sammen med pastor Bjørn og hans Elisabeth med drama, malebrett og appeller, i forbindelse med ulike evangeliseringsframstøt før Alpha-kursene overtok. Også den tiltakende kontakten med asiater, især kinesiske studenter, ved NTNU gjennom ekteparet Hjelle, skapte en økt misjonsbevissthet i menigheten. Flere av disse ble både frelst og døpt i Trondheim Frikirke før de returnerte som Kristusambassadører til sitt hjemland eller til andre steder i verden.

Jeg takker Gud for at han sendte Thomas Bjerkholt i min vei og at jeg fikk anledning til å bli kjent med ham og menigheten han fikk tjene gjennom så mange og rike år!  

Jan Rettedal, Fyllingsdalen

 

Åndelig leder og livsnyter i Nordre

Intervju av Leif Inge Jensen og Bjørn Roger Stien om Thomas Bjerkholt. Ved Raymond Lillevik.

Leif Inge og Bjørn Roger, i løpet av snart 40 år har dere begge to vært tilsynsmenn i Nordre presbyterium. I hvilke sammenhenger hadde dere med Thomas å gjøre?

Leif Inge: Jeg satt som nestformann i presbyteriet fra 1986 med Dagfinn Stærk som formann, og ble selv formann i perioden 1988-1994. Thomas ble så valgt som formann på presbyteriemøtet i Sortland, med John Gunnar Jonsen som nestformann.

Bjørn Roger: Så gikk han ut av styret i 2004. Han satt i en ny periode 2010-2014 formelt i styret, men helsa sviktet i den perioden. Til sammen var han altså i styret i 14 år. Selv ble jeg i 1998 ordinert av Thomas. I 2001 kom jeg inn som nestformann, og fra 2010-2016 var jeg selv styreleder. Det er mye fint som kan sies om Thomas, men dette er ikke noen helgendyrkelse, dette styrearbeidet var hele tiden et teamarbeid.

Leif Inge: Thomas tok altså over etter meg og var ikke i styret sammen. Som presbyterieformann var jeg hans tilsynsmann for tjenesten i Trondheim.  Selv om jeg ikke kan regnes som en “akademiker”, i motsetning til Thomas,  så opplevde jeg å få stå skulder til skulder med han og opplevde å bli sett på som en “jevnbyrdig”. Jeg fikk også møte han og være sammen på tilsynsmannsmøter mens jeg var presbyterieformann i Sørøstre presbyterium i begynnelsen av  2000-tallet. Vi sto hverandre nært teologisk, og jeg opplevde han som en god støtte i liv og tjeneste.

Jeg og Thomas startet faktisk samtidig i Frikirka i 1982. Vi traff hverandre første gang i forbindelse med bibelhelg på Nesna vinteren 1982.  Der var også Arnfinn Løyning og misjonær Asbjørn Aavik. Ei fin og rik helg. Begge var vi urolige over situasjonen i Den norske kirke, og var vel da på vei over til Frikirka.  Thomas spøkte og lurte på om det var noen som vil ha prestekjolen hans når han nå skulle slutte som prest i Dnk. I Frikirka var prestekjole slett ikke vanlig. Blant frikirkefolk var det den gang nok også utfordrende og nytt bare det å kalle søndagens “formiddagsmøte” for gudstjeneste. 

Mens han var pastor i Trondheim, var jeg i Mosvik og etter hvert i Namsos.  Trøndelagspastorene traff hverandre jevnlig. Det var alltid godt å møtes slik, der Thomas hadde mye å tilføre fellesskapet.  Han var et menneske med sterke og svake sider. Sterk i sine meninger og visste hvordan han ville ha det. Men også en som viste mye omsorg, noe jeg fikk oppleve både mens jeg var i nordre og etter at jeg flyttet sørover.

Bjørn Roger: Prestekjolen var et nytt fenomen for frikirkens bedehusbakgrunn. Den kirkelige betoningen siden 1960-tallet fortsatte Thomas med å få fram at det er gudstjeneste vi feirer med liturgiske ledd, som var banebrytende og det han var mest opptatt med å få på plass i Nordre. Den kirkelige og liturgiske tydelighet skapte motstand, men hans være måte skapte tillit så folk lyttet likevel. 

Jeg jobbet i Indremisjonen, og hadde samtaler med Leif Inge og John Gunnar om overgang til Frikirken. Første gang jeg traff Thomas var da jeg sang i et kor i Mo i Rana i 1988 mens han hadde flere møter der noen dager med dyp og god forkynnelse. Tydelighet på Guds ord med autoritet og kraft var et kjennetegn på Thomas. Etter at jeg ble innsatt i Meløy Søndre i 1998, var Thomas en god mentor og rådgiver som turte å se potensiale og satse. Jeg opplevde det som å gå litt på vannet, både med en stor og mangfoldig menighet og med kirkelige handlinger som noe nytt for meg. Når han rådet meg til å «bestemme seg for det du står for og gå for det,» så ga det frimodighet.

Når det begynte å bryte læremessig i Frikirken sto han fast og var tydelig. Dette skapte noe latterliggjøring av seg selv og Nordre med kommentarer som at «det er nå Thomas» eller «det er nå Nordre», men det ga også trygghet. Hans karismatikk med åpenhet for Åndens gaver i forsamlingene var sunn, hvor man hørte han selv talte i tunger. Arbeidet hans med å skrive og oversette, og ikke minst bruke, lovsang var viktig. En viktig faktor i samarbeidet var det felles grunnlaget om å stå fast på Guds ord, selv om vi ellers var veldig forskjellige.

Leif Inge: Jeg hadde mange fine og gode opplevelser med Thomas, både i møtesammenheng og ellers. Lovsangene han oversatte, eller skrev bruker jeg fremdeles.  Gode tekster og gode å synge.

Bjørn Roger: Jeg fikk tidlig klar beskjed om at Thomas kunne være veldig tydelig og sterk. I styret var han veldig tydelig, og noen kunne oppleve dette som utfordrende. Men der i styret var han også lyttende, og de første årene i styret var en lærerik tid for meg. Når han hadde bestemt seg for organisatoriske ting og arrangement, så hadde han bestemt seg, med stor vekt på kvaliteten på samlingene. 

For ham var spesielt gudstjenesten og dens helhet første prioritet, midt i alle andre ting som en pastortjeneste består i. Dette kunne tiltrekke seg mer akademiske mennesketyper enn andre folk. Dette kvalitetsfokuset kom fram på forskjellige måter: Etter styremøter insisterte han på at man gikk ut og spiste en bedre middag, og på kvelden kom livsnyteren fram, med en sigar. 

Leif Inge: Ja, mens jeg gjorde meg fort ferdig med suppa mi og ville videre, insisterte han å sitte lenge med sitt hvitvinsglass... 

 

Thomas Bjerkholt som kollega, rollemodell og venn

Bjørn Jellestad

Det har vakt mange gode minner å lese de historiske tilbakeblikkene om Thomas Bjerkholt fra Jan Rettedal og Jan Gossner. Det føles nesten uvirkelig at det i år allerede er 10 år siden jeg forettet i begravelsen hans til en fullsatt Strinda kirke i mai 2015. Da livet hans gikk mot det siste, kom han med noen utsagn som for meg har blitt stående som gode minnesteiner over Thomas sitt liv: «En dag skal vi alle dø, men de andre dagene skal vi ikke dø.» Han var bevisst på å leve helt og fullt så lenge det var liv i ham.

Fem år før jeg fikk den store gleden av å bli pastorkollega med Thomas, møttes vi i Gøteborg på en Wimber-konferanse på Liseberg. Allerede den gangen i 1988 opplevde jeg at vi var på teologisk og karismatisk bølgelengde. Jeg hadde på den tiden lest noen av Thomas sine bøker og sunget flere av sangene han hadde oversatt. Dette lå nok i bakhodet mitt da jeg på slutten av min tid som lagssekretær i Finnmark ble spurt om å bli ungdomspastor i Trondheim Frikirke i 1993.

Det var med en blanding av sitrende glede, forventning og ærefrykt at vi sommeren 1993 satte kursene sørover fra Alta til Trondheim. Det var også med ydmykhet og spenning at en småbarnsfar og lagssekretær med lærerutdanning i bunnen, skulle dele menighet og arbeidssted med min 14 år eldre kollega. I tillegg var han en godt skolert og profilert teolog, musiker og skribent.

Frikirkekollega.

I min første tid som pastor i Frikirken var Thomas min gode kollega og nærmeste overordnede. Mange kolleger i pastorroller opplever dessverre at misunnelse, sjalusi, mistenksomhet eller konflikter undergraver samarbeidet og fellesskapet. Utrolig nok merket vi nesten ikke noe av dette gjennom 22 år som kolleger. Selv om jeg i starten følte meg som en liten skolegutt sammen med Thomas , løftet han meg stadig opp og frem; lyttet til mine tanker og ideer og gav meg mye spillerom. Som kolleger drøftet vi det aller meste. Thomas delte villig vekk av sine erfaringer, samtidig som han lyttet til mine egne. Vi delte ofte teologiske betraktninger og utfordringer, og til tross for hans mye lengre erfaring, følte jeg mer og mer som hans likemann. Min grunnforståelse av å være pastor og menighet ble utmeislet i disse gode årene.

Rollemodell.
I mangel av langvarig teologisk utdannelse og praktikum, fikk jeg oppleve at mine 22 år som pastorkollega har vært min viktigste skolering til at jeg i dag er pastor for en relativt ung menighet på Heimdal. Thomas gav meg opplæring i alt fra forkynnelse, liturgi, gudstjenesteledelse til sjelesorg og bønn. Hver tirsdag hadde vi evaluering av søndagens gudstjeneste. Hver onsdag – gjennom 15 år frem til han ble rammet av kreften, møttes vi til faste og bønnedag. Her bekjente vi synd, ba for familiene våre, samtidig som vi systematisk ba for menigheten, Frikirken, Nordre og våre misjonærer. Men samtidig var Thomas også en god rollemodell for meg som mann, ektemann og pappa.

Venn.
Likevel er det kanskje som venn jeg aller mest husker og savner Thomas. Vennskapet fikk mange utslag gjennom åpne og ærlige samtaler;  eller ved at vi var skriftefedre for hverandre. Vennskapet viste seg også gjennom utallige middagsbesøk, samt felles kino og konsertbesøk.  Det var også som gode venner vi dro på kamp på Lerkendal; eller tok en pause fra arbeidet for å ta en skitur i lunsjen i Estenstadmarka.

Ord til slutt
Når jeg nå skriver som en del av en 10 års minnemarkering, er ikke savnet like sterkt som det var den første tiden etter hans bortgang. Men nå er det mest takknemligheten over den tiden vi fikk gå sammen som fyller meg.

Bjørn Jellestad, 6.4.2025

Thomas Bjerkholt som åndelig far

Bjørn Helland

Hva er så spesielt med mor og far? Jo, de lever så nært med oss gjennom grunnleggende faser i livet at de fortsetter å leve i oss og gjennom oss, selv om de dør. Slik betyr mine gode foreldre fortsatt så mye for meg hver dag, så mange år etter at de døde. Og slik vil deres betydning og innflytelse fortsette alle mine dager.

Og som det er med foreldre i familiene, er det også med åndelige fedre i menighetene. Ingen er feilfrie, men pastor Thomas var min og så manges åndelige far i beste betydning. Gjennom lang tid utrustet han oss til troens liv i møte med alle livets situasjoner. Til sist kom den sværeste med kreftsykdommen. Her viste han oss troens vei i møte med sykdom og død.

Nå har det gått 10 år siden hans død, men Thomas åndelige inspirasjon og veiledning vil fortsette resten av våre liv. Slik er velsignelsen med å ha en god åndelig far! La oss besinne oss på dette, så vi lar Thomas fortsatt få vise oss den sanne troens vei helt fram til det evige liv. Intet ville glede han mer og tjene oss bedre.

Takk, Gud, for Thomas sin tjeneste og de varige spor han fikk sette i våre liv på veien Hjem!

 

Bjørn Helland