Norge samlet uansett hva?

Karin Riska er ukas blogger. Les hennes innlegg og gi respons.

Det er tre år siden jeg flyttet tilbake til Norge fra Jerusalem. I tiden som har gått, har mange sterke inntrykk fra årene i Midtøsten blitt bearbeidet, og mye bearbeides fortsatt. Årene var preget av mye glede, men også et liv i fryktens landskap. Ikke i den forstand at jeg gikk rundt og var redd hele tida, men situasjonen i landet og samfunnet gjorde at svært mange levde i konstant frykt, og det preget dem, oss og samfunnet som helhet. Frykt er lammende. Jeg har erfart at det er mye sannhet i Franklin D Roosevelts ord ”The only thing we have to fear is fear itself.” (Det eneste vi må frykte er selve frykten.) For frykten fordreier virkeligheten og gjør det slitsomt å leve og forholde oss til vår neste på en god måte, for flytter frykten inn, flytter tilliten ut.

I tiden som har gått siden jeg kom tilbake til Norge, har jeg ofte tenkt at noe av det beste med Norge er at vi befinner oss i et av de fredeligste hjørnene i verden, og at jeg er utrolig privilegert som norsk statsborger. Det er deilig å leve med mindre spenninger i og ikke minst rundt meg. I bakhodet har jeg også innimellom tenkt at det er for godt til å vare. Og det viste det seg også at det var 22. juli, da terroren rystet Norge, og vi som nasjon og enkeltindivider ble kastet ut i et opprørt hav preget av sterke følelser som frykt, sorg, sinne og usikkerhet. Uskylden ble frarøvet fredslandet Norge. Det er sagt og skrevet mange ord om det som skjedde etter angrepet, og det er ikke så rart, for det var sterkt å være vitne til, og oppleve det sterke fellesskapet som reiste seg, og folk som samlet seg på tvers av alle skillelinjer. Selv om det nå har roet seg noe, kan vi fortsatt selv nå i valgkampinnspurten, hvor fokuset er på helt andre ting, som skoler og eldreomsorg, merke en annen undertone enn hva som har vært vanlig tidligere.

Det har gått seks uker siden terroren rammet, men de sterke inntrykkene er fortsatt svært tydelige. Det finnes vel knapt en nordmann som ikke husker hvor han befant seg dag han hørte de forferdelige nyhetene første gang. Et av enkeltsitatene som sitter sterkest igjen hos meg er Siv Jensens ”I dag er vi alle AUF´ere”. Facebooksiden "Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise...”har i skrivende stund 112.776 tilhengere! Sitatet stammer fra en ung AUF´ers kloke svar til CNN like etter angrepet. Det er for meg, som for ufattelig mange andre, det enkeltsitatet som vel vil bli husket best fra disse traumatiske julidagene.

Facebook-eventen ”Norge står samlet uansett hva” har pr nå 44.543 ”attending”, og jeg er en av dem. Det er noe jeg ønsker, og vil tro at vi gjør. Samtidig må jeg erkjenne at jeg ikke alltid er så overbevist om det. For på tross av all kjærligheten og medfølelsen som ble vist og fortsatt vises i forbindelse med angrepet, klarer jeg ikke fri meg fra tanken; ”hva om?” Hva om det ikke hadde vært en nordmann som sto bak, men f.eks en islamistisk gruppe? Hva om det var ukjente gjerningsmenn som fortsatt var på frifot? Hva om det var overhengende fare for nye angrep? Hadde vi da klart i like stor grad å stå samlet i kjærlighet som en nasjon, uavhengig av religiøst eller politisk ståsted? Jeg tror historien hadde vært noe annerledes da. I timene like etter angrepet, da fortsatt mange trodde det var islamister som sto bak, opplevde flere norske muslimer ubehageligheter pga det. Og det bekrefter at vi kanskje ikke er så annerledes enn resten av verden…. Men jeg tror at samholdet er blitt styrket, og vi har fått oss en kraftig oppvekker fra drømmelandet vårt, som gjør at vi som fellesskap tross alt står bedre rustet til å fortsette å være et drømmeland på mange vis, med styrket samhold og tro på at det gode tross alt vil overvinne det onde.

Karin Riska