Mange kjenner Jostein Ørum først og fremst som forfatter og fast spaltist i Vårt Land. Fra 1. august er han ansatt som pastor i 80 prosent stilling i Randesund Frikirke.
Pastortjenesten har han sammen med Unni Westli, som ble innsatt som pastor i starten av januar. 23. august var det igjen en festdag i Randesund menighet, da Ørum ble innsatt som pastor sammen med to diakoner.
Jostein Ørum har brukt mye av tiden de siste årene på å skrive. Siden 2012 har det kommet en bok hvert år, og det har nesten blitt en del av årshjulet hans.
- Jeg elsker det. I kjølvannet av det jeg skriver, blir det noen foredrag, litt undervisning, nye skriveoppdrag, retreater å lede, og slike ting. På grunn av dette, har jeg de siste årene jobbet redusert, for å ha tid til slikt, uten at det ene går ut over det andre. Men det er heller motsatt. Presten og forfatteren gjør hverandre bedre, for å si det på den måten. Noe av tiden går med til å male ut bibeltekstene med ord i avisen Vårt Land. Men enda mer tid går med til å skrive bøker, forteller Ørum.
- Har du noen forbilder eller noen som særlig har vært til inspirasjon for deg som kristen?
- Foreldrene mine lærte meg bibelhistoriene og ga meg en dyp opplevelse av at den kristne troen var noe fint, lyst og lett. Og viktig. Jeg lærte så og si å lese ved å bla i barnebibler. Så vokste jeg inn i troen sammen med vennene mine gjennom opplevelser og samtaler, og stadig nye oppgaver. Det var en ungdomsarbeider i kirken som het Øystein. Da jeg var femten spurte han meg om jeg ville være med ham og starte opp en ungdomsklubb. Jeg hadde ingen erfaring, og hadde ikke bevist at jeg kunne noe som helst. Men han hadde troen på meg. Akkurat det tror jeg hadde en enorm betydning for det meste som har skjedd i livet mitt etterpå. Og jeg kunne fortalt mange historier om andre ungdomsledere som krysset veien min og gjorde meg til den jeg er.
- Kan du fortelle litt om bakgrunnen din?
- Jeg vokste opp på et sted som var ganske lite, men som nå har blitt ganske stort, som heter Jessheim, som den eldste av fire søsken. Troen ble en naturlig del av barndommen, og ble aldri noen motsetning til noe som helst i livet. Arbeidskirken, kalte vi den nye kirken, som sto ferdig da jeg var ti år, og den ble et viktig sted. Den var nærme, og den var enkel, og jeg fikk låse meg inn etter skoletid for å spille bordtennis med en kamerat. Fra jeg var fjorten år, ble jeg mer og mer engasjert av det som skjedde der, troen ble noe fint, og mye av fritiden utspilte seg i denne lille kirken. Og jeg har ingen anelse om hvordan livet hadde vært, om jeg ikke hadde vært heldig og hatt en del gode venner som delte både troen og gleden ved å være med på ungdomsklubb og møter og turer.
- Du har lang erfaring som prest i den norske kirke. Hva tenker du blir annerledes med å jobbe i en frikirkemenighet?
- Begge deler er veldig fint, tenker jeg. Den norske kirke er både tungrodd, men også solid. Den strekker seg langt ut. En frikirkemenighet, generelt sett, kan ofte snu seg raskere og bevege seg lettere. Jeg har sett mye av den levende og dynamiske siden ved Den norske kirke, som heldigvis ikke er statskirke lenger. Men jeg ser frem til å jobbe i en mindre sammenheng, som på en annen måte har sprunget ut av lokale initiativ og blitt i det lokale jordsmonnet.
- Hva er du ellers opptatt av i jobben som pastor i Randesund Frikirke?
- Jeg drømmer om å fortelle om nåden og sannheten og håpet så vakkert som jeg kan.
- Har du et favorittbibelord?
- «Salig er den som ikke ser, men likevel tror.»