Nytt liv i gamle glør

– Vi har hatt et generasjonsskifte i Moss Frikirke, og snittalderen i menigheten har sunket betraktelig. Det har skjedd en fornyelse, og nye yngre barnefamilier har kommet inn. Nå har vi 20 prosent barn på gudstjenestene, flere med utenlandsk bakgrunn. Satsning på søndagsskolen er det viktigste grepet for vekst, sier pastor Petter Lande Johansen. 
 
At Moss Frikirkes søndagsskole «Søndagsklubben» er den viktigste kilden til barnas trosopplæring, bekrefter Kathrine Stampe, som er familiearbeider og trosopplærer i 75 prosent stilling. Hun er utdannet førskolelærer og har vært i stillingen siden 2016, takket være testamentariske gaver. – Disse midlene er øremerket til barne- og ungdomsarbeidet, så det sier litt om ønsket og engasjementet menigheten har til å satse på de unge, sier Stampe. 
 
På barnas premisser  
Søndagsklubben møtes hver søndag og følger skoleruta gjennom året. Barna er delt inn i to grupper, der de minste fra cirka 2-3 års alder til 2. klasse bruker opplegg fra «Søndagsskolen» (tidligere Norsk Søndagsskoleforbund, red.anm.) Der lærer barna om kjente bibelfortellinger gjennom alle sanser, og blir kjent med maskoten sin Gulliver. De synger sanger, og har gjerne en formingsaktivitet som er tilpasset til tema. I gruppa «Sparks» er det barna fra 2. klasse og oppover som møtes. Barna gjør et dypere dykk i bibelfortellingene, og bruker en del visuelle hjelpemidler i formidlingen. «Sparks» bruker ressurser fra Awana.  

– Vi bruker også Awana sitt tweens-opplegg i Juniorklubben, som møtes annenhver torsdag. Alderen spenner fra 3. klasse til og med 7. klasse. Flesteparten av barna her er ikke tilknyttet menigheten gjennom foreldrene sine, men har kommet gjennom venner som går her eller andre ting, sier Stampe. 
 
Barne- og ungdomsarbeidet legger vekt på relasjonsbygging. De store barna blir «faddere» for de yngre barna, og slik skaper de gode relasjoner mellom barna uavhengig av alder. Også i gudstjenesten er barna viet en sentral plass. Menigheten har skapt en kultur der alle barn som ønsker det setter seg på første benk, sammen med den som skal preke og lede gudstjenesten.

– For oss er dette blitt noe veldig fint, og noe vi er stolte av i menigheten vår. Petter er flink til å henvende seg til barna og inkludere dem fra talerstolen. Det første kvarteret av gudstjenesten er tilrettelagt for barna, men samtidig vil vi ikke «barnliggjøre» alt. Når barna har gått til søndagsskolen, kommer de opp igjen til nattverden. Den er en sentral del av vårt trosspråk og vår troshandling, og en viktig del for menigheten å dele med barna, sier Stampe. 
 
Oppmerksomme eldre  
Barnekanalen NRK Super har en kampanje kalt «BlimE!», med mål om å fremme vennskap og omsorg for hverandre. Slagordet er «Si hei! Vær en venn! BlimE!». Hvert år lanseres det en sang med tilhørende dans, der hensikten er å styrke samhold på skolene. Moss Frikirke arrangerer BlimE-gudstjeneste fire ganger i året, knyttet opp til skolestart på høsten, adventstiden og Valentinsdagen (også kalt «Alle hjerters dag», red.anm.). Når VEIEN er på besøk søndag 21. mai, er det duket for BlimE-gudstjeneste på Barnas dag.  
 
– I BlimE-gudstjenestene tar vi utgangspunkt i det som barna allerede kjenner til. Vi kan for eksempel bruke figurer og elementer fra Disney, som ikke nødvendigvis har et kristent budskap. Men vi gjør det litt omvendt, og setter det som barna er opptatt av inn i en kristen kontekst. Det har jeg veldig tro på. På BlimE-gudstjenesten er det barna selv som skriver og leser kirkebønnen, de tegner tegninger som uttrykker deres tro. For barna selv er dette sterkt, og vi voksne kan lære mye av dem, også om hvordan de uttrykker sin tro. Så synger vi BlimE-sangen sammen, som handler om samhold og at alle skal med.   
 
Flere barn finner veien til «menigheten på Bjerget», både med og uten foreldre.

– Mange av barna, særlig de med utenlandsk opprinnelse, tar med seg vennene sine. Noen kommer hit av seg selv også, uten foreldrene sine. På søndager har vi også kirkekjøring, der frivillige kjører rundt og henter dem som ikke har mulighet å komme hit av seg selv. Det er mest de eldre som tar seg av denne tjenesten. Selv kjører jeg mest «taxi» når det er andre ting som skjer, i ukedagene.  
 
– De eldre i menigheten er veldig oppmerksomme på barna, de ønsker dem velkommen og spør etter dem hvis de ser at de ikke dukker opp igjen etter forrige gang. Det er flott at det kommer mange, men jeg prøver å ikke henge meg så mye opp i antallet. Vi må uansett være glade for de som kommer, det er kjempeviktig, sier Stampe.  
 
Makutano Munguiko og Odeta Widuhaye 
– Vi har vært med i Moss Frikirke i fire år, og er blitt veldig glad i menigheten vår. Barna våre er døpt her, og de liker seg godt på søndagsskolen. Vi har ikke bil, så vi får alltid tilbud om å sitte på med noen som skal til kirken.  
 
 Vimala og Ananta Swaroop Pusala  
 – Moss Frikirke er en veldig fin menighet med vennlige mennesker, og   pastoren  vår gir gode prekener. Vi kjente ikke til Frikirken fra før, men   fant menigheten på nett og så at dette er kirken som ligger nærmest der vi bor. Barna våre   på fire og ti år liker seg godt her, og tar med seg vennene sine hit. Vi er med og lager   kirkemiddag av og til og serverer indisk mat, det er populært. 
 
Morten Dahle Stærk med sønnene Herman (3) og Ludvig (6)  
– Vi har vært medlemmer i Moss Frikirke i fire år, og føler at vi begynner å bli husvarme her. Menigheten har et veldig godt etablert barne- og ungdomsarbeid, og det er viktig for oss som småbarnsfamilie. Vi er inne i en god periode med mye liv og røre i menigheten, sier firebarnsfar Morten Dahle Stærk. 
 
Bent Birk  
 – Jeg gikk på Luthersk Bibel og Menighetsseminar (LBM) i 1967 og har vært medlem i Moss   Frikirke siden 1968, og jeg må si at dette er en helt topp menighet. Det er gøy å følge med på   antallet barn og voksne som nå kommer til gudstjeneste. Av praktiske grunner plasserer jeg meg   alltid bak i lokalet og der har jeg god oversikt, humrer Bent som sitter i rullestol. Han er spesielt   glad for alle barna som deltar i gudstjenesten. – Da barna mine var små var det sånn at de   måtte sitte stille, hvis ikke dro vi hjem. Nå løper de rundt og alt er blitt mer fritt. Men så lenge de   kommer, må vi bare være glad for det.    
 

Astri og Rolf Stærk  
Rolf Stærk har vært knyttet til Moss Frikirke siden begynnelsen av 80-tallet. – Da menigheten for noen år siden hadde høy gjennomsnittsalder og synkende fremmøte, måtte vi ta grep for å sikre fremtiden. Vi ble med i prosjektet «misjonale menigheter» uten helt å vite hva vi kunne forvente. Jeg tror barna er en nøkkel. Misjonale menigheter retter seg mot oss voksne for å ansvarliggjøre oss, men det vi erfarer, er at en menighet som satser på barna, også automatisk blir attraktiv for foreldrene. Vi har fått inn flere barnefamilier i menigheten enn vi kunne drømme om. Det må vi omfavne, og samtidig passe på at det ikke er «de nye» og «oss gamle». Jeg føler at dette går bra. For noen av de eldre krever det nok en tilvenning når noen gudstjenester er lagt opp på barnas premisser. Selv synes jeg som lærer at det er gøy med liv og røre.  

Moren Astri Stærk er enig.

– Jeg synes det er veldig koselig med alle barna, og ikke minst at det er så mange nye folk i menigheten, sier hun. Astri er født og oppvokst i Moss Frikirke, men har bodd andre steder i voksen alder. Nå er hun tilbake både i barndomshjemmet, og i menigheten hun vokste opp i. – Jeg har kommet tilbake til utgangspunktet og det kjennes bra, sier hun.