Birger Løvlie har skrevet bok om Johan Storm Munch, presten og evangelisten som hadde stor betydning for dannelsen av Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Boken er gitt ut med støtte av synoden og Høgskulen i Volda, og ble presentert på et seminar med Løvlie i Oslo Vestre Frikirke.
Løvlie forteller at Johan Storm Munch var en av flere personer som spilte en sentral rolle for lekfolket som utgjorde tyngden i etableringen av Den Evangelisk Lutherske Frikirke i 1877. I boken som har fått tittelen «Johan Storm Munch - Prest på Prærien - evangelist i Kristiania», følger forfatteren Storm Munch fra hans fødsel i Kristiansand, gjennom tilværelsen som prest på prærien i USA og til hans siste år i Kristiania. Johan Storm Munch var aktiv som rådgiver for stifterne av Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Arendal i 1877, og ble i 1901 slått til ridder av St. Olavs Orden for «fortjenstfullt geistlig arbeid».
– Han var opplært til at han skulle gjøre Gud nærværende gjennom sine handlinger. Han døpte barn inn i Guds rike, han konfirmerte dem, og fulgte dem fra vugge til grav, sa Birger Løvlie til de fremmøtte i Oslo Vestre.
Johan Storm Munch var sokneprest i Horten, og venn av Preus, som hadde vært med på å stifte Den norske synoden i Amerika. En synode som skulle være presbyteriansk-synodal, og som ikke skulle ha biskoper. Hans nærmeste kontakt i miljøet var imidlertid Paul Peter Wettergreen, tidligere misjonær i Sør-Afrika. Siden 1872 hadde han vært kapellan i Risør. Han og Munch dro sammen til Skottland i 1874 og kom hjem med en presbyteriansk forfatning, en forfatning som Munch la fram på Havstad-møtet i 1876. Dette var et stort møte for de reformvennlige, som fant sted utenfor Arendal. Dermed ble det skrevet en forfatning som bygde på et prinsipp som Stortinget faktisk hadde diskutert så tidlig som i 1850, men som Storm Munch hadde tilegnet seg mens han var i USA.
– Det opplyste lekfolket i Arendalsdistriktet er omgitt av nyutdannede lærere med teologisk utdannelse, og har på mange måter flyttet offentligheten ut fra Oslo og Universitetet og inn på lærerskolene. De driver en virksomhet i Arendal, som på mange måter er en kristen opplysningsvirksomhet, forklarer Løvlie.
De leser reformbevegelsens skrifter, og sender bud på Johan Storm Munch. Han kommer og taler for dem, deretter veileder han dem til å skrive en forfatning som han har hatt med seg fra Ferdinand Walter i USA.
– Første paragraf i Frikirkens forfatning er et nesten direkte sitat fra Ferdinand Walter: «En evangelisk luthersk frimenighet er en samling av de troende på et sted». Det er menigheten som er basis i forfatningen, sammen med Bibel og bekjennelse, sier Løvlie.
I Arendal skrives for første gang en helhetlig luthersk kirkerett i Norge, som er uavhengig av kongemakten.
– Slik sett er det i samsvar med det lutherske skillet mellom reglementene. De sekulariserte jo kongedømmet på en måte som var uhørt, og de ble kalt revolusjonære. Først sier de at kongen har ingen rettmessig makt i kirken, så kommer de til synodemøtet og det første de gjør er å sende et telegram til kongen med Guds velsignelse over hans virksomhet. Og det har de fortsatt med, sier Løvlie.
– Men det er altså et gjennomført skille mellom reglementene som Johan Storm Munch gjennomførte med en sånn grundighet, at han lagde et eget tidsskrift med navnet «Vitner», for å forsvare det som skjedde i Arendal. Der bruker han flere sitater fra lutherske teologer, blant annet spørsmål om kongens religiøse forpliktelser. Eller styresmaktenes religiøse forpliktelser. Og der ser jeg altså Johan Storm Munch skrive at «Kongens eller den statlige lovgivende myndighet skal ikke hvile på Skriften, men på fornuften».
Boken er gratis tilgjengelig som e-bok hos Cappelen Dam.