Jon Daniel Roum er opptatt av Bergprekenen og tar her for seg en av setningene: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.» Roum utfordrer oss til å leve oss inn i teksten, og også respondere på teksten ved å utforme en trospraksis. Her får du forslag som den enkelte kan praktisere etter fordypning i bibelteksten.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Teksten er sendt inn til VEIEN og eventuelle meninger i teksten er skribentens ansvar.
Matteus 5,3: Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Erkjennelse i erfaringen
«Salighet» er ikke nødvendigvis en herlig følelse, eller en god opplevelse. Det er en tilstand. Likevel en lykkelig erfaring. Lik den gravide kvinnen som sliter med kvalme og ubehag under svangerskapet. Hun er i en «lykkelig tilstand». Men det oppleves ikke slik! På samme måte er det å være «salig». For det vi bærer på, eller har løfte om, er verdt ubehaget det koster!
Ut fra å være «fattig i ånden», kommer himmelriket! Begge deler er en erfaring. Himmelriket er vårt! Vi vet ikke når eller hvordan det skal skje.
Som små barn, selv om de en gang skal arve etter foreldrene, er vi avhengige av Gud. Lik barna har heller ikke vi all kunnskap om fortid, nåtid og fremtid. Babyer trenger å bli stelt med og matet. Også vi! Vi er fattige i oss selv. Avmektige i møte med synd, sykdom og død. Vi trenger Far! Himmelriket tilhører slike som dem, sier Jesus om de hjelpeløse barna, henvendt til de selvsikre voksne.
Bønn
Herre, gi meg rett erkjennelse.
Praktiske valg
Hvordan kan vi erkjenne og erfare vår egen fattigdom?
1. Kan det være å utsette seg for stillhet?
2. Faste fra ting du er mer eller mindre avhengig av, som koffein, gaming eller mat?
3. Gi overskuddet eller sparepengene dine til et godt formål?
4. Bli med i et evangeliserende eller diakonalt arbeid?
5. Bekjenne din synd og svakhet for noen du stoler på?
6. Andre valg du kan ta: ……………………………………………
Teologisk grunnlag for å være «fattig i ånden»
Det greske ordet «pneuma» oversettes her til «ånden». Men det kan også bety pusten, Ånden og vinden. Ta ett av disse ordene og sett det inn etter «fattig i ……».
På gresk står heller ikke preposisjonen «i». Bare ordene «fattig ånden». Men på norsk gir det ingen mening å si «salige er de som er fattige ånden». Kan andre preposisjoner gi mening? Prøv deg frem med ulike oversettelser. Den greske gramatikken gir disse mulighetene: I …/ med hensyn til …./ på …./ pga ….
En tidligere Bibel-utgave ordlegger det slik: «Salige er de som er fattige i seg selv». Det er en tolkning av den greske teksten, som gir god forståelse. Denne erkjennelsen kan oppleves som å være lik et punktert dekk som er helt på felgen. Eller en som hiver etter pusten og opplever seg helt pumpa. Begge er fattig på luft og makter ingen ting. Altså «fattige i seg selv».
I begynnelsen var jorden svært «fattig». Men gjett hva? Guds Ånd svevde over vannene, lik en due som slår med vingene.. Dermed gikk det fra mørke til livgivende lys. Så skapte Gud mennesket av støvet. Han åndet sin livspust i ham. Senere, da jorden igjen var dekket av vann, kom duen svevende tilbake til Noah med løfte om fremtid og håp. Denne duen dukket opp igjen over Jesus, og røsten lød: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.». Av Ånden ble så Jesus ledet ut i ørkenen og inn til sitt frelsende oppdrag. Likeens, etter Jesu død og oppstandelse, ble disiplene utsendt av Jesus. Mens de enda var redde, åndet han sin livspust i dem. Da pinsedag kom, var de alle innendørs. Fortsatt maktesløse. Men mens de var i bønn, kom det ildtunger over dem fra himmelen. Denne gangen var det ikke stille vingeslag av en due som lød, men en mektig lyd av vind som fylte huset. Disse hjelpeløse menneskene ble fylt av Guds Ånd, på en måte som forandret verden for alltid.
Denne understrekningen av menneskets litenhet, i Bibelen, er en gjennomgangstone. Det er for å forkynne Guds storhet. Gjennom Bibelen kan vi se hvordan det ofte ikke er den eldste, men yngste broren, som blir velsignet: Abel framfor Kain, Efraim framfor Manasse, Gideon som var yngst i den minste slekten i Israel, David som var yngst av sine brødre, osv. På samme måte med hele Israel. De var utvalgt fordi de var «det minste av alle folkene». Dette gjenspeiler seg i evangeliene: disiplene var uten høy utdanning, barna løftes frem som forbilder på tro, de som er maktesløse overfor synd og sykdom blir helbredet og frelst ved å søke hjelp hos Jesus. Og Paulus understreker det hele med disse ordene:
1 Kor 1,26 Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. 27 Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. 28 Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, 29 for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. 30 Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, 31 for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.
Vår svakhet gir rom for Guds kraft. Karet må være tomt for at nytt vann skal få plass. Etter bønn om å slippe fysisk lidelse, erfarte Paulus denne sannheten: men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.
Når pusten er gått ut av oss, hvor herlig er det ikke da å få trekke inn ny frisk luft. Men fortsetter vi å puste inn den samme gamle luften, uten å få luftet ut, vil vi sakte men sikkert omkomme av oksygenmangel. Når dette erkjennes, at vi makter ingenting uten ham, og omvender oss til ham som tomme kar, kan ny luft (pneuma) strømme inn i oss med liv. Derfor kan også vi si: Skal jeg være stolt, vil jeg være stolt av min svakhet.
En del av bibelversene brukt i teksten:
1 Mos 1,1-2
1 Mos 8.11
Matt 3,17
Luk 4,1
Joh 20,19-22
Apg 2,1-4
5 Mos 7,7